Er det egentlig noen på kloden som ser frem til disse fordømte filmlisensspillene?
La gå at Wolverine er en karakter med større potensial enn de fleste, men trenger vi virkelig å kjede oss igjennom flere uinspirerte nivåer basert på scener i en film, ispedd dårlig animerte «cut scenes» og poengløse filmklipp…?
Av denne typen lisensprodukter kan jeg personlig ikke huske et eneste som har vært verdt tiden.
Med tanke på at selve filmen er såpass skuffende, har vi fint liten grunn til å vente oss noe særlig mer av «X-Men Origins: Wolverine».
Men med lave forventninger kommer glade overraskelser, og et lisensspill som slår alt annet i sin sjanger.
Kanskje ikke noe revolusjonerende nytt, men et helt solid, underholdende actionspill - som er noe av det mest voldsomme som er sluppet på konsoll de siste årene.
Sånt kan vi saktens like!
Mens filmen er høvelig tannløs, er spillet betydelig mer kompromissløst og hardbarka. Dette er en såkalt «Uncaged Edition» som utnytter John «Wolverine» Logans metallklør (samt sin strenge attenårsgrense) til fulle.
Mildere versjoner slippes til Wii, PS2 og håndholdte plattformer. Vi snakker om Marvel-mutanten Wolverine sånn som vi drømmer å se ham på film. En rabiat, rasende rakker som kaster seg over motstanderne sine som et villdyr, og hakker dem opp til saus så kroppsdeler, blod og gørr farer i alle retninger.
Han får lov til å gjøre alt lave aldersgrenser og griske produsenter ikke tillater på amerikanske kinoer, og føles dermed desto nærmere tegneseriens Wolverine.
Ekstra påfallende fordi Hugh Jackman faktisk har lånt bort stemmen sin til spillet. Det samme har motspillerne Liev Schreiber og… eh, Will i Am fra Black Eyed Peas – mens resten av stemmeleggerne består at rutinerte etterliknere.
Selve plottet farer pliktskyldig forbi noen høydepunkter fra filmen før den tar av i egne retninger.
Sant å si er det ikke mye av en historie her, men det spiller marginal rolle. Hovedpoenget er selvsagt å holde actiontempoet på topp mens Wolverine slenges inn i situasjoner der han kan flerre opp horder av fiender.
Den største gleden her ligger i det enormt tilfredsstillende kampsystemet.
For det første kan man bygge opp Wolverines evner gjennom spillet, ved å samle sammen «Dog Tags», erfaringspoeng og såkalte «Mutagens».
Han starter opp som mektig og nærmest usårbar, men erverver seg et stadig større repertoar av spektakulære «moves» og «combos».
Klørne har en forholdsvis kort rekkevidde, men Wolverine heldigvis kan slenge seg et titalls meter i luften mot fiender.
Han er også utstyrt med et fargerikt utvalg av «finishing moves», der fiender rives i stykker, splittes, slaktes, parteres, halshugges av helikopterrotorer og slenges veggimellom.
Min personlige favoritt er muligheten til å røske armer av skurker, og deretter denge dem i hjel med de avrevne lemmene. Som om ikke alt dette er nok kan man dessuten ta i bruk omgivelsene, og spidde skurkene på statuer, påler og gaffeltrucker.
Mye moro for hele familien.
All knappemosingen kan bli en smule monoton etter noen timer, men det er en større variasjon i gameplayet enn man kunne ha trodd. Man utforsker områdene på jakt etter skjulte skatter (i hovedsak for å kunne låse opp tre alternative kostymer), løser et utvalg puslerier, deltar i skytescener på skinner – og må balansere seg igjennom ymse plattformavdelinger.
Ok, det meste her er tyvlånt fra andre kilder, men det fungerer.
Historien utfolder seg i form av lydopptak i stil med «BioShock».
Den energiske fightingen kan minne om «Devil May Cry» og «God of War» – mens enkelte puslerier ikke er så alt for langt unna «Tomb Raider»-serien.
Det kanskje svakeste elementet her er faktisk bosskampene. Artig som det er å møte kjenninger fra Marvel-universet, er de dårlig introdusert og enda dårligere utnyttet.
Det er dessuten pussig at disse boss-kampene blir enklere desto lengre man kommer ut i spillet, siden de fleste har akkurat det samme adferdsmønster og svakheter.
Man hopper bare opp på ryggen deres, spidder dem i skulderen og gjentar til de kneler.
«Wolverine» er et temmelig enkelt spill, og blir kun litt krevende i spesifikke sekvenser. Undertegnede kålet for eksempel alt for lenge med en «Tomb Raider»-aktig plattformscene i jungelen – der man måtte hoppe rundt på en serie statuer i løpet av noen raske sekunder. Damn you, Lara Croft!
Det skal ellers godt gjøres å miste livet under nærkampene, siden Wolverine er så godt som udødelig, og har en helsemåler som fyller seg opp hvis man gjemmer seg noen øyeblikk. De gangene man dør er det stort sett fordi man faller utfor et stup eller gjør noe man ikke får lov til.
Fra tid til annen snubler man over tekniske svakheter og «bugs» som antyder at utvikleren Raven kunne ha trengt noen måneder ekstra til å polere spillet. Miljøene er langt fra like veldesignet som karaktermodellene, og dette kan ikke akkurat kalles en dyp spillopplevelse.
Det er dessuten lite som motiverer til flere gjennomkjøringer, siden alt man låser opp etter å ha fullført løpet er en ny vanskelighetsgrad.
Allikevel, «X-Men Origins: Wolverine» gjør så mye riktig at det er smålig å henge seg for mye opp i svakhetene.
På mange måter er spillet langt mer vellykket og trofast mot Marvel-tegnserien enn selve filmen er. Jo da, dette fungerer over all forventning. Til dels fordi forventningene er så fordømt lave i utgangspunktet.
