Wolfenstein II: The New Colossus

Hakekors malt med bred pensel.

(PressFire.no): Mitt første møte med «Wolfenstein»-universet var i spillet «Wolfenstein 3D» fra 1992. Spillet populariserte for alvor første persons skytespill. Målet var enkelt: man skulle ta livet av flest mulig nazister for å nå frem til sluttbossen, Robot-Hitler (eller, om man hadde tilgang til gratisprogrammet wolfedit.exe, en scanner og MS-Paint: norsklæreren Borgny).

Mye har skjedd på 25 år. I stedet for grovpikselerte slemminger med én agenda, nemlig å gjennomføre mest mulig nazisme på kortest mulig tid, har vi nå finpikselerte slemminger som gjør akkurat det samme. Kravene til historiefortelling er også skrudd opp betraktelig, men grunnpremisset i «Wolfenstein II: The New Colussus» er mer eller mindre det samme: fuck nazistene, noe så jævlig.

Det starter med noen nedklipte høyepunkter av hva som skjedde i forgjengeren. Spoiler: nazistene er en gjeng drittsekker. Vi befinner oss i en kontrafaktisk historielinje anno 1961, hvor Hitler og kompisene vant krigen. Protagonist William «B.J» Blazkowicz, eller «Terror-Billy» blant uvenner, er en mann med et unikt talent for nazijakt (og gjenganger i alle de foregående spillene). Han får deng av det tredje rikets fremste, og må tilbringe fem måneder i koma. Vi møter ham idet han er i ferd med å våkne opp.

I starten blir vi tvunget til å ta noen kjipe valg: for det første, må vi bestemme hvem av kompanjongene hans vi vil henrette. Dette valget synes helt meningsløst for en ny spiller, men vil gi en ekstra dimensjon til de som har investert noen timer i dette universet fra før. Valget avgjør hvilken kompanjong du får med deg, og gir noen endringer i den narrative linja samt i våpenskapet.

Spillskaper MachineGames bruker videre en god porsjon av anslaget på å understreke hvem som er skurkene i spillet. I et tilbakeblikk, møter vi Billys jødehatende far samt hans jødiske mor. Faren er i ferd med å refse Billy, for å ha kysset en mørkhudet jente, og tvinger Billy til å skyte bikkja si.

Du som spiller må trykke på avtrekkeren, og det finnes ingen andre alternativer. Et enkelt grep for å skape antipati, og det hele lukter av et Darh Vader-aktig farsoppgjør et halvt dusin sekvenser senere. Det hele speiles i en tjukk nazijente som blir mobbet av nazimammaen sin fordi hun spiser for mye kake og nekter å halshugge handicappede fiender. Hakekorset er malt med bred pensel, og vi skjønner hvem vi skal heie på.

 

Maskingevær og rullestol

Billy starter spillet som seg hør og bør etter fem måneder i koma: med tredagers skjegg, crewcut, og et par arr på den nybarberte brystkassa. Han er for øvrig litt svak til beins, men instinktene hans kicker inn i det nazister invaderer ubåten hans. Han kaster seg i første og beste rullestol, og armert med maskingevær tar han opp jakten.

Rullestolen er ingen hindring, og Billy tåler en trøkk. 10 cm høye dørterskler og nedadgående trapper forseres som ingen ting. Doningen egner seg godt til både sniking og bakholdsangrep.

Stillferdig snikemodus er en metode for å løse spillet, men ikke før har noen sagt Heil så kommer dusinvis av soldater ut av jernverket for å ta deg, og man blir nødt til å gå totalt D-dagen på dem.

Det, kombinert med at neste oppgradering for krøple-Billy fremstår som en prototype av «Iron Man»-rustningen, og det faktum at man slenger rundt seg med granater inne i en hermetisk jerntube, gjør at snikingen føles tre hakk under mer fintfølende spill som «Assassins Creed».

Snikingen dobler også lengden på oppdragene, i hvert fall på mitt kompetansenivå. Det er en nyttig egenskap å beherske for å ta ut kommandører med varslingskapasitet, men dette er et klart skytespill.

Sjekkpunktene er dog akkurat langt nok unna hverandre til at det er tilstrekkelig irriterende å rykke tilbake til start hver gang en führerhund får ferten av deg, eller du blir fanget i kryssilden mellom et par naziroboter med lasergevær.

Man blir tvunget til å tenke strategi, selv om det skal sies at fienden aldri gjør det. Camping ble min favorittstrategi i spillet, og trange trappeoppganger mine beste venner. Det, og kasteøkser, som nazistene har plassert like strategisk som sine mange luftekanaler.

 

Venner og fiender

Hovedvekten av historiefortellingen ligger forståelig nok i spillets filmsekvenser, og det komplekse narrativ uteblir i starten. Dette behøves heller ikke, da spillets enkle natur er noe av dets appell.

Vi er her for å denge politiske meningsmotstandere av verste sort. Fiendens leirer er befolket med ondskapsfulle karikaturer, og det er helt fint. Men spillskaperne tar et åpenbart valg i konstruksjonen av historiens moralske sort/hvitt-univers, hvor det som måtte finnes av gråsoner har blitt rensket ut med en heftig dose zyklon B.

