(PressFire.no): Før det rablet helt for ham, var Tom Cruise en rimelig ok skuespiller.
Blant annet spilte han i «Den siste samurai», hvor han tolket en amerikansk krigsveteran sendt til Japan for å lære opp styrker mot de «barbariske og usiviliserte» samuraiene som nektet å bytte ut sverdet mot rifla.
En perfekt film å sette stemningen med før du spiller «Fall of the Samurai».
For det er nettopp denne konflikten, Boshin-krigen, som er utgangspunkt for siste innstikk i den stadig voksende rekken av «Total War»-spill: «The Fall of the Samurai» setter nytt mot gammelt – rifle mot sverd, kanon mot pil og bue, og sake mot whisky.
NB! Les også vår anmeldelse av fjorårets «Total War: Shogun 2».
Intern furore
På papiret virker dette som rimelig rått parti, men du trenger ikke mange timene med «Fall of the Samurai» før du innser at du har en lang og blodig, men også dyp og underholdene reise foran deg.
Nok en gang skal territorier okkuperes, byer bygges, hærstyrker vokses store og grandiose slag utkjempes.
Det viktigste valget du gjør i «Fall of the Samurai» kommer faktisk allerede i det du starter spillet: Enten må du sverge troskap til keiseren, hans elsk for Vesten og alt pakket i plastikk. Eller, du kan tilby ditt sverd til daværende Shogun, den militære herskeren, som helst ønsker at ting skal forbli slik de er.
Valget er ikke lett, men på papiret har troskap til keiseren en klar fordel: Kompiser av «Uncle Sam» og «Union Jack» får etter hvert leke seg med både «gatling guns» og «howitzere». Det er viktig å understreke: etter hvert.
Opprørstrangen er stor
De første tre-fire årene er du nemlig langt dårligere stilt enn dine fiender på andre siden av konflikten. Der du må forholde deg til bønder i uniform, har fienden krigere med tusen års tradisjon og erfaring.
Tre-fire år kan høres overkommelig ut. Men der én spillerunde i «Shogun 2» tilsvarte omtrent ett kvartal, varer nå hvert år mye lenger – på ett år passerer du gjennom alle årstider med flere runders varighet i hver.
Oppstarten med lojalitet til keiseren blir ikke bedre av at befolkingen din stadig gjør opprør og forsøker omvendte revolusjoner tilbake til eldre og mer tradisjonelle veier.
Tidvis blir det faktisk i overkant mye – når du må stoppe det femte opprøret på ett halvår, føles det mer frustrerende og urettferdig enn morsomt.
Et godt stykke i spillet bedrer heldigvis situasjonen seg: Trikset er å kunne sjonglere både de nye agentbrikkene som søte (og livsfarlige) Geisha-damer og hemmelig politi, i tillegg til at du alltid har en lokal hærstyrke som kan undertrykke eventuelle opprør før de oppstår.
Til sjøs
Sjøslag har helt siden de ble innført i «Total War»-serien vært seriens akilleshæl, men på det beste har de kun fungert «godt nok».
Heldigvis har utvikler Creative Assembly gjort mye for å forbedre dette. Der båter tidligere hadde reaksjonstid som en snegle på opium, lystrer nå flåter omtrent hvert minste vink.
Hvorvidt det er den naturlige logikken i at båter med dampmotor fungerer bedre enn de med seil vites ikke, men sjøslag er nå langt mer fornøyelig enn tidligere.
Og godt er det, for det å råde over havet er viktigere enn noensinne i «Fall of the Samurai».
Handel, og da spesielt med Vesten, er livsviktig for klaner som satser tungt på utvikling og moderne industri.
Kjempedyre å bygge er handelsporter for Amerika, England og Frankrike som pulsårer å regne og ergo kritiske å opprettholde ettersom de både bringer inn store mengder klingende mynt og ikke minst, lar deg rekruttere sårt trengte utenlandske eliteenheter som «US Marines».
Ka-boom!
Og det er ikke bare handel som gjør at Japans kyst er verdt å dominere. En spesielt viktig, og særdeles kul, nyvinning i «Fall of the Samurai» er muligheten for å kalle inn artilleri fra nærliggende flåter.
