Med ujevne mellomrom dukker det opp indiespill som blir snakkis. Det er alltid lurt å høre etter når sånne fenomener dukker opp, for det er stort sett alltid en grunn til at det skjer. Vanligvis er det noe kreativt eller originalt som bidrar til at jungeltelegrafen går.
For noen år siden var det PC-spillet «Gish», i sommer var det «Braid» på Xbox 360 via XBLA og i høst dukket «World of Goo» opp. Det ble umiddelbart en stor favoritt hos spillanmeldere og har nå fått en egen versjon på Wii via Wiiware.
OM EN LEMMING OG EN LOCOROCO FIKK BARN?
I «Lemmings»- og «LocoRoco»-aktig filosofi er målet i «World of Goo» å få noen svarte slimklumper fra a til b.
Og det har kanskje mest til felles med førstnevnte på den måten at du er nødt til å bruke slimklumper med forskjellige egenskaper til å bygge en «vei» til målet.
Og her er det spesielle med «World of Goo».
Du bruker slimklumpene til å bygge en bro eller vei om du vil. Men du må bruke så få klumper som mulig for å klare målet. Slimklumpene kan ha veldig forskjellige egenskaper – en type blir ballonger for å holde oppe byggverket, en annen har pigger som fungerer som borrelås på visse underlag og sånn fortsetter det.
Samtidig pirres ingeniør- og skaperlysten i deg og du må ta hensyn til tyngdekraft og styrken til byggverket.
I tillegg introduseres det en rekke nye egenskaper og fysikkfaktorer i løpet av spillet, noe som gjør at du må tenke nytt gjennom hele spillet. Brettene er faktisk overraskende fiffige – løsningene kan være alt annet enn tilsynelatende, og det finnes garantert flere enn én løsning på flere av dem.
Målet er alltid å redde et visst antall «Goos», men alle du redder over den summen telle som bonus, så her er det bare å eksperimentere på nye løsninger til senebetennelsen tar deg.
MAKES ME GOOEY ON THE INSIDE
Kontrollen foregår med mus og én museknapp, og på Wii er den tilsvarende ved å peke på slimklumpen, trykke med A og så flytte på den. Utgangspunktet er fascinerende enkelt, men det blir ganske utfordrende idet faktorene drar på, så de små grå får brynet seg en hel del.
I tillegg krydres det hele med en veldig sjarmerende fargerik og ukomplisert grafikk og humor. Det hele akkompagneres med en festlig musikk som ofte kan høres ut som om hvis Danny Elfman laget musikken til «Lemmings».
Det er rett og slett en fornøyelse å spille noe så upretensiøs og som er så smekkfullt i kreativitet at det bobler over. Er du usikker på om dette er greia di, så er det bare å hente ned den spillbare demoen på nettsidene.
Og det fine er at om du liker spillet og kjøper det fulle spillet etterpå – så fortsetter du der du slapp demoen.
En annen fortryllende overraskelse er at spillet fungerer utmerket på middelmådige spesifikasjoner. Det kjørte utmerket på min minipc Acer One A150. Så fikk du en minipc til jul, så er det ingen grunn til å ikke ha et kvalitetsspill på den.
PC-varianet kan kjøpes på http://2dboy.com/ og Wii-varianten kan kjøpes via Wiis onlinebutikk.
