(PressFire.no): Velkommen til Silent Hill. En fredelig perle ved sjøen, langt fra storbyens tjas og mas.
Kom for et helgebesøk, bli værende resten av livet! Ta inn på hjemmekoselige Lakeside Hotel, og opplev byens helt unike atmosfære, gjestfrie lokalbefolkning og nydelige fjellandskap.
Hva med en romantisk spasertur i skogen, etterfulgt av en koselig kveld ved vår store turistattraksjon Tocula-innsjøen? Eller sug opp stemningen mens du fordyper deg i byens mangfoldige og fargerike historie i vårt museum «Silent Hill Historical Society» på Nathan Avenue.
Visste du for eksempel at Silent Hill opprinnelig var et hellig sted for indianerne? Før nybyggerne slo seg ned på 1600-tallet utførte indianerne religiøse ritualer her, og de kalte området for «The Place of the Silenced Spirits».
Angivelig fordi de trodde at området var hjemsøkt av døde slektninger! Ha-ha, overtroiske villmenn.
På begynnelsen av 1700-tallet ble byen rammet av en mystisk epidemi, og alle de fastboende forlot Silent Hill. Under den britisk-amerikanske krigen i 1812 ble byen gjort om til en straffekoloni, mens tilflytningen gjenopptok med byggingen av Brookhaven Hospital og Silent Hill-fengselet. Med oppdagelsen av Silent Hills kullgruve startet byens oppblomstring for alvor.
Etter at Toluca-fengselet stengte sine porter på begynnelsen av 1900-tallet ble Silent Hill den populære feriebyen vi kjenner i dag. For all del, byen har hatt sine tragedier. En tåkefull novemberdag i 1918 forsvant passasjerskipet Little Baroness sporløst på Toluca Lake, sammen med alle passasjerene. Men ulykker skjer jo.
Beklager, den tragiske hendelsen i 1939 nevner vi ikke. Ingen i byen kan fortelle deg noe om den!
Hva snakket vi om igjen? Jo, pass for all del på å se Tocula-innsjøen fra Rosewater Park, utsikten er ekstra vakker på denne tiden av året. Vi har også en fornøyelsespark i utkanten av byen, men den er dessverre steng på grunn av ... reparasjoner.
Vi tester forresten ut luftvernssirenene våre fra tid til annen, så hold deg gjerne innendørs hvis du hører dem. Og hvis du mot formodning ser en ilter kar med et hode formet som en pyramide, så er det bare den eksentriske landsbyoriginalen Marvin.
Marvin er ikke noe å bry seg om, men hold avstand gjerne til ham - bare for sikkerhets skyld. Ha et hyggelig opphold!
Greit nok, turistnæringen i Silent Hill går ikke like strykende for tiden, og byen har nok sine beste dager bak seg. Går vi noen år tilbake i tid var «Silent Hill» synonymt med skikkelig skrekk og oppriktig kjip stemning, men denne spillserien er nok ikke like skremmende som den pleide å være.
Nå for tiden tipper jeg at folk er mer urolige over tanken på å møte «Slender Man» enn Pyramideskallen. Allikevel, «Silent Hill» har en spesiell plass i hjertet til alle oss som setter pris på tett atmosfære, marerittstemning og psykologisk skrekk som gnager seg fast i underbevisstheten.
I starten bød serien på en unik japansk tilnærming til uhygge, plassert i amerikanske omgivelser – men de siste årene har særpreget gradvis forsvunnet, og spenningen har blitt mer forutsigbar.
Dette er allikevel en usedvanlig innflytelsesrik serie, som forhåpentligvis inspirerer flere «survival horror»-spill i fremtiden.
Det er mer enn mulig at «Silent Hill» har sin storhetstid bak seg uansett hva som skjer videre, for det nye Vita-spillet «Silent Hill: Book of Memories» understreker at denne serien har gått seg helt vill. Konami håper nå på å få «Silent Hill» tilbake på rett kjøl igjen, og prøver å få rekruttert selveste Hideo Kojima til å være med på å lage det neste spillet i serien.
Under Eurogamer Expo i slutten av september fortale «Metal Gear»-skaperen Kojima at:
- Jeg har tidligere nevnt «Silent Hill» i intervjuer, og det resulterte i at presidenten av Konami ringte meg opp for å fortelle at han vil at jeg lager det neste «Silent Hill»-spillet. For å være ærlig er jeg litt av en reddhare når det kommer til skrekkfilmer, så jeg er ikke overbevist om at jeg kan gjøre det.
