LONDON (PressFire.no): «Metroid Prime»-serien er nærmest blitt sagnomsust nå, uten noen nye spill på over 15 år.
Og det hjalp jo ikke at Nintendo satte ned foten og kansellerte hele utviklingen av det nye spillet flere år etter at vi hadde fått annonseringen.
Ikke vanlig kost, det. Og det gjorde jo at hypen bare ble enda større, selv om vi har måttet vente sjukt lenge.
Men kast meg i brønnen – endelig er spillet (nesten) her, og jeg har fått rullet rundt som Samus Aran nok en gang, i en bitteliten demo fra starten av spillet.
Demoen starter i det Frk. Aran kommer en ikke-navngitt forskningsstasjon – som hun alltid gjør – som er under angrep – som de alltid er.
Denne gangen fra slemming Sylux (sist sett i «Metroid Hunters») og alskens rompirater.
Rompirater som har blitt spleisa med metroider, må vite.
Turen går gjennom stasjonen med enkel skyting av fiender og litt interaksjoner med føderasjonens soldater (som skyter mye bedre fra seg denne gangen enn i tidligere spill) og det hele minner en del om åpningen av «Metroid Prime 3» – bortsett fra at det er action fra første stund her.
Skytingen føles bra, og sammen med missiler, energitanker og rulling med morph-ballen så er det veldig «Metroid Prime» dette, og godt er jo det.
Ustanselig action er kanskje ikke det vi forbinder serien med – eller ønsker oss – og det er nok når spillet åpner seg mer og Samus strandes på en øde planet litt ut i spillingen at vi får kjenne på om dette spillet kan nå opp til tidligere høyder.
Litt mer action i starten altså, men også mer prating, bedre animasjoner enn noensinne og grafikk som jeg aldri har sett i et Nintendo-spill før.
For ikke å snakke om uante FPS-nivåer. 120 blankpolerte bilder i sekundet kastes mot meg, og endelig føler jeg at Nintendo er på riktig side av 2020-tallet.
«Prime 4» er et flott spill å se på, og enda penere kan det bli om du spiller det i 4K-oppløsning, men jeg føler likevel ikke at Switch 2 er makset her – og det er noe litt kjedelig med hvordan disse føderasjons-basene i serein ser ut.
Jeg ser for meg at spillet viser seg fra sin bedre side når vi etter hvert strandes på en øde planet med mye skog og fauna. Som jo er styrken til serien.
Intro-området til spillet går unna i en alt for rask fei, og jeg forsøker å hale ut tiden med å scanne alt jeg kommer over og lese om alt fra esker til folk og teknisk utstyr.
Demoen endte i en diger bosskamp mot en fiende som kaster ut energibølger og skudd som gjør at jeg måtte låse siktet fast og svippe til høyre og venstre kjapt – en overraskende vrien boss til å være så tidlig.
Slåssingen med bossen og noen små hindre i form av dører med låser som må skytes ga en mulighet til å teste ut de forskjellige måtene å spille på, som drar nytte av Switch 2 sine nye egenskaper.
Du kan selvfølgelig velge å spille med vanlig kontroller, og oppsettet er dermed ganske likt det vi fikk i «Metroid Prime Remastered» – med bruk av begge analogstikkene.
Senere i spillet dukker det opp noen mekanikker som kanskje kan by på litt andre interaksjoner, men i starten burde dette være kjent og grei skuring for fansen.
Og så er det mulig å bruke de to kontrollerbitene hver for seg, enten som en vanlig (men delt) kontroller, eller med bevegelsesstyring.
Dette gir en Wii-aktig styring som fungerte temmelig greit, selv om siktet ikke helt holdt seg sentrert hele tiden – en egen knapp lot deg tilbakestille siktet.
Men spillet støtter også musestyring, for med Switch 2 kan du sette «Joy Con»-kontrollerbitene på høykant og bruke den som en datamus.
Og jeg hater egentlig hele greia litt.
Som jeg nevnte i min egen sak om musespilling på Switch 2, så er det ikke den mest ergonomiske måten å spille på.
Kontrollerne er helt fine alene, men på høykant blir det en høy og slank greie å holde rundt.
Det fungerte helt alright i enkelte spill, men i «Metroid Prime 4» ble det bare krøll.
Greia med «Metroid Prime» er at du ofte trenger en rekke knapper hele tiden, og det å trykke på knappene for å gå inn i morph ball-en samtidig som jeg hadde hånda i en klo rundt kontrolleren betydde at jeg måtte holde hånda unaturlig langt fram på «Joy Con»-en.
Og jeg håper personen som la skytingen til ZL – altså høyre «museknapp» – får pisk.
Om du har spilt «Metroid Prime» før vet du at det er MYE hamring på skyteknappen. Å gjøre dette med langfingeren og med knekk i håndleddet var et aldri så lite mareritt, og det var ingen måter å endre knappene på i menyen.
Jeg kunne kjenne at jeg ble varm i hånda og oppover armen etter bare noen minutter med spilling, og alle som har hatt musesyke vet at det er særdeles dårlig nytt.
Forhåpentligvis går hele musespillingen gjennom et par runder med puss og gnikk før lansering, for dette var direkte ubehagelig.
Det blir nok vanlig styring her i gården om de ikke fikser litt på dette, gitt.
Demoen jeg spilte var alt for kort til å forsøke seg på noe som minner om en konklusjon.
Men spillet ser fortreffelig ut, Samus er stiligere enn noensinne og scanningen er like sentral som alltid. Om du har spilt de tidligere spillene er det ikke tvil om at Retro har bestemt seg for å bare gi oss mer av det samme.
Og det har ingenting å si for meg, i hvert fall.
Det blir spennende å se om spillet kan levere den øde følelsen som serien er så kjent for, og om vi får nok et solid «Metroid Prime»-spill. Håndverket som jeg fikk se viser i hvert fall at potensialet er her.
«Metroid Prime 4» lanseres til Switch og Switch 2 i løpet av 2025.
PressFire spilte Switch 2 på et Nintendo-arrangement i London. Nintendos nordiske importør Bergsala stod for reisen.
