World to the West

Smart, men mangler også særpreg og sjel.

(PressFire.no): Indie-utgivelser som for eksempel «Owlboy» har gjort seg bemerket i det store utland, og for tiden preger en viss skandaløs Funcom-sak det internasjonale nyhetsbildet.

Vi har likevel et stykke å gå før vi skriver oss inn i spillhistoriebøkene - slik söta bror allerede gjorde med «Battlefield» i sin tid – mye takket være et statsapparat som ikke helt ser verdien av å investere i verdens største underholdningsindustri.

Shots fired, som de sier.

Norskproduserte «World to the West», utviklet av bergensbaserte Rain Games («Teslagrad»), kommer ikke til å bidra nevneverdig i denne sammenheng. Det er en fornøyelig liten sak, lik en svart vingummikrokodille eller de derre rosa vepsebolene, men ikke så mye mer enn det.

Det er det noen relativt enkle grunner til.

Åndelig oppfølger

Jeg spilte kun et par timer av det kritikerroste førstegangsprosjektet «Teslagrad» (ja, jeg var dum nok til å bli sittende fast i en av hjernevriderne), men en kjapp bakgrunssjekk røper at «World to the West» visstnok foregår i samme univers.

Det skjønner jeg ikke helt poenget med. Fra et lag med folk som åpenbart har masse kreativt talent synes jeg det er rett ut pussig at man skal resirkulere en gammel idé på denne måten – spesielt når den visuelle identiteten og historiefortellingen har så få likheter som her.

Det har strengt tatt ikke noe å si for spillopplevelsen – verken fra eller til – men det er jo også et argument for å droppe den gamle notatblokka og heller skrive noe som ikke står i fare for å preges av tidligere begrensninger.

Med «Teslagrad» sine 1.6 millioner salg i bakhodet må jeg også innrømme at jeg mistenker tilstedeværelsen av et kynisk behov – at higet etter å hanke inn fans av det første spillet, så vel som muligheten for «pingbacks» på Google, har trumfet behovet for total kreativ frihet.

Men hva vet vel jeg.

Det beste fra tre verdener

Men «World to the West» har også mye for seg.  I bånn er det snakk om en såkalt isometrisk gåteløser, det vil si et spill med ovenfra og ned-perspektiv, med en smak av tidlig nittitallet – «A Link to the Past» og «Metroid» er åpenbart en del av referansegrunnlaget.

Den store vrien her, og essensen av «World to the West», er de fire figurene som historien i spillet tar utgangspunkt i: Klaus, Luma, Miss Teri og Lord Clonington. Som dere sikkert har skjønt representerer hver av disse sitt eget sett med ferdigheter, og sine egne innfallsvinkler til historien som fortelles.

Og det er her «World to the West» skinner på sitt sterkeste: Det er når figurene på gitte tidspunkt krysser veier og må løse hverandres konflikter, at det kommer tydeligst frem hvor gjennomtenkt det hele er.

Til et spill som i stor grad baserer seg på såkalt backtracking – det vil si, å gå tilbake til tidligere steder i spillet med nytt blikk – er det påfallende hvor elegant spillet manøvrerer mellom de ulike partiene.

Det er en gjennomgående kvalitet:

En smart veksling mellom de ulike figurene og tidshoppene som gjøres mellom vekslingene - den ene tas til fange, den andre drar på skattejakt og finner at skatten allerede er stjålet av den første, handlingen leder tilbake til et punkt hvor de to møtes med sine egne motivasjoner.

Selv om mange av disse partiene byr på små gåter og nøtter satt jeg aldri fast lenge nok til å bli frustrert. Og i det øyeblikket jeg begynte å gå lei, enten kom avløsningen i form av overgangen til et nytt kapittel, eller i form av friheten man selv har til å bytte figur ved sjekkpunkter i omgivelsene.

Humor til besvær

Derfor er det synd at «World to the West» ikke har noe særlig identitet å snakke om.

Figurene er brikker i puslespillet med replikker som virker så konstruerte at jeg iblant må krympe meg litt, og de konstante forsøkene på navlebeskuende meta-humor tar meg ærlig talt helt ut av universet.

Meta-humor er ikke feil i seg selv, men det er noe med at man hele tiden forsøkes å gi følelsen av et sammensatt univers, men samtidig påminnes om at det ikke eksisterer. I en form som dette er det lov å ta seg selv mer alvorlig enn som så, Rain Games – jeg er i hvert fall villig!

Det som kunne ha gjort spillet til noe større ender derfor opp med å gjøre spillet til noe mindre, og jeg sitter igjen med en spillopplevelse som har gitt meg noe akkurat passe.

Det vil si: «World to the West» er en nær perfekt sammensetning av tankevirksomhet, fingerspissferdighet og utforskning av et nøye gjennomtenkt spillunivers.

Men det er også et spill som trekkes ned av en overtydelig mangel på den sjel og identitet som bergensgjengen tidligere har vist at de tross alt mestrer. 

«World to the West» slippes til PS4 (testet), Xbox One, Wii U og pc 5. mai.

Oppsummering
Positivt
Smart veksling mellom historiefortelling, action, utforskning og gåteløsning.
Negativt
Krampaktig humor, mangler visuelt særpreg.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3