Et uforpliktende og vagt svar, kanskje – men at Konami overhode har tatt kontakt med Kojima antyder i det minste at selskapet har større ambisjoner for neste kapittel av serien.
Forhåpentligvis har de sett bakdelen med å overlate «Silent Hill»-spillene til mindre, vestlige utviklere, uansett hvor mye de sparer penger på det. Så selv om det opprinnelige utviklerteamet Team Silent ikke lenger eksisterer, kan vi fortsatt få flere fullverdige fortsettelser - som gir oss den typen uhygge kun japanere er klarer å mane opp.
Det er jo lov til å drømme, og håpe på flere mareritt. For får du ikke mareritt av dette er du et sterkere menneske enn meg!
For å finne den rette retningen fremover kan det uansett være lurt å ta en blikk bakover. I løpet av de siste tretten årene har «Silent Hill»-serien bygget opp en fascinerende mytologi, og den har gitt oss mye gåsehud. Det har blitt en del spill, to filmer og flere kuriositeter – som vi skal se nærmere på nå, i kronologisk rekkefølge.
Halloween er jo tiden for uhygge, og fint lite er mer uhyggelig enn et helgebesøk i Silent Hill! Først, den originale spillserien:
«SILENT HILL» (1999)
(PlayStation)
«Even in daytime, darkness will cover the sun, the dead will walk - and martyrs will burn in the fires of hell. Everyone will die!»
I korthet: Banebrytende «survival horror» laget av en liten gjeng outsidere i Konami, som kalte seg Team Silent. Oppdraget var å lage et spill som kunne slå an på det vestlige markedet, noe filmatisk som utspilte seg i USA. Konami-sjefene mistet gradvis troen på hele prosjektet, men de unge ildsjelene i Team Silent hadde store ambisjoner om å lage et mesterverk som ville ha lang levetid – noe mer enn bare et salgsprodukt.
Målet var å skape noe med tyngden til det beste av litteratur. Psykologisk skrekk basert på frykten for det ukjente, influert av den ubehagelige atmosfæren David Lynch og David Cronenberg bygget opp i filmene sine.
Hovedpersonen Harry Mason er erketypisk for serien som fulgte: en alminnelig person som kjører inn i Silent Hill, og ender opp som fange i sin egen fortid.
Året er 1983. Harry har mistet datteren Cheryl etter en bilulykke, og våkner opp på en kafé i Silent Hill. En øde småby omgitt av tett tåke og kjip stemning. Hjemsøkt av forvridde udyr og fragmenter fra fortiden.
Men alt blir mye verre så fort «Silent Hill» tar turen inn i parallelldimensjonen «Otherworld», et våkent mareritt skapt av religiøs galskap og den fragmenterte sjelen til stakkars Alessa Gillespie.
Et overnaturlig begavet vidunderbarn, som ble utsatt for umenneskelige lidelser av sin dypt troende mor.
Akkurat hvordan historien ender er opp til spilleren, siden man kan få fem forskjellige finaler. Inklusive en tøysete «UFO»-slutt. «Silent Hill» kan nå lastes ned både til PS3 og Vita. En god påminnelse om hvor innflytelsesrikt, stemningsfullt og rent ut guffent dette første spillet er. Pluss en mindre behagelig påminnelse om hvor klønete kontrollsystemet føles nå.
Fun fact: Spillet hadde problemer med sensuren utenfor USA, så designet på monstrene måtte forandres for oss følsomme sjeler i Europa.
Inspirert av: Blant annet «Twin Peaks», Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland» og… eh, «Kindergarden Cop»!
Se trailer.
«SILENT HILL 2» (2001)
(PS2/Xbox/PC/PS3/Xbox360)
«In my restless dreams, I see that town... Silent Hill. You promised you'd take me there again some day... but you never did.»
I korthet: Seriens store mesterverk. Et surrealistisk mareritt som kødder skikkelig med hodene våre, drevet av et effektivt lyddesign og stemningsskapende musikk av Akira Yamaoka.
Det litterære forbildet denne gangen var Dostojevskijs «Forbrytelse og Straff», med visuelle nikk til kunstnere som Francis Bacon, Joel Peter Witkin og Andrew Byleth.
