Virtua Tennis 2009

Virtua Tennis har vært det beste blant tennisspillene, men konkurransen spisser seg til i år. Fra før har Top Spin vært en verdig utfordrer, og nå kommer også EA Sports med «Grand Slam Tennis» – først til Wii (ute nå) og senere i år til PS3 og 360.

Det er først da man kan kåre en vinner, for «Virtua Tennis 2009» er per i dag det beste tennisspillet på markedet.

SEGA har byttet ut tallrekken som stoppet på «3» for to år siden med «2009», kanskje for å understreke at dette nye ikke byr på enormt mange forandringer fra «Virtua Tennis 3»? Eller å sikre seg årstallogo før EA bestemte seg for et endelig navn til sin nye tennisbaby?

La oss nevne de forandringene du først legger merke til i spillet: Kameravinkelen er kanskje den viktigste, for i enspillerdelen opplever du et mye mer dynamisk kamera, plassert bak spilleren og nærmere.

I doublekamper og lokal flerspiller trekkes kameraet opp, slik vinkelen er i «Virtua Tennis 3».

De første minuttene føles det trangt og klaustrofobisk, for du må jobbe litt mer for å komme i posisjon, men etter et par kamper begynner du mest sannsynlig å sette mer og mer pris på vinkelen.

Utgangen på skuddene dine føles mer engasjerende, og dessuten er det lagt inn en «fartsstripe» i ballen som gjør det hele mer oppslukende og fartsfylt.

Den andre viktige endringer fra «Virtua Tennis 3» er onlinedelen. Endelig kan den også oppleves på PlayStation 3 (utvikleren klarte ikke å få til det sist), og fremstår med stort potensial. Likevel er det litt rusk å spore som hindrer den virkelig store opplevelsen.

Det har hikket litt, bildeflyten er ikke helt det man forventer – og av ufattelige grunner er det lagt inn en mulighet for å avbryte en onlinekamp. Gjett hva som da skjer om du leder klart i et sett, eller motstanderen heller får lyst til å spise kjøttkaker og ertestuing midt i kampen?

Og det under kamper som i utgangspunktet er over på et par-tre minutter. Muligheten til å hoppe ut av kamper burde vært fjernet.

Det har allerede kommet én oppdatering av spillet, og man kan forvente flere i fremtiden for å stabilisere onlinebiten og noen problemer med bildeflyten ellers i spillet. Noen «Pro Evolution Soccer»-aktige problemer er det altså å spore per i dag. Men Online HQ, som flerspillerdelen heter på kartet ditt som lister opp alle karrierevalg, har kjempepotensial.

Det er karrieredelen og flerspilleropplevelsen som er det viktigste med Virtua Tennis.

Og ser man bort fra onlinerusket vi nevnte, er dette et spill som innbyr til en intens kamp eller sju mot en kompis. Dette har SEGA vært flinke på før, og klarer det også i år.

Karrieredelen starter med en «skap deg selv»-del. Du bestemmer utseende, legger inn dine data, og kan på enkelt vis lage noe som minner om deg.

Denne funksjonen er ikke på langt nær like omfattende som EAs, men funker helt greit selv om de fleste spillerne du møter gjennom karrieren har en temmelig standardisert ansiktsform. De mest profilerte tennisspillerne er de som har fått mest oppmerksomhet, og spillere som Roger Federer (bildet) har flere detaljer enn de nederst på verdensrankinglisten.

Menyene er bedre og mer intuitive enn før, og det er enkelt å følge progresjonen du gjør i et nytt meter-system. Det å bli bedre er strengt tatt ikke like viktig, for vanskelighetsgraden er latterlig lav. Du må enten være virkelig drita full eller snakke i mobiltelefonen samtidig som du spiller for å tape kamper, og det er et problem.

