Vi har den siste tiden satt søkelys på at norsk spillindustri henger langt etter de i våre naboland. Enkelte utviklere mener dét tildels er fordi den moderate statsstøtten, på omtrent 10 millioner kroner årlig, er øremerket til barnespill.
Ravn Studio, med merkevarer som «Blåfjell», «Flåklypa» og «Kaptein Sabeltann», går i spissen nettopp for norske barnespill. De mener problemet ikke ligger i søkekriteriene, men snarere at potten og den politiske innsatsviljen bør styrkes betraktelig.
- Norge har talent og kompetanse til å hevde seg, men per i dag er det for lite penger i bransjen. Kulturdepartementet må tørre å satse, støtten bør minimum dobles, og investorer må få se hva som finnes, sier Stine Wærn, direktør i Ravn, når vi besøker studioet i Drammen.
De siste fire årene har Ravn fått nesten en fjerdedel av alle midlene Norsk Filminstitutt (NFI), som forvalter subsidiene, har delt ut til interaktive produksjoner.
Kombinert med støtte fra foreleggere og egen kapital får de spillene sine ut på markedet, tildels også i utlandet.
Mindre utviklere må derimot ofte kaste inn håndkleet før de noen gang får gitt ut spillene de får støtte til, fordi det ikke er nok penger på bordet. NFI-støtten alene strekker ikke til.
- Det er kjipt å måtte jobbe gratis over lang tid. En er nødt til å kunne leve av det, sier Wærn, som påpeker en ond sirkel:
- For å få investorer på banen er en derimot nødt til å vise gjennomføringsevne.
Redaktør for spill.no, Jon Cato Lorentzen, mener en grunn til at kapitalen uteblir, er at Norge knapt har hatt noen suksesshistorier.
Selv Funcom, den største utvikleren, har så å si blitt mer kanadisk enn norsk, og er derfor ikke et ideellt eksempel.
- Det eneste spillet som godt og vel har rundet 100.000 solgte her, er det originale «Flåklypa»-spillet. Studioet som laget det ble lagt ned, og det hjelper ikke på inntrykket av spill som en risikoinvestering, sier han.
Lorentzen mener at utviklere som følger dagens NFI-kriterier bør utfordre seg selv til å tenke utenfor boksen.
- Det nye «Kaptein Sabeltann»-spillet til Ravn er på mange måter representativt for norske barnespill i at det snakker ned til barna. Jeg har anmeldt barnespill med barna mine i ti år, og de ønsker seg mer enn en «interaktiv barnebok», sier han.
Han tror den kreative friheten til utviklere blir hemmet av at de må ha NFI-kriteriene i bakhodet. Spesielt når det de konkurrerer mot, som barna heller vil spille, er «Minecraft» og «Call of Duty».
Ravn mener en kan lage gode spill innenfor rammene. De ønsker heller ikke at spillene skal være drevet av vold.
- Vi vil ikke ha militært eller pornografisk innhold, sier Tinka Town, kreativ direktør i studioet.
- Vi synes foreldre ofte er alt for sløve, som lar barn sitte alene på rommene sine og spille hva som helst. De burde engasjere seg og se hva barna faktisk spiller, slikt som «Call of Duty». Aldersgrensene er der for en grunn, sier hun.
For å fenge de unge spillerne, mener de en må treffe med konseptet, ha bra nok gameplay og ikke minst gjenspillbarhet.
- Den ultimate ambisjonen er jo å lage et nytt «SuperMario», sier Town.
Jon Cato Lorentzen tror det uansett finnes en solid grobunn av ferske, norske utviklere, og at det helt sikkert vil komme en norsk suksess på samme måte som svenske «Minecraft» eller danske «Limbo».
Men han understreker at privat finansiering er en forutsetning.
- Selv med to millioner fra NFI kommer en ikke i mål med et spill. Det er tradisjonelt vanskelig å få privat støtte i Norge, og det er derfor så mange drar til utlandet, sier han.
Også Ravn-sjefene håper underskogen av småutviklere kommer seg opp og frem.
- Vårt råd er å sørge for å få gitt ut spillene, for gjennomføringsevne er alt i denne bransjen, sier Wærn, og legger til:
- En er nødt til å ha litt baller.