Legg til tabubelagte temaer som selvmord, incest, hjemmevold, skyld, skam og seksuelt misbruk – så har du psykologisk skrekk som setter dype spor.
James Sunderland ankommer Silent Hill på jakt etter sin elskede kone Mary, som har sendt ham et brev fra deres «spesielle sted» i byen. Litt snodig, med tanke på at hun døde av sykdom for tre år siden. Byen blir en refleksjon av Sunderlands underbevissthet, som sender ham inn i et labyrintisk mareritt der ham må ta et oppgjør med fortidens synder.
Blant de merkelige personene James møter på veien er Maria, som har en slående likhet til hans døde kone – bare mer utfordrende, kryptisk og vagt truende.
Pyramide-skallen dukker også opp. Seks forskjellige slutter bidrar til å holde historien vag og uhåndgripelig. Som en feberdrøm man ikke helt klarer å huske etter å ha våknet.
«Silent Hill 2» er en personlig favoritt, og et av storverkene i spillhistorien! Den ble som kjent sluppet på nytt i en oppusset HD-utgave sammen med «Silent Hill 3» tidligere i år.
En kontroversiell utgivelse med nye stemmeleggere (det gamle lydsporet er dog fortsatt tilgjengelig), i overkant mye teknisk slurv – og tåke-effekter som mest ser ut som tett røykutvikling.
Fun fact: Team Silent gjorde diskret narr av de amerikanske våpenlovene, ved å la James Sunderland finne sin første pistol i en handlevogn.
Inspirert av: «Jacob’s Ladder», «Solaris», samt David Lynchs «Lost Highway».
Se trailer.
«SILENT HILL 3» (2003)
(PS2/PC/PS3/Xbox360)
«You will birth a god and build an eternal paradise.»
I korthet: En direkte fortsettelse av det første spillet, som utspiller seg sytten år senere. Harry Masons adoptivdatter Heather er nå en tenåring, og fanatikerne i den religiøse kulten «The Order» akter å lokke henne tilbake til Silent Hill for å oppfylle profetien.
Målet er å fylle sjelen hennes med mørke, og gi henne hevnmotiver for å vende tilbake til byen – sånn at hun kan spy opp guden deres!
Dette er en verdig treer, som introduserer maskoten Robbie the Rabitt og mer fargerike miljøer. «Silent Hill 3» tok i bruk en ny grafikkmotor, så alt føles friskere. Men sett med nye øyne etter en gjennomspilling av HD-utgivelsen tar historien i overkant lang tid å bygge seg opp, og noen av pusleriene er så obskure at jeg til slutt måtte gi opp – og jukse meg frem til svarene på nettet.
Ni år senere føles ikke spillet like ikonisk og uhyggelig, men «Silent Hill 3» slår allikevel det meste vi får av såkalt «survival horror» nå for tiden.
Fun fact: Heather er seriens første kvinnelige hovedperson (hvis du ikke regner med Maria i det ekstra sidesporet «Inner Fears» til nyere utgaver av «Silent Hill 2»), og hun er angivelig formet etter franske Charlotte Gainsbourg og Vanessa Paradis.
Inspirert av: Dario Agentos «Suspiria», Stephen Kings «Pet Sematary» og «Ringu».
Se trailer.
«SILENT HILL 4: THE ROOM» (2004)
(PS2/Xbox/PC)
«I don't know where to start. There was this strange hole in my room. I saw people getting killed... all these weird other worlds...»
I korthet: Øyeblikket «Silent Hill»-serien begynte å miste retningssansen. For all del, «The Room» er fortsatt en atmosfærisk opplevelse – men er dette streng tatt et «Silent Hill»-spill?
Team Silent jobbet med utviklingen av «The Room» parallelt med «Silent Hill 3», og planen var at dette skulle bli starten på en ny serie. Historien utspiller seg ikke engang i Silent Hill, men i nabobyen South Ashfield – der Henry Townshend har blitt innelåst i hybelleiligheten sin av mystiske krefter.
Plaget av forferdelige mareritt, og uten mulighet til å kommunisere med verden utenfor. Så da det etter flere dager plutselig dukker opp et stor hull på baderommet, kryper Harry inn i det.
Han kommer ut i en T-banestasjon, som det første av flere merkelige underverdener. Alle tilknyttet den avdøde seriemorderen Walter Sullivan. Stemningen er skikkelig creepy, og det kommer noen effektive gåsehud-øyeblikk her - men «Silent Hill 4: The Room» har også sine langtekkelige perioder, med mye trasking frem og tilbake.
