Rebellion Developments, folka bak det originale «Aliens vs. Predator»-spillet fra 1999, har endelig tørket støv av den lenge ettertraktede lisensen og kokt opp et helt nytt eventyr med galaksens farligste arter.
Med litt godvilje om bord fra den trofaste fansen, inkluderer utviklerne både en onlinedel og en tredelt kampanje – og setter spilleren med noen store sko å fylle i rollen som marinesoldat, Alien og Predator.
Les også: Vårt intervju med utvikleren.
TEKNOLOGISKE FRAMSKRITT
«Aliens vs. Predator» forteller essensielt tre separate historier satt ved en nyetablert koloni på en ukjent planet.
Basert på hvem av de tre rollene du velger å spille som, tar du del i disse fortellingene – hver med unike perspektiv over en felles tidsperiode.
Selve materialet er dessverre forglemmelig, uavhengig av hvilken side du står på – og som med unntak fra noen få, sporadiske referansepunkter i historien kun unnskylder gjenbruk og resirkulering av de relativt kjedelige nivåene.
Gårdighet og konflikt, ære og lojalitet, overlevelse og formering – spillet trår absolutt ikke på noe ny grunn når det kommer til historiefortelling eller utviklingen av lisensmaterialet. Det hele blir kun bakgrunnsstøy for selve spillmekanikken, som på godt og vondt har tatt seg noen friheter i forhold til å balansere det fine forholdet mellom rasene.
Det største problemet kampanjen imidlertid lider av er strukturen oppdragene følger. Selv med tre unike roller å sette deg inn i velger spillet å detaljstyre deg diktatorisk rundt gjennom de restriktive omgivelsene.
Hvor du skal gå, hva du skal gjøre og hvem du skal drepe blir alltid klargjort i minste detalj. Og kombinerer du dette med piler, kart og skrikende elementer på skjermen, har du egentlig liten grunn til ikke å følge spillets instruks slavisk – fra start til mål.
For en opplevelse som gir deg tilgang til tre unike og interessante spillfigurer, får du veldig lite spillerom til virkelig å utforske egenskapene deres.
Det hele er uansett over før du aner det, og ender du opp med å bruke lang tid på noe er det sannsynligvis knyttet til det faktum at spillet ikke har formidlet kursen din godt nok.
VELKJENTE KARAKTERISTIKKER
Hele det utdaterte designet gir grunn til å tro at utviklerne ikke egentlig har turt å prøve seg på noe som helst nytt.
I stedet har de oppdatert en gammel oppskrift med ny teknologi – noe som dessverre gjør en dårlig jobb med å skjule hvor gammeldags og lineært spillet virker på enkelte grunnleggende punkter.
Marinesoldaten representerer kanskje best familiær grunn, og således den kjedeligste av de tre spillbare figurene.
Er du fan av «Alien»-serien vil du imidlertid sikkert sette pris på hvor tungt preget produktet er av både estetiske elementer og motiver fra filmene.
Bevegelsessensoren spiller eksempelvis en viktig del av atmosfæren når du tråkker rundt i de isolerte gangene på basen. Uheldigvis blir mye av funksjonaliteten underspilt av det høye tempoet, noe som også gjenspeiler seg når du spiller over nett.
Men har du først gått til innkjøp av «Aliens vs. Predator», er det garantert de to resterende rasene som frister deg mest. Disse utøver litt alternative spillestiler i forhold til marinesoldaten, med styrker og svakheter som holder de respektive kampanjene interessante.
I rollen som Predator er listighet og kløkt dine viktigste egenskaper. Optisk kamuflasje og et spektakulært arsenal kommer selvsagt godt med, selv om fokuset sentreres på selve jakten og systematikken i å eliminere byttet så effektivt som mulig.
Som Xenomorph er filosofien mer eller mindre den samme. Her må du imidlertid ta til takke med et langt mer personlig utvalg av tenner og klør – og ikke minst beherske svimlende perspektiv og kontroller i det du skifter orientering, krypende rundt på tak og vegger.
Uavhengig om du beveger deg på to eller fire bein kommer du deg enkelt rundt i nivåene, hvor det å sitte bak spakene på en Alien er mer et spørsmål om tilvending enn dyktighet.
Predatoren arver mer konvensjonelle kontroller fra marinesoldaten, men kan i tillegg utføre imponerende dristige og nøyaktige hopp gjennom siktesystemet, som lar selv den mest utrente jeger utøve tilfredsstillende geriljataktikk.
NÆRKONTAKT AV SISTE GRAD
Et av de nye fellestrekkene mellom de tre rasene er også evnen til å praktisere nærkamp ved diverse blokk og slag, hvor det ideelle scenarioet er å gjøre kort prosess med et dødbringende sluttangrep skulle du klare å felle motstanderen.
Konseptet er nå nemlig at overveldende angrep får sjansen til å drepe umiddelbart, noe som også gjelder bakholdsangrep.
Får du som purist av serien gåsehud ved tanke på en skikkelig nevekamp mellom en marinesoldat og en Xenomorph, kan du på en annen side ta til takke med at systemet aldri egentlig funker godt nok til at det erstatter rasenes primære styrker og taktikker.
Til tross for en litt kjedelig introduksjon, hadde det vært moro å unnskylde den ekstremt kortfattelige kampanjen og de bedrøvede oppdragene med spennende og nyskapende onlinemuligheter, men dessverre lider også denne delen av mye urealisert potensial.
Kommer du deg på nett reduseres egentlig det hele til en rekke velkjente og kortvarige death match-kamper som ikke helt klarer å interessere i det lange løp.
Heldigvis gløtter «Aliens vs. Predator» til med noen gode idéer, hvor to nevneverdige moduser som, om ikke revolusjonerer, i det minste representerer passende tematiske konsepter.
Begge modusene bruker de to ikke-menneskelige artene som katalysator, hvor spillere i tur tar rollen som isolerte, jaktede individer, eller blir jaktet på, av de resterende spillerne.
Men uavhengig om du traverserer tretoppene som enslig Predator på flukt, eller klatrer rundt i mørke korridorer som Xenomorph på jakt etter å øke bestanden, er tempo en felles begrensning for atmosfæren.
Det hele blir rett og slett litt for rotete og kaotisk, med et ufokusert design som feiler på å framprovosere rasenes styrker og svakheter – noe som til syvende og sist gjør alt rimelig uinspirerende og generisk.
«Aliens vs. Predator» består av et falmende formular sammenlignet med hva kreativitetens begrensninger skulle tilsi, og selv om det finnes svært lite som er så tilfredsstillende som å rive av ryggmargen på en intetanende marinesoldat, klarer aldri spillet å skape meningsfull kontekst til noe av det du driver med.
Det er et kort, konsist spill som dessverre har alt for lite på hjertet. Du kan praktisk talt sluke det som er av innhold i løpet av én dag, og når verken kampanjer eller onlinemoduser gir deg lyst til omspill eller dedikasjon, blir hele produksjonen vanskelig å virkelig glede seg over.
PS: Vi har anmeldt PC-versjonen av spillet. «Aliens vs. Predator» er også tilgjengelig til PS3 og Xbox 360.
