(PressFire.no): Nei, nei, nei. Helt feil. Dette er ikke et «Silent Hill»-spill. Gå tilbake til start, og prøv igjen.
«Silent Hill: Book of Memories». «The Elder Scrolls: Tamriel Dance Dance Revolution Move Edition». «Gran Turismo: Veltepetter Prologue». «Half-Life 3: Smurf Rescue». «Modern Warfare: Singstar Danseband Hits». «BioShock III: Elf Bowling».
Toppen to av disse høres ut som en god idé. «Book of Memories» er definitivt ikke en av dem.
Et vanvittig feilvurdert konsept, som tilfeldigvis slippes på markedet parallelt med at en ny «Silent Hill»-film settes opp på kino i USA.
Har dummet seg ut
Et «Silent Hill»-spill til Sonys nye håndholdte høres i utgangspunktet ut som en briljant ide. Det begynner å bli noen år siden vi fikk «Silent Hill: Origins» til PSP – og Vita er jo en betydelig kraftigere konsoll, med en skikkelig skarp skjerm.
La gå at jeg personlig har hatt Vita liggende i en skuff siden jeg kjøpte den i våres. «Book of Memories» er uansett et brillefint påskudd til å tørke støv av den igjen. I teorien. I praksis er dette en stusselig skuffelse.
Det er nesten så man kunne tro at Konami satt seg ned og sa «hva er det fansen virkelig ønsker av et «Silent Hill-spill?» - og deretter prøvde sitt ytterste for å gjøre det stikk motsatte.
Konami ønsket angivelig å lage noe «utradisjonelt» for Vita, og ifølge produsenten Tomm Hulett (som har hatt ansvaret/skylda for de siste «Silent Hill»-spillene) var det «et stort press på at vi skulle ha et «top-down»-kamera». Så la oss ikke være for kritiske mot den amerikanske utvikleren WayForward. De har trolig gjort sitt beste med begrensningene og kravene de har fått utdelt.
Dette er Konamis feil. Det er de som har dummet seg totalt ut her.
Generisk i «Diablo Light»-stil
Så isteden for en skikkelig «Silent Hill»-opplevelse for Vita, hva får vi?
Jo, en generisk «dungeon crawler» i «Diablo Light»-stil, med enkle actionrollespill-elementer, kamera i takhøyde og fokus på multiplay. Ensformig knappemosing, der man spiller som en tenåring i karakterklassene «Jock», «Goth», «Preppy», «Rocker» eller «Bookworm». Nyansert.
For moro skyld valgte jeg å spille som en skolepike. Ikke så ofte jeg får sjansen til å være det. Hun får «Book of Memories» på fødselsdagen sin, av ingen ringere enn postmannen Howard fra «Silent Hill: Downpour».
En bok som rommer alle minnene hennes. Hun lurer på hva som ville skje hvis hun begynner å forandre på sidene i boken, og der har du hele historien.
Generiske lilleputt-fiender
Spill-karakteren drar på oppdagelsesferd inn i sin egen underbevissthet, og ender opp i en dunkel underverden full av små, identiske rom bundet sammen av korridorer.
De fleste ser enten ut som industrielle lagerrom, skogshytter eller slottsværelser.
Man går inn i et rom, hakker opp alle fiendene der, og saumfarer alle kriker og kroker etter nøkler, våpen, verdisaker, førstehjelpsskrin og verktøy til å vedlikeholde våpnene. Gå inn i neste rom, gjør det samme.
Målet i hvert nivå (her kalt soner) er å finne en av fem puslespillbiter som kan åpne døren til neste brett. Som regel figurer, dukker og ymse gjenstander som skal plasseres i en bestemt rekkefølge.
For å få tak i dem må man finne rom med «challenge orbs», og deretter drepe alle fiendene som blir slengt mot deg. Igjen og igjen og igjen.
En del av fiendene har vage likhetstrekk med udyr fra «Silent Hill»-serien: deformerte sykepleiere, griser, flaggermusmonstre, muterte insekter og selveste pyramideskallen.