Allikevel et modig eksperiment, som innholdsmessig er overlegent «Silent Hill»-spillene som har kommet etterpå.
Fun fact: Etter dette ble Team Silent oppløst, og de ansatte spredte seg for alle vinder. Regissøren Keiichiro Toyama dro videre til SCE Japan Studio, der han skapte «Forbidden Siren» - «Silent Hill»-seriens åndelige arvtager.
Inspirert av: Mark Z. Danielewskis «House of Leaves», Polansiks «Rosemary’s Baby» og Ryu Murakamis «Coin Locker Babies».
Se trailer.
«SILENT HILL: ORIGINS» (2007)
(PSP/PS2)
«The nightmare began here».
I korthet: Så går vi tilbake til start, med en helt ny utvikler. Planen var opprinnelig et nytt kontrollsystem i «Resident Evil 4»-stil, men hele produksjonen gikk i stå. Høsten 2006 fikk hele det amerikanske teamet hos utvikleren Climax Studios sparken, og «Silent Hill: Origins» ble slengt i fanget på deres britiske kollegaer.
Etter flere utsettelser kom spillet endelig i 2007, og viste seg å være et anstendig forsøk på å lage en fullverdig «Silent Hill»-opplevelse på PlayStation Portable (som senere ble konvertert til PS2).
Her går vi tilbake sju år før hendelsene i første «Silent Hill», der lastebilsjåføren Travis Grady tar en snartur innom Silent Hill. Etter å ha reddet en jente fra en brennende bygning blir Travis gradvis oppmerksom på at han selv har en forbindelse til byen, og vikler seg i situasjoner vi har opplevd før.
«Origins» føles forutsigbart, kampsystemet er kålete og stemningen er… vel, glattere – men dette er allikevel en av de bedre PSP-spillene på markedet. Ikke et like bra PS2-spill, da.
Fun fact: Den japanske utgivelsen av spillet har tittelen «Silent Hill: Zero».
Inspirert av: I hovedsak de andre «Silent Hill»-spillene.
Se trailer.
«SILENT HILL: HOMECOMING» (2008)
(PS3/Xbox 360/PC)
«Something has come… and taken everyone away. You can’t stop them. They’ll get you too.»
I korthet: Det sjette kapittelet i serien, og det første til en ny generasjon med spillkonsoller. Så ja, en mye mer strømlinjeformet spillopplevelse, på godt og vond.
Utviklet av amerikanske Double Helix Games, som ikke har det helt samme håndlaget når det gjelder å bygge opp en tett, uhyggelig stemning.
Spesialsoldaten Alex Shepherd vender hjem etter en tid på militærsykehuset, men oppdager at hjembyen Shepherd’s Glen er i totalt forfall og dekket av tykk tåke.
De fleste innbyggerne er borte, inklusive faren Adam og lillebroren Joshua. Ja, bibelske navn.
Alex prøver å finne broren i nabobyen Silent Hill, og vi vet jo alle hva det vil lede til. Bare med mindre psykologisk uhygge, og mer tradisjonelle grøss. De negative reaksjonene mot «Homecoming» er en smule urettferdige: hvis dette hadde vært et frittstående «survival horror»-spill ville nok mange ha jublet.
Allikevel, «Homecoming» er en effektiv demonstrasjon over hvor forskjellig japanere og amerikanere tilnærmer seg skrekk.
Fun fact: Travis fra «Silent Hill: Origins» gjør et lite gjestespill. Spillet ble ikke engang sluppet på det japanske markedet, ble sensurert i Tyskland og totalforbudt i Australia!
Inspirert av: «Jacob’s Ladder», Aphex Twins «Rubber Johnny» og «Call of Cthulhu».
Se trailer.
«SILENT HILL: SHATTERED MEMORIES» (2009)
(Wii/PSP/PS2)
«You’ve got to run, daddy! You can’t fight them!»
I korthet: En «remake» av det aller første spillet, der Harry Mason nok en gang er innom Silent Hill på jakt etter datteren Cheryl – men med noen markante forskjeller. Selv om «Shattered Memories» ble skapt for Wii, har grafikken fått en grundig overhaling (dog ikke i like sterk grad på PSP eller PS2), og historien utspiller seg ikke som vi husker den.
