«Total War-serien» bør ikke være ukjent for tilhengere av solide strategispill. Siden utgivelsen av det første «Shogun: Total War» i 2000, har serien vært innom alt fra Caesar-enes storhetstid, middelalderen til den amerikanske frigjøringen og mer.
Nå har serien vendt tilbake til røttene, nærmere bestemt til Japan, og kampen om å kunne smykke seg med tittelen som Shogun.
«Total War: Shogun 2» vil umiddelbart føles kjent for de som har vært borti seriens senere titler som «Empire» og «Napoleon». Det geografiske området har riktignok blitt begrenset til kun Japan, hvor man tidligere hadde store deler av Europa og USA foran sine føtter.
Innsnevringen av geografisk område til tross, «Shogun 2» føles like fyldig som sine forgjengere.
NB! Les vårt intervju med spillskaperne bak «Shogun 2» her.
Den hårfine balansen mellom undertrykkelse og frihet
Japan anno 1540 er nemlig ikke en samlet nasjon, for spredt ut over landet råder ti forskjellige klaner. Som spiller trer du inn i skoene til en vilkårlig daimo (klanleder), hvor ditt eneste mål er å nå Kyoto og overta tittelen som Shogun – militær hersker over hele Japan. Veien dit er imidlertid lang. For å bli Shogun må du både administrere landsbyer, vedlikeholde politiske relasjoner, inngå handelsavtaler og naturligvis drive krigføring over en lav sko. For å nevne noe.
Som før følger du klanen din på et RISK-lignende kart, delt inn i forskjellige provinser. Hver provins har en hovedstad og typisk en landsby som tilbyr spesielle ressurser. Det er svært gledelig å melde at grensesnittet i forhold til administrasjon av provinser har blitt kraftig forbedret – tross alt er målet å erobre så mange du klarer. For erobring av provinser er nemlig lik klinkende mynt, noe du vil trenge mye av for å bygge og utvikle hærstyrken din.
Men det er ikke bare å erobre provins etter provins og tro at resten går av seg selv. Som tidligere må du finne den hårfine balansen mellom undertrykkelse og frihet for dine innbyggere.
Essensielt for å kontrollere ens provinser, er religion. Samtlige klaner vil ta utgangspunkt i buddhismen, men etter hvert som du stifter handelsforbindelser med Vesten vil misjonærer valse inn på besøk. For å kontrollere religionen i ønsket retning, returnerer de såkalte agentene, egne spillebrikker med forskjellige egenskaper. Eksempelvis munker for holde buddhismen ved like.
Kanskje mest spennende av alle disse agentene er Ninjaer, skyggekledde krigere som brukes flittig for å sabotere fiender. Det er eksempelvis svært fornøyelig å snikmyrde fiendtlige munker, for deretter å sende inn sine egne med formål å starte religionsopprør.
Umiddelbart kan alle elementene i spillet virke nokså overveldende, men spillet sørger for å holde hånden din inntil du er komfortabel: Et svært godt grensesnitt, egne rådgivere og et komplett in-game leksikon gjør at du raskt kan håndtere både kriger på forskjellige fronter og samtidig sørge for at gullmyntene klirrer inn i statskassa.
Det mest polerte i serien hittil
Selv om administrasjonen av klanen din og tilhørende territorium selvsagt er viktig, er det fortsatt på slagmarken du virkelig må bevise at du er Shogun-materiale. Og det krever absolutt sitt å holde rede på hærstyrker som teller opp mot flere tusen mann. Desto mer så når krigføringen foregår i en tidsalder hvor piler og sverd dominerte slagmarken.
Heldigvis er «Shogun 2» det mest polerte spillet i serien hittil. Hvor man i tidligere spill kunne plages med blant annet enheter som plutselig fant det for godt å løpe i sirkel eller utøve andre bevis av innavl, følger nå modige samuraier det minste vink fra sin hærfører. Noen tilbakefall til tidligere tilstander skjer riktignok av og til. Spesielt under beleiringer av festninger kan enheter tidvis fortsatt stoppe opp – tilsynelatende uten årsak. Når det er sagt, må det understrekes at «Shogun 2» har tatt kvantesprang i forhold til tidligere utgivelser i «Total War»-serien.
Gliset blir bredt når først fem hundre bueskyttere lyser opp natten med brennende piler, før de deretter faller tilbake i formasjon og gir klarsignalet til tapre samuraier som brøler «Banzai!» - og disse tar rennefart inn i fiendenes rekker.
Tidligere spill i «Total War»-serien har blitt kritisert for at den kunstige intelligensen har vært nokså svak. Eksempelvis var det ikke et uvanlig syn i «Empire: Total War» at undertallige fiender sprang med hodet først inn i en byge av kanon- og geværkuler. Heldigvis et syn du ikke vil se noe til i «Shogun 2». Møter du en jevnsterk fiende på slagmarken må alle triks anvendes, fiender i «Shogun 2» vil nemlig forsøke alt fra flanking til bakhold. Spesielt glad er den kunstige intelligensen i å sende styrkene sine opp på åser for å få høydefordelen – noe som kan bli særdeles kostbart om du angriper rett på.
Og om slue fiender ikke skulle være nok, er det nemlig enda mer en stakkars general må tenke på. Nytt på slagmarken er nemlig værelementer som direkte påvirker slagene. Været vil påvirke både hvor godt hærstyrken din kjemper, hvor fort de blir utslitte og mest kritisk av alt, hvor god sikt du har over slagmarken – tett tåke og regn skaper eksempelvis spesielt vanskelige forhold. Men været skaper ikke bare problemer, slue taktikere kan nemlig benytte seg av den begrensede sikten for å skape bakhold eller hindre framkommelighet i sjøslag.
«Total War: Shogun 2» er ikke mindre enn et glimrende strategispill, og følgelig også det beste i serien hittil. At det også er det lekreste – rent visuelt sett – med både tunge regnbyger, soloppganger og snøstormer, gjør det hele desto bedre.
Spillet lider riktignok fremdeles av noen av de samme feilene som tidligere titler i serien, men selv disse har blitt forbedret såpass at man enkelt klarer å overse de. Leter du etter et fornøyelig strategispill som kan få timene til å fly, trenger du ikke lete lenger!
PS: «Total War: Shogun 2» lanseres til PC den 15. mars.
