Når tv-spill var i den spede barndom, klarte noen å lage en motivasjonsformel som viste seg å bli et fundamentalt rammeverk i moderne spilldesign. Spillmekanikken i Metroid og Castlevania er så grunnleggende at den nesten er primal.
Tross disse spillenes innvirkning på spilldesign, har det ikke kommet mange spill som er direkte inspirert. Men det er ingen tvil om hvor hjertet til spillutvikleren Chair ligger.
Les også: Vi møtte mannen bak «Shadow Complex».
ÅPENLYS HYLLEST
Spillstudioet Chair er nemlig ikke beskjedne, de legger ikke skjul på at «Shadow Complex» er et eneste stort kjærlighetsbrev til både Metroid og Castlevania. Og hadde det ikke vært så opplagt så kunne dette blitt en pinlig fattigmannskopi, men hele spillet er så gjennomsyret av kjærlighet til originalene at det smitter over på spilleren.
Metroid-fans vil kjenne igjen tanken bak både våpen, utstyr og bevegelsesmønster - til og med kartsystemet ligner.
Men hovednerva i både Castlevania og Metroid er belønning. De er begge plattformspill der spilleren samler på nyttige gjenstander som gjør deg sterkere og skaffer deg tilgang til nye områder. Blir du hekta er det bare én vei inn i uhelbredlig samlermani. I så måte kan dette sammenlignes med rollespill, der jakten på erfaringspoeng eller utstyr er selve motivasjonen for å fortsette. Det er som en sti med smuler inn i et sort hull av hypnotisk tidsfordriv.
Og «Shadow Complex» er intet unntak – som i Metroid-spillene får du, i en introduksjon, prøve ut en drakt som gir deg langt over middels krefter. Etter introduksjonen starter du selvfølgelig i Adams drakt, og må finne igjen utstyret bit for bit.
Men «Shadow Complex» er ikke bare en blåkopi. Chair har gitt sitt eget bidrag til sjangeren. Hele spillet er nemlig bygget i såkalt 2.5D. Du kan bare bevege deg i 2D, men grafikken er i 3D. Spillet er faktisk utviklet i Unreal-motoren.
Det som er litt annerledes er at også deler av spillmekanikken i tillegg er i 3D. Via en spesiell sikteteknikk kan du nemlig skyte på ting i dybden. Spillet hjelper deg å sikte, men med høyrestikke kan du selv velge offer eller gjenstand. Hvis spillet tillater det da, det er nemlig ikke alt som kan skytes på.
I noen sekvenser får du også muligheten til å styre faste kanoner, hvor spillet skifter kameravinkel til bak rollefiguren.
BACHELOR I METROIDVANIA
Det er ikke noen tvil om at Chair har knekt koden om hvordan man skal lage et svært fengende spill.
De har studert originalene nøye, men det er ikke alt som klaffer helt - både Metroid og Castlevania er kjent for kreative bosser som demonstrerer selve essensen i japansk boss-filosofi.
Chair har ikke klart å være like fengende i boss-sekvensene. De spiller en mindre rolle, og har ikke en like finurlig oppbygning slik vi kjenner fra originalene. Det er vanskelig å se om det er bevisst eller ikke.
Uansett er det stort sett mulig å bare øse på med ren skytekraft for å beseire beistene.
En annen ting som ikke er replikert, er den unike stemningen og designet fra Metroid. Og selv om «Shadow Complex» er et teknisk flott spill, så er det litt homogent og uten egen identitet.
Selve historien er hentet fra «Empire», en bok skrevet i forbindelse med utviklingen av spillet. Boken er skrevet av science siction-forfatter Orson Scott Card og skildrer en fremtidig amerikansk borgerkrig mellom høyre- og venstre-orienterte politiske faksjoner.
Men «Shadow Complex» er uansett et must for alle som er glad i sjangeren. Og om «Shadow Complex» har en fordel i forhold til sine forgjengere, så må det være at det sannsynligvis er langt mer tilgjengelig enn originalene.
Bossene og oppbygningen er nok litt lettere for nykommere, men det er gjort på en måte som heller ikke gjør det flaut for Metroid- og Castlevania-fans.
Selv om hele spillet har tydelig smak av Cola, så er det ikke noe poeng med en Pepsi-test - for Chair har ambisjonene i orden og har akkurat nok egenart til å passere med egen vri i den såkalte Metroidvania-sjangeren.
PS: «Shadow Complex» slippes på Xbox Live Marketplace 19. august, og koster 1200 Microsoft Points.