For alt starter med et besøk hos psykologen, som gir oss tester å fylle ut. Spillet justerer seg etter din psykologiske profil, og de små valgene man tar i løpet av spillets gang forandrer stadig opplevelsene på freudianske måter. Ganske snedig.
Harry har heller ikke noen måte å forsvare seg mot Silent Hills uhyrer. Ingen våpen, bare en lommelykt - så hans eneste valgmulighet er enten å gjemme seg eller løpe for harde livet. Ja, omtrent som i «Amnesia: The Dark Descent».
Siden «Shattered Memories» ble sluppet på plattformer mange hadde gjort seg ferdig med (og først ble gitt ut her i Europa i 2010), fikk ikke spillet oppmerksomheten det fortjente. Ikke så fryktelig skummelt, men et hederlig forsøk.
Fun fact: Det aller siste «Silent Hill»-spillet som Akira Yamaoka komponerte musikken til.
Inspirert av: Første «Silent Hill», Dennis Lehanes roman «Shutter Island» og «Alone in the Dark» (I følge utviklerne brukte de spillet som et forbilde på hva de ikke skulle gjøre!)
Se trailer.
«SILENT HILL DOWNPOUR» (2012)
(PS3/Xbox360)
«Revenge is a long treacherous road - isn’t it, Mr. Pendleton? Where do you suppose it ends?»
I korthet: Fengselsfuglen Murphy Pendleton benytter sjansen til å rømme da fangetransporten hans krasjer i utkanten av Silent Hill, med den overivrige politikvinnen Anne Cunningham i hælene.
Man har en helt ny, og betydelig større del av Silent Hill å utforske denne gangen – komplett med sideoppdrag og moralske dialogvalg som avgjør hvilken av sluttene du får.
Regnvær har tatt over etter den tykke tåken, noe som gjør beistene enda mer aggressive.
Kampsystemet er ikke bra, men i det store og hele var PressFires anmelder positiv.
P.S. En «patch» ble akkurat sluppet til Xbox 360, som skal forbedre bildehastighet og ymse bugs. Det store spørsmålet er nå: hvor går «Silent Hill»-serien etter dette?
Fun fact: Temalåta er av Nu metal-bandet «Korn», og det sier ganske mye om hele spillet.
Inspirert av: «The Fugitive» (1993), og Stanley Kubricks «The Shining», samt utviklerne i Vastra Games’ oppvekst i Tsjekkia.
Se trailer.
«SILENT HILL: BOOK OF MEMORIES» (2012)
(PlayStation Vita)
«I got this weird book for my birthday. It’s all here, literally every memory I have is written in these pages. So now I’m curious: what happens if I rewrite it?»
I korthet: Trolig noe helt annet enn de fleste «Silent Hill»-fans vil ha. Dette Vita-spillet skulle opprinnelig slippes sammen med Sonys nye håndholdte, men ble utsatt i mange måneder. En fjortis-fokusert «dungeon crawler» som bare bruker seriens mytologi som et vagt bakteppe.
Ellers kan jeg ikke si så mye om «Book of Memories» før spillet slippes på markedet 2. november, men vi kommer tilbake med en lengre anmeldelse da.
Fun fact: Tittelen er trolig inspirert av boken «Lost Memories», en skjult gjenstand som kan spores opp på bensinstasjonen under andre gjennomspilling av «Silent Hill 2».
Inspirert av: Tja, kanskje «Diablo» og «Torchlight»?
Se trailer.
Det var alle de offisielle spillene, men «Silent Hill»-serien slutter jo slett ikke der. For det er også sluppet en masse annet rart, deriblant to filmer.
Her er i alle fall ti «Silent Hill»-greier for dedikerte fans, som fortsatt verdt å nevne i denne oppsummeringen:
«PLAY NOVEL: SILENT HILL» (2001)
I korthet: Det første «Silent Hill»-spillet for GameBoy! En interaktiv historie fortalt i tekst og statiske bilder, der man fra tid til annen må ta valg som styrer historiens gang.
Noen puslerier er også inkludert. «Play Novel» ble bare sluppet i Japan, men en amerikansk oversettelse er tilgjengelig for PC hvis du snuser litt rundt på verdenswebben.
Fun fact: Konami tilbød også i en kort periode fire nedlastbare episoder med eksklusivt innhold, om en gutt ved navn Andy – naboen til hovedpersonen Harry Mason.
Se filmklipp.