Som i flere av de tidligere spillene til utgiver Bethesda, er stiene strødd med skriverier med et tilsynelatende formål å berike universet. Ordrer, dagboknotater, postkort fra ferier og korrespondanse mellom elskere. Disse litterære innblikkene i (hovedsakelig) nazistenes psyke, fremstår for øvrig snarere som distraksjoner fra den actionpakkede fortellingen enn middel for videre innlevelse. Man får lese» en bekymret soldats dagboknotater, som frykter terroristene (oss), og vi får et øyeblikks sympati med ham før han i neste øyeblikk står over deg i lakk, lær og gassmaske og spruter løs med flammekaster. Det finnes ikke akkurat noen dialogmulighet, og vi er tilbake til brannøks og laserbehandling.

Det faktum at tekstene (samt spillets undertitler) er skrevet med så liten font at man må på kloss skuddhold for å lese dem, og fremstår som en ren fornærmelse mot nærsynte, hjelper heller ikke på leseropplevelsen. 

 

Univers

«Wolfenstein: The New Colossus» er et spill som tydeligvis trives best innendørs, og med dunkel belysning. Etter å ha rømt fra ubåten, havner man i et luftskip som kan se ut til å ha blitt designet av samme arkitekt, før man er tilbake på ubåten igjen. Det tok meg et par timer før jeg havnet på mitt første utendørsoppdrag, på selveste Manhattan i New York.

Etter en kul filmsekvns, hvor ubåten putrer forbi ruinene av Frihetsgudinnen, befinner vi oss utenfor noe som ser ut som en utbomba Obos-blokk, på en av årets mest overskyede dager. Av mangel på andre muligheter, trekkes vi inn i denne, og alle fiendene har skiftet fra lakk og lær til gule strålingsdrakter for aftenen.

Et friluftseventyr i akvarellfarger var ikke det jeg hadde forventet, men det kan bli grått og klaustrofobisk til tider. Designerne har heller ikke gjort noe forsøk på å få New York til å ligne på den faktiske byen, noe som heller ikke burde være et krav. Men det føles unektelig som om MachineGames har misset en mulighet til å portrettere en av verdens mest ikoniske byer i kontrafaktisk 60-talls nazidrakt. Det noe monotone og repeterende uttrykket blir forsterket av den konstante strømmen av homogene stormtropper som pøser mot deg.

 

Sakte men sikkert

Jeg rakk å bli ganske lei av maskineriet rundt femtimers merket, før historien på overraskende vis lokket meg tilbake i sine lune robotarmer. Det er en oppfølger som etter sigende viderefører alt som fungerte i det første spillet, men når man starter på max er det vanskelig å vite hvor man går videre: det samme refrenget riffes på gjentatte ganger, men med stadig høyere volum.

De som kun er middels interessert i sjangeren, vil finne flere anledninger til å skru av. Men når spillet har fått klørne i deg, og holdt det det lover i traileren (som er pang-pang), så kommer noen velregisserte og velspilte småsnutter som gjør at du får lyst til å sjekke innom vennegjengen på ubåten litt oftere.

Flere allierte kommer på banen, og de personlige historiene får mere plass og fletter seg sammen.

Fun fact, med påfølgende spoilervideo: I den tyske versjonen av spillet sensurerer de Hitler - ved å fjerne barten hans.

 

Høydepunkt

Rundt spillets midtpunkt eskalerer historien betraktelig, til det nivået at alle forventninger om hvilken vei det hele skal gå blir snudd på hodet. Man får samtidig en oppgradering av de grunnleggende spillfunksjonene, i det man velger opprustning selv. Veien videre blir preget av dette, men i motsetning til spillets innledende valg blir man her fortalt hva man går til.

«Wolfenstein II: The New Colossus» har en meget tydelig profil. Det er, for å si det svært enkelt, et skytespill, lagt til en imaginær forlengelse av det tredje riket. Men kontrafaktisk nazisme har gått fra å være urovekkende originalt, til å bli en forholdsvis slitt populærkulturell trope.

Sjokkeffekten er omtrent like liten som når Marylin Manson står tjue år etter og roper «I hate love, I love hate!» mens scenelyset går på.

I filmens verden er «Iron Sky» (med taglinen: I 1945 dro nazistene til månen, i 2018 kom de tilbake), kung fu-filmen «Kung Fury» og Quentin Tarantinos «Inglorious Basterds» gode eksempler på alternative Hitler-historier. Det finnes også mer velgjorte skytespill, etter min mening. Selv i «Call of Duty» kan man skyte nazizombier, sammen med John F. Kennedy.

 

I «The New Colossus» er produktet så rendyrket og så usjenert, at det holder hodet heve over konkurransen. Det er åpenbart at ingen i produksjonen på noe tidspunkt har sagt «har vi dratt det for langt?», men snarere «kan vi dra det lenger?».

Verdi ligger i det enkle, det overtydelige og det direkte. Det er et spill for deg som ønsker å fucke opp flest mulig imaginære nazister og de onde lederne deres. Og i 2017 er dette en helt legitim ønskedrøm. Dette er det man forventer å få, og det man kanskje ikke forventer er de narrative godbitene mellom slagene, bokstavelig talt.

Det er dette som gjør at jeg planter høyrefoten godt i 4-eren, etter å ha følt meg frem og tilbake over streken til 3-eren flere ganger underveis grunnet spillets gjentagende elementer.

Oppsummering
Positivt
Rett-på-sak nazijakt, i et veldig tydelig spillunivers, med noen kule historievendinger.
Negativt
Tidvis klaustrofobisk, noe repetitivt .
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3