«Metroid»-serien til Nintendo hadde et godt løp fram til «Super Metroid» på SNES i 1994. Men da serien kort etter falt vekk fra radaren, begynte fansen å skrike - spesielt i mangel på et Nintendo 64-spill.
Serien lå faktisk uvirksom helt fram til 2002, etter at Gamecube-konsollen ble sluppet, og Nintendo gikk sammen med Retro Studios om en helt ny trilogi.
«Metroid Prime» ble resultatet av samarbeidet, som sammen med suksessen til de neste to oppfølgerne har gitt Nintendo grunn nok til å relansere spillene i én pakke, rettmessig døpt «Metroid Prime Trilogy».
NY FJÆRDRAKT
I tillegg til å presse alle tre titlene på én disk, har utviklerne tatt seg noen friheter til å oppdatere de to eldste spillene, «Metroid Prime» og «Metroid Prime 2: Echoes».
Den viktigste forandringen kommer i form av kontrollene, som nå har arvet den anerkjente Wiimote- og Nunchuck-kombinasjonen fra «Metroid Prime 3: Corruption».
Oppsettet er like responderende som i det originale Wii-spillet, og holder fortsatt plassen som et av de beste kontrolloppsettene på konsollen.
I tillegg har spillene fått støtte for 16:9-skjermformatet, og fått oppgraderte teksturer for bedre å komplimentere ytelsen til konsollen. Noe som gjør opplevelsen bedre egnet for moderne HD-tver.
En kjapp sammenligning av versjonene avslører en forskjell, men bekrefter samtidig at det visuelle ikke kommer av styrke i det rent tekniske - men heller det kreative og konseptuelle.
«Metroid Prime»-serien følger ellers formelen til de tidligere spillene, men gjennomfører det hele med en førstepersonsvinkel, som lar spilleren se det heltinnen Samus Aran ser.
Men å kalle «Metroid Prime»-spillene førstepersonsskytere blir fortsatt feil. Skal vi kategorisere dem må de bli hybrider, som i stedet for å følge sjangerens konvensjonelle normer, heller kombinerer skyting med plattforming og utforskning.
De er nærmere eventyrspill i førsteperson, som uten å avvise skyteelementet, bruker det i større grad som nøkkelmoment i progresjon.
Spillenes unike brettstruktur sørger i tillegg for et veldig gjennomtenkt og metodisk tempo, noe som har hjulpet å definere serien i lang tid.
Denne strukturen har blitt etterlignet gang på gang, og i senere tid i spill som «Shadow Complex» og «Batman: Arkham Asylum».
Les anmeldelse av «Batman: Arkham Asylum» her.
Les anmeldelse av «Shadow Complex» her
RETT PÅ UTSTYRET
Et gjennomgående konsept i «Metroid»-serien er måten du parallelt, ved å nå spillenes endelige mål, jobber deg mot å samle det komplette inventaret ditt av hjelpemidler.
Du får vanligvis smake på store deler av det overnevnte utstyret i starten av eventyret, men det går aldri mange minuttene før uforutsette hendelser tvinger deg til å måtte starte på ny.
Spilleren blir, som følge av dette, belønnet med nye mekanikker gjennom hele opplevelsen - noe som skaper et tilfredsstillende forhold mellom progresjon og belønning.
Men selv med titlenes omfattende fokus på utforskning, får du fortsatt mer enn nok bruk for skyteknappen. Både Space Pirates og Metroids går igjen i alle titlene, som sammen med fantastiske bosser sikrer at du får trent tomlene dine før det hele er over.
Tilgangen på våpen kommer i et betraktelig mindre antall enn i andre såkalte FPS-spill, men har til gjengjeld bredere roller.
Funksjonaliteten bak de forskjellige strålevåpnene Samus akkumulerer, er mer eller mindre like de tre spillene i mellom, men differensierer seg ved elementene de består av.
Disse elementene går ofte igjen i miljøene og fiendene - som kan manipuleres med skudd fra strålekanonen av det motsatte elementet. Type ild mot is og lignende.
I tillegg til å kunne produsere sterkere angrep ved å lade opp våpnene, kan de også kombineres med raketter for dødeligere angrep. Tilgjengeligheten av missiler er, i motsetning til skytevåpnene begrenset, noe som tvinger deg til å være smart med hvor du plasserer de kraftigste angrepene dine.
En annet viktig egenskap Samus har, som med tiden også har blitt protagonistens største kjennemerke, er å kunne pakke seg sammen til en Morph Ball. I denne formen får hun muligheten til å rulle rundt i tredjeperson, og utnytte de mindre inngangspartiene hun vanligvis ikke når i menneskeform.
FLEKSIBLE HISTORIETIMER
Springbrettet for historiene tar som regel utgangspunkt i en eller annen katastrofal situasjon hvor Samus tilfeldigvis er til stede.
Hun er ikke nødvendigvis katalysatoren for hendelsene, men involveres gjerne av eget initiativ.
Spillene utnytter ellers følelsen av isolasjon til det fulle.
Den intense atmosfæren blir her brukt som unnskyldning for ikke å tvinge på deg uinteressant historie og dialog, og spilleren får frie tøyler til å spille etter egen agenda.
All annen informasjon går gjerne via skannervisiret til Samus, og brukes som medium når viktig kunnskap eller historie faktisk skal formidles.
Systemet lar spilleren manuelt skanne elementer rundt om i miljøene ved et enkelt knappetrykk, og lagrer alt systematisk i en loggbok for senere oppslag.
Skanning av objekter avslører alt fra fiendens svakheter til eldgammel lærdom fra steintavler, så det gjelder å være oppmerksom på omgivelsene ønsker du å få med deg alle bitene av puslespillet.
Heldigvis tvinger spillene deg aldri til å lære noe av det, så er du kun på jakt etter å ekspedere Space Pirates, straffes du aldri for manglende kunnskap om intensjonene deres.
Det er fortsatt en stor samleverdi i å skanne objekter, spesielt nå som alle spillene har arvet achievement-systemet fra «Meroid Prime 3: Corruption».
Antall skannede objekter reflekterer ikke nå bare hvilken avslutningssekvens du får ved slutten av spillene, men også hvor mange poeng du har tilgjengelig til å låse opp bonusmateriale.
Men i lys av de nye forandringene introdusert, framstår en langt viktigere realisering om spillenes tidløshet. For selv med bedre grafikk og nye kontroller, klarer ingen av tilleggene å forandre opplevelsene på noen meningsfull måte, ut i fra det som allerede var til stede fra starten av.
Spillene er like fenomenale nå som de var, både i presentasjon og spillbarhet, og vurderer du et kjøp bør det kun baseres på hvilke av de inkluderte spillene du allerede eier.
Med mindre du har seriøst med plassmangel, eller sverger til kontrollene fra «Metroid Prime 3: Corruption», er det vanskelig å forsvare 600 kroner hvis du allerede sitter på den komplette samlingen.
Men har du på en annen side aldri hørt om serien, eller mangler det nyeste spillet i trilogien, er «Metroid Prime Trilogy» en ren gullgruve, og vel verdt pengene.
Dette er ikke bare noe av det beste du får tak i til konsollen, men også blant spillhistoriens mest episke opplevelser.
