«Wolfenstein 3D» er ofte nevnt og kreditert sammen med «Doom», som id Softwares største prestasjoner, og regnet som en av de grunnleggende titlene i den populære, nærmest overflødige, FPS-sjangeren.
Det nyeste spillet i serien, døpt kun «Wolfenstein», er utviket av Raven Software, som denne gangen sender B.J. Blazkowicz til den fiktive byen Isenstadt, på jakt etter nazister og fantastiske kreasjoner.
POLSTRET SPILLETID
Plottet strekker seg ikke veldig langt i forhold til tidligere, og omhandler intet mindre enn den nazistiske paranormale divisjonen og deres arbeid i det okkulte.
Den mesterlige planen er selvfølgelig å forsterke det tyske krigsmaskineriet med en uovervinnelige armé som en dag skal ta over verden.
Tyskernes største milepæl hittil, er funnet av en eldgammel portal som gir dem adgang til å tappe og misbruke energi fra en dimensjon kalt «The Veil».
Energien benytter de i tandem med forskningen sin, som både går på bekostning av teknologi og menneskeliv.
Uheldigvis for Blazkowicz betyr dette at han ikke bare må stå imot de tyske soldatene som beskytter forskningen, men også forskningen selv - gjerne i form av muterte levninger fra den mystiske dimensjonen.
Ditt oppdrag blir naturlig nok å stoppe denne unaturlige utviklingen, og få slutt på den tyske forskingen en gang for alle.
Før dette målet er innen rekkevidde må du utføre en rekke med oppdrag, som alle tar utgangspunkt i byen Isenstadt. Her holder de sentrale, tyske motstandsgruppene til, som heldigvis kontemplerer nok sabotasje til å holde deg som spiller gående i flere timer.
Etter å ha oppsporet en oppdragsgiver, og fått instrukser om hvilke nazister som skal drepes, gjelder det å lokalisere markøren på kartet og følge den gjennom byens gater. Disse punktene foreligger som regel lengst fra der du befinner deg, noe som garanterer at store deler av tiden kommer til å brukes på å ferdes frem og tilbake.
Reisetiden, kombinert med de relativt små 30-minutters oppdragene, får spilletiden til å virke utrolig polstret. Alt for mye av tiden brukes på å halse byen rundt etter markører, som allerede et par små timer inn i spillet føles repetitivt og unødvendig.
Antall oppdrag utført reflekteres av mengden tyskere som leter etter deg i Isenstadts gater, så jo lengre du kommer inn i spillet, jo vanskeligere blir det å komme seg til nye oppdrag. Den stadig voksende graden av tysk motsand sikrer også at du vil kaste bort mer og mer tid på samme type konfrontasjoner.
Som følge av dette blir du ofte oppfordret til å traversere langs hustakene eller i undergrunntunellene, men når motstanden aldri er så høy at du gidder å lete etter nevnte snarveier, faller poenget litt bort.
Du kommer til å bruke mye tid i byens gater, og ofte er det mer fristende å bare løpe forbi hindringene som står mellom hvert oppdrag.
FLEKSIBELT ARSENAL
Kruttet du har til å ekspedere tyskere med, består for det meste av kjente våpen som rifler, maskingevær og rakettkastere, men komplimenteres etter hvert av høyteknologisk skyts som partikkelkastere og teslakanoner.
Balansering av ammunisjon versus effektivitet er det største problemet her, som ofte resulterer i at du konservativt holder deg til et par våpen.
Kople dette med granater og nærkampsslag, så har du egentlig alt du trenger for å komme deg gjennom de 8 timene «Wolfenstein» tilbyr.
Blazkowicz får også tidlig tilgang til et mystisk apparat, som gir han muligheten til å manipulere omgivelsene sine ved å tappe energi fra «The Veil».
Egenskapene du tilegner deg er ikke videre nytenkende, og øker offensive og defensive egenskaper, i tillegg til å la deg stanse tiden. Det blir opp til eget initiativ å finne de passende bruksområdene assosiert med hver av disse, uten at noen av dem egentlig forandrer spillet i noen stor grad.
Den mest brukbare egenskapen du har til disposisjon er uansett den første du anskaffer. Den lar deg se inn i den parallelle dimensjonen og avsløre hemmelige innganger rundt i miljøene. Den dobler i tillegg opp som hintsystem når svake punkt på fiender eller strukturer må utnyttes.
Blir arsenalet med magiske egenskaper og våpen for monotont for deg kan du alltids investere litt penger på å forbedre dem med gullet du samler i felten. Systemet er fleksibelt nok til å la deg både oppgradere og nedgradere, noe som gjør det enkelt å eksperimentere med inventaret.
Oppgraderingene revolusjonerer ikke akkurat arsenalets funksjoner, selv om forskjellen før og etter en oppdatering kan være stor.
Men uansett hvor tungt bevæpnet du er, vinner ikke fienden noen pris for storslått intelligens. Kvantitet over kvalitet er stikkordet her, hvor soldater liker å gruppere seg sammen og hive granater etter deg, selv når de står 2 meter bak skuddsikkert glass.
Det settes ikke spørsmål ved hvorfor de tapte krigen, men det taler ikke akkurat i spillets favør i henhold til å gi deg en reell utfordring. Vanskelighetsgraden dikteres derfor ikke av fiendtlig kløkt, men heller av hvor mange av dem som renner inn i området til enhver tid, og hvor hyppige de er på å kaste granater.
MANGLENDE SUPERLATIVER
Evolusjonen av den populære flerspillerdelen fra forgjengeren «Return to Castle Wolfenstein», og senere «Wolfenstein: Enemy Territory», har stagnert helt i oppfølgeren, og blitt nedprioritert til fordel for en enklere, mer tilgjengelig, samling med forglemmelige moduser.
En håndfull kart og spillklasser sikrer at du sikkert får presset ut et par timer her, som sammen med opplåsbart materiale i alle fall sikrer litt gjenspillbarhet.
Modusene er, til tross for dette, lave på variasjon. Så er du på jakt etter en verdig flerspilleropplevelse for pengene dine kan du fint stryke «Wolfenstein» fra listen.
Sannheten er at, til tross for de implementerte ideene, så er dette et actionspill som henger i tynne, utdaterte konsepter, hvor designet er så lite oppfinnsomt at resultatet rett og slett blir kjedelig.
Sett bort i fra utviklernes mangel på kreativitet og nytenkning er det allikevel vanskelig å angripe spillet for noe direkte negativt. Det at Raven Software ikke har dratt mer kreativitet ut av konseptet, er uten tvil det mest oppsiktsvekkende, spesielt når spillet ikke en gang løfter en finger for å bygge på det forgjengeren brakte til bordet.
«Wolfenstein» har lagt seg på en såpass kjedelig og middelmådig vei, som sammen med den anonyme presentasjonen og den ofte kronglete implementeringen av konsepter, ikke inspirerer deg til stort annet enn å bli ferdig med historien.
Det hele virker som et steg tilbake i forhold til hvor spillindustrien er på vei. Som et generisk skytespill uten ambisjoner hører det hjemme i fortiden, og står i realitet nærmere 1993-spillet «Wolfenstein 3D» enn noe vi forventer i år 2009.
