(PressFire.no): Å fortelle om «Virginia» er litt som å beskrive «Deadly Premonition» til noen. Du blir liksom sittende å ramse opp inspirasjonskilder og innflytelser, uten egentlig å forklare spillet for hva det er.
Men det er greit noen ganger. Noen spill er sånn – så forskanset i sin egen sfære av popkultur at det kan være litt vanskelig å grave fram hva som ligger under alt sammen.
Ode til nittitallet
Dette vet «Virginia» å utnytte. Her kommer referansene til nittitallets krim og science fiction på løpende bånd, både som små nikk og bombastiske kjærlighetserklæringer. Elefanten i rommet? Tenk «X-Files», «Fargo» og ikke minst «Twin Peaks», for eksempel.
Opplevelsen smaker litt på mer fantastiske sjangere også, uten at det egentlig planter foten sin i noen av leirene. At utviklerne leker med forventningene og nostalgien din deretter er hele grunnen til at dette funker, og grunnen til at du blir sittende klistret til sofaen med et spørsmålstegn over hodet vel ut i rulleteksten.
«Virginia» utspiller seg fra synspunktet til en fersk FBI-rekrutt. Hun blir satt på en forsvinningssak i staten Virginia, USA, hvor en gutt, Lucas Fairfax, er meldt savnet. Men det er en liten klausul i oppdraget hennes: Partneren hun settes sammen med er en notorisk vanskelig agent, forvist til et eget kontor i kjelleren på hovedkvarteret. Saken er selvsagt viktigst, men det er ingenting i veien for at hun holder et lite øye med kollegaen sin på toppen av det hele.
Likevel er alt dette bare et påskudd idet forsvinningen blir dyttet i bakgrunnen og en lagt mer personlig historie om ansvar, anger og hemmelighold trer fram. Et par dager senere, og den rolige forstaden Kingdom hvor det hele tar plass, forvandles til et drømmelignende landskap hvor ledetråder, symbolikk og klisjeer holdes akkurat flyktige nok til at du «på men måte» skjønner det, men egentlig bare sitter og gjetter.
Intellektuell øvelse, for den som vil
Her er uansett mye å tygge på om du liker intellektuelle øvelser, i et spill som virkelig vegrer seg fra å servere deg svar i klartekst.
Kapitlene flyr forbi i et svimlende tempo, som en serie med nøysomme småskildringer og scener satt sammen for å opprettholde et diktatorisk tempo. At utviklerne utøver såpass finkontroll gir spillet en fin flyt som aldri dveler. Og at de leker seg med timing og scenekutting burde være ganske avslørende for hva slags virkemidler vi snakker om. Men det går selvsagt også på bekostning av rollen din som spiller – i det minste hva du kanskje forventer.
Noen øyeblikk får du kontroll i et par sekunder for å interagere med oppslaget på en datamaskin eller drikke en skvett fra kaffekoppen din. Andre øyeblikk gir utviklerne opp kontroll helt, og lar deg utforske mer substansielle miljøer. Som når du sendes nedover en dunkel, forlatt korridor mot det velkjente kjellerkontoret før avreise på morgenen, elle skal granske et ferskt åsted.
Hvordan bygge
Disse seansene handler om å la deg bygge opp forventningene, eller fordøye forløpet - før spillet plutselig griper tak igjen og spoler fram til påfølgende ukedag på tidslinjen.
Nå skal det også sies at du ikke egentlig får kjenne så mye på din egen historie som spiller her, slik du gjør i spill hvor figuren din er en direkte refleksjon av valgene du tar. Her skjer alt i navn av det forhåndsskrevne manuset, som ikke setter deg i førersetet av noen annen grunn enn å understreke biter av plottet.
Likevel er det en veldig interessant blanding av fortellertekniske grep. Du kan ikke vente deg noe form for eierskap til rollen du spiller; regien er mer interessert i å fortelle enn å ta deg med på en skreddersydd reise.
Du finner heller ingen dialog eller stemmeskuespill. Lydbildet blir helt og holdent forankret av symfoniorkesteret i bakgrunnen, som spiller opp for å befeste og reflektere alt fra årstid og tempo til sinnsstemning og følelser. Sånn sett er det ingenting som skorter på produksjonen her – er det én ting du kan si om «Virginia», er det hvor fantastisk spillet klarer å selge øyeblikket.
Musikken spesielt har en veldig dramatiserende effekt som løfter selv små dagligdagse ting du holder på inn i den rette stemningen. Du er kanskje FBI-agent, men det betyr ikke at du unngår rutinene i hverdagen. Morgenkvisten, for eksempel – senga, vekkerklokken, kaffekoppen.
Sånn er det ofte med lydspor generelt, men her merker du det ekstra godt i og med at alle figurene holdes stumme – litt som å frarøve deg ett sanseapparat og se resten av registeret ditt komme til unnsetning for å kompensere.
Det kan kanskje virke litt som om det litt for ofte er musikken som dikterer sceneskiftet framfor hva du tar til deg. Men på tross av dette maktspillet får du ta styringa og lekt litt detektiv innimellom også. Ikke minst når konspirasjonsteoretikeren i deg fores gjennom drypp av både innlysende og ikke-innlysende ledetråder og du kan vandre litt etter egen motor.
Nevnte jeg forresten at Kingdom har både en militær flybase, et religiøst senter og et etterlat observatorium? Kjør debatt.
«Virginia» er ute til pc, Xbox One og PlayStaiton 4 (testet).