En velplassert byge fra flåten kan være kritisk for å avgjøre tette slag. Eksempelvis var undertegnede sikker på nederlag i det mine skarve 500 mann hadde blitt omringet av ikke mindre enn 2000 fiender.
Nederlaget virket sikkert i det fiendens infanteri tok oppstilling foran mine rekker, men i grevens tid regnet det ned granater fra min nærliggende flåte. Bare synet av de voldsomme kreftene var nok til at fienden valgte å ta halen fatt.
Selv upresist artilleri kan ha en voldsom effekt.
For det er ikke så mye i antall felte mann som det er i den enorme knekken på moralen artilleri dominerer. Artilleri generelt er utvilsomt den kuleste, og verste, nykommeren på slagmarken i «Fall of the Samurai». Selv den største hær får alvorlige problemer med å marsjere standhaftig framover når det braker og smeller rundt nesetippen fra et kanonbatteri vel femhundre meter ned slagmarken.
Og at det smeller og river får du nesten føle på kroppen selv; det var nesten guffent i det jeg zoomet inn på en kavalerienhet som styrtet fram mot mine nyinnkjøpte «gatling guns»; både mann og hest ble nådeløst meiet ned uten skrupler. Kun én mann og hest gjensto meter fra mine rekker, men akk, også han falt og ramlet dramatisk en snau meter unna støveltippen til min general.
Samuraisverdets dager var talte.
Skarpere sinn
Veien mot et forent Japan, enten under moderne eller tradisjonelle veier, er lang. Spesielt fordi du må planlegge turen mot omhu. Den kunstige intelligensen har fått seg en overhaling siden sist, noe som definitivt merkes på vanskelighetsnivået.
På slagmarken er fienden minst like slu som før, men gjør nå også langt færre tabber.
Undertallige fiender forsøker å legge bakhold, gjemmer seg i trær om de møter artilleri og gjør generelt sitt beste for å snu overtaket.
Noen tilfeller av innavl finnes riktignok ennå, men nå – kontra tidligere spill i serien – skal du være svært pirkete for at dette ødelegger moroa.
Spesielt på det såkalte strategiske «RISK» kartet at det virker å ha skjedd store forandringer. Fiender er nå langt mer taktisk i sitt spill: Eksempelvis er sabotering i «hit n’run» stil KI-en er spesielt glad i. Og ikke minst er fiender nå langt mer utspekulerte i å inngå og bryte både allianser og fredsavtaler – førstnevnte gjerne når det passer deg aller dårligst.
Men i motsetning til nevnte opprør som kan være direkte plagsomme, føles dette maktspillet rettferdig og riktig – i den forstand at det gjør det mye viktigere å planlegge strategisk og langt framover.
På egne ben
Du kan være tilgitt for en viss skepsis mot såkalte uavhengige utvidelser som «Fall of the Samurai» – som i verste tilfelle er lite mer enn forsøk på å melke en død ku.
Det er så heldigvis absolutt ikke tilfellet med «Fall of the Samurai».
Litt synd er det likevel at det overliggende slaget, gammelt mot nytt, virker å ha et nokså gitt resultat. Historisk korrekthet er vel og bra, men jeg skulle gjerne sett at de tradisjonelle styrkene hadde mer og stille opp med i lengden.
Ikke engang tapre samuraier, selv i tusentall, har mye å stille opp mot de fryktinngripende «gatling guns».
Alt i alt er konklusjonen likevel klar: Både som utvidelse og på egne ben klarer «Fall of the Samurai» seg veldig godt. Titalls flere enheter, nye landområder i nord og flere innovasjoner som kystartilleri, jernbane og mer gjør at spillet tilbyr mange, mange timer med ny underholdning – selv for deg som har spilt det originale «Shogun 2» til døde.
Har du ikke, har du en gledelig dobbeldose foran deg.
NB! «Fall of the Samurai» er en frittstående utvidelse av «Total War: Shogun 2», og er lansert til pc. Den kan kjøpes både som disk, eller digital (via Steam), og koster i underkant av 250 kroner.