Men fremfor å være avskyeligheter manet opp fra hovedpersonens mørke underbevissthet, er de bare generiske lilleputt-fiender man må hakke løs på til de kneler. Ikke særlig skummelt.
Gjør dette tilstrekkelig mange ganger, og du går opp til neste nivå – der du kan øke helse, styrke, utholdenhet, smidighet og sånt. Oppgraderingssystemet har litt dybde, men det føles aldri som om nivå-økningene har noe særlig å si, siden fiendenes styrke økes tilsvarende.
Lastetider på noen minutter!?
Nivåene er ekstremt ensformige, men rommene har enkelte variasjoner.
Noen har små feller der for eksempel pigger popper opp og skader deg, men de kan også brukes til å kverke fiender. I hvert nivå vil du etter hvert finne en butikk der man kan kjøpe hjelpemidler og våpen av vår venn postmannen.
Vi finner et Forsaken Room der en redd jentunge trenger hjelp, og hva man foretar seg her vil angivelig ha innvirkning på hvilken av sluttene man får. Jepp, det er trolig en «UFO»-slutt her også.
Du vil også finne et rom som tilbyr midlertidige oppgraderinger, og et der man kan lagre spillet. Oppdager du ikke dette rommet i tide, da kan du belage deg på å spille hele fordømte nivået på nytt hvis du blir drept.
Men det gjør jo ikke noe, for lastetiden her er ikke mer enn noen minutter. (Ja, jeg er sarkastisk). Lastetidene er latterlig lange: vi snakker «rekker å tisse»-lengde!
Gledeløst pliktløp – selv med selskap
I den grad det er en historie her, blir den fortalt gjennom notater og lydfiler - men alt er uinspirert, uvesentlig og bagatellmessig tullball.
Monotonien blir til tider avbrutt av bossfighter, som følger et veldig klart mønster.
I starten av hvert nivå møter vi også den gamle kjenningen Valtiel, underverdenens dørvakt – som gir deg en oppgave før du går inn i et nytt nivå. De kan by på små variasjoner, men forhindrer ikke at «Book of Memories» blir et gledeløst pliktløp.
For all del, du kan spille igjennom nivåene sammen med opptil tre venner over nettet, men det gjør ikke akkurat «Book of Memories» nevneverdig skumlere.
Uinspirert, halvhjertet og monotont
Det ville være urettferdig å kritisere «Book of Memories» for å være en spilltype jeg i utgangspunktet mangler den helt store tålmodigheten med. Smak og behag, og alt sånt.
Men man kan sable spillet for å være en så totalt uinspirert, halvhjertet, monoton opplevelse med alt for lange lastetider og alt for lite oppfinnsomhet.
Det sier seg selv at stemningen, ubehaget, ikonografien, miljøet – ja, absolutt alt vi forbinder med «Silent Hill» er totalt fraværende. Med noen kosmetiske forandringer kunne dette ha vært alt fra «Sonic Superstars: Book of Memories» til «Champions of Norrah: Book of Memories». Øh, når jeg tenker etter er dette «Champions of Norrah: Book of Memories».
Undertegnede har ikke akkurat blitt mer velvillig innstilt til denne deformerte hybriden etter å ha tilbragt de siste ukene i selskap med de ekte spillene i «Silent Hill»-serien, og har sett hvordan spillserien gradvis har mistet retningen.
Jeg nekter derfor å se «Book of Memories» som et oppfinnsomt sidespor. Dette er et brutalt feiltrinn, og det siste i verden vi ønsket fra et «Silent Hill»--spill. Dette er jordbærsyltetøy med baconsmak. Alkoholfri Tequila. En feilvurdering. En flause. En flopp.
For all del, hvis du er veldig begeistret for «Torchlight», «Diablo», eller selv «Dungeon Hunter 2», da er dette muligens verdt et par timer så fort «Book of Memories» ender opp i billigkurven.
Som et nedlastbart mobilspill for et par tiere kunne dette vært helt godkjent tidsfordriv noen minutter på bussen. Men som en fullverdig spillutgivelse til flere hundre kroner? Ikke narr meg til å le. Silent Bæsj!
«Silent Hill: Book of Memories» er lansert til PlayStation Vita.