Jeg tapte ikke ett eneste poeng de første ti kampene. Etter å ha klatret 20-30 plasser på verdensrankingen, begynner du å møte litt tøffere motstand. Spørsmålet er om det har tatt for lang tid? Og om motstanderne virkelig blir en utfordring er heller ikke sikkert. Har du trent i mellomtiden og fokusert på å bygge ferdigheter for spilleren din, blir hver eneste kamp barnemat.

Ved å inkludere muligheten til å velge vanskelighetsgrad hadde spillet faktisk blitt bedre. Du trenger et tosifret antall timer før du møter tøffere motstand, og spørsmålet blir da om brorparten av VT2009-eierne fortsatt henger med?

Mens vi er i det kritiske hjørnet er det like greit å påpeke at også det visuelle nærmest har stått stille siden «Virtua Tennis 3» som kom ut på våre breddegrader i mars 2007.

SEGA har tydeligvis brukt mye av tiden på onlinebiten, lage en dypere karrieredel og finpusset den nye kameravinkelen – og det at spillet ser ut som forgjengeren trekker nok ned inntrykket hos mange, men husk da også på at «Virtua Tennis 3» da det kom hadde en banebrytende bra grafikk.

Jeg opplevde faktisk at folk kom forbi tv-skjermen og uttalte "Viser de Wimbledon-kamp nå?". Så bra er grafikken i VT3.

Én ting jeg syns er mer påtrengende plagsomt er den cheesy musikken du møter overalt i spillet, noen sanger kjenner du til og med igjen fra forgjengeren, og kommentarene under kampene holder ikke mål. Du formelig hører hvordan man har spilt inn færrest mulig replikker for så å klippe og lime flere variasjoner av samme setning.

Enten hører du «Game….(pause)….player 1» eller «Game….(pause)....set and match….(pause)….player 1».

Begynner du å tenke på dette, blir det fort et irritasjonsmoment.

Det fantastiske med VT-serien er imidlertid det å skape en spiller, jobbe deg oppover rankinglisten og forbedre prestasjonene gjennom treningskamper eller de syke småspillene. Det er nye bidrag til sistnevnte kategori i «Virtua Tennis 2009», blant annet et underholdende biljardspill og nedsabling av sjørøverskip (!).

De samme svake punktene hos motstanderne er med, som har fulgt serien en stund, og nesten har blitt en viktig integrert del av spillet. Det å spare opp kraft til å slå de harde, retningsstyrte grunnlinjeslagene er like sentralt i spillet som i virkeligheten - og utgjør dessuten et viktig gameplayteknisk element. Det å spare opp kraft når du har posisjonert spilleren din og se den fyke ned i et hjørne, er en følelse som slår det meste.

I doublekamper handler det om å returnere serven mellom de to motstanderne med resultat at du vinner på retur i ni av ti tilfeller. I enspillerkamper finner du raskt ut hvilket hjørne du kan returnere serven, der din konkurrent sliter, med minst like høy suksessfaktor.

I «VT3» opplevde du at tennisspilleren din kastet seg ned i noen helt urealistiske byks om du kommer to tiendeler for sent for å slå en ball. Dette er heldigvis borte nå.

Inntil EA kommer med sin «Grand Slam Tennis» på PS3 og 360 i høst, forblir «Virtua Tennis 2009» – til tross for sine skjønnhetsfeil og mangelen på grafiske forbedringer fra forgjengeren – tennismesteren.

Grunnen til det er en god karrieredel og et gameplay som er like intuitivt som det alltid har vært, men som kan perfeksjoneres og utvides gjennom trening og RPG-aspektet med attributtene dine som øker parallelt.

Dessuten er trophies/achivements ekstremt kledelig i slike spill og gir en økt dimensjon.

Fikser SEGA onlineproblemene, og gir oss bedre flyt enn det som er tilfellet ved lansering, har du dessuten en ny, stor arena der du kan måle krefter både gjennom en onlineturnering eller enkeltkamper.

PS: Det slippes en egen versjon av «Virtua Tennis 2009» på Wii, som støtter Wii MotionPlus-teknologien. Vi har testet PS3-versjonen til denne anmeldelsen.