(PressFire.no): Det er sjelden kost at spill avdukes og lanseres samtidig. En god lansering tar vanligvis fra flere måneder til mange år å gjennomføre, med et stadig drypp av trailere, skjermbilder, lekkasjer og overdådige E3-show.
Men under Electronic Arts presentasjon på E3 fikk jeg se en nydelig oppfølger til 2016-yndlingen «Unravel», og med Auroras «Queendom» jungende i bakgrunnen sjarmerte traileren både bergenseren og plattformnerden i meg. Og enda bedre – jeg kunne laste det ned med en gang.
Dette var et smart trekk av svenskene i Coldwood Interactive, som gjorde at «Unravel Two» stjal vesentlig flere presseoppslag og mer oppmerksomhet enn det ville under normale E3-omstendigheter. Og godt er det, for dette er et spill som virkelig fortjener en god lang runde i rampelyset.
Måler seg med Mario og Donkey Kong
«Unravel Two» er et sidescrollende plattformspill, som kan minne mye om Sonys «Little Big Planet»-serie. Her spiller vi som to garnnøster som henger fast i hverandre med en garntråd, som sammen må manøvrere seg gjennom en rekke stadig mer kompliserte plattformnivåer og løse forskjellige oppgaver.
De to garnnøstene bruker tråden til å klatre opp langs vegger, slenge seg mellom avsatser eller knytte sammen mellom to punkter og lage en provisorisk trampoline. Kombinert med klassiske plattformelementer som er vel på høyde med Nintendos dominerende Mario- og Donkey Kong-spill har «Unravel Two» en rikholdig verktøykasse for å skape mange gode og utfordrende oppgaver.
Kontrollerne er også stramme og gode, og jeg får aldri noen følelse av at ting skjer tilfeldig – en følelse som mange plattformspill dessverre har en tendens til å gi meg. «Unravel Two» sitter som støpt i tomlene mine.
Selv kompliserte bevegelser som vegghopping eller innviklete slengeøvelser mellom avsatser er så presise at det aldri er tvil om at det er min feil når ting går galt. Og når ting er så presist som her, så tar det også kort tid før jeg lærer og mestrer bevegelsene.
Godt alene, best sammen
Lokalt samarbeid har blitt en stor greie i 2018. Fra «A Way Out» til norskproduserte «Pode» og nå «Unravel Two» virker det som skandinaviske utviklerne virkelig har fått det for seg at vi skal samarbeide. I en tidsalder hvor nesten alle spill pakker på oss flerspillermoduser over nettet er det forfriskende å endelig sitte i samme sofa som makkeren min og spille.
Samtidig fungerer «Unravel Two» også veldig godt om man spiller alene, og gir på ingen måte en mindreverdig opplevelse. Med et kjapt knappetrykk bytter du mellom de to figurene, og ved å holde inne knappen spinner de to seg sammen i ett garnnøste som er enkelt å styre for én person.
Læringskurven er godt porsjonert ut, med en fin balanse mellom partier som knaker både i hjernebarken og tomlene, og partier hvor spillet føles som det flyter av gårde. Det er aldri så vanskelig at det blir utålelig, men samtidig aldri repeterende eller enkelt nok til at det blir kjedelig.
Kurven glipper derimot litt av og til, men til gjengjeld har spillet et omfattende hint-system som hjelper meg av gårde om jeg skulle stå fast på en utfordring. Personlig tar jeg meg selv dessverre i å bruke dette litt for hyppig, men mer disiplinerte spillere har mange mentale nøtter de må knekke for å komme gjennom dette eventyret.
Ikke like stram historie - men fremdeles mektig
I det originale «Unravel» var det ensomme røde garnnøstet et klart metafor for kjærlighet, og et mektig emosjonelt eventyr endte med garntråden som en fysisk binding mellom en bestemor og barnebarnet hennes.
I «Unravel Two» er fokus litt mer diffust, og historien ikke like godt fortalt. Men denne gang virker den å representere en miks av håp og vennskap gjennom reisen til to barn som rømmer hjemmefra og må ut i verden på eventyr sammen.
Men selv om budskapet ikke slår like hardt gjennom skjermen denne gang, så er det likevel en sterk opplevelse – og da mye på grunn av den fantastiske musikken.
Her stiller spillet med alt fra en enkel fiolin i rolige partier, litt trommer og cymbaler når ting tar seg opp, til det springer ut i et helt symfoniorkester når ting blir hektisk. Avhengig av hva som skjer i spillet skifter melodiene mellom det muntre og det dystre, og mellom det lavmælte og det eksplosive.
For meg gir lydsporet i «Unravel Two» mye av det samme som komponisten Austin Wintory fikk til i det mektige «Journey». I det hele tatt er dette noe som ligger og surrer godt inni hjernen min i lang tid etter jeg har lagt fra meg kontrolleren, noe spill sjeldent gjør med meg.
Fotorealisme
«Unravel Two» er umåtelig vakkert. Forgrunnen er enkelt og nydelig tegnet, hvor omgivelsene visuelt sett ligger i spennet mellom Pixar-animasjon og realisme mens jeg svinger mellom busker, stener og blomster.
Bak ligger derimot en endeløs bakgrunn som er ute av fokus, og hele bildet ligner da på et fotografi som er tatt med forgrunnen i fokus. Dette styrker inntrykket av hvor små garnfigurene er i forhold til den gigantiske verdenen de har rotet seg ut i. Samtidig gir det er nesten fotorealistisk inntrykk som virkelig kler spillet.
I innendørsområder eller i huler blir det hele derimot litt flatt, og kan ligne et hvilket som helst generisk plattformspill. Her har også lydbildet en tendens til å bli litt kjedeligere og kjipere.
«Unravel Two» ble lansert samtidig på PC, Playstation 4 og Xbox One. Bortsett fra litt trøbbel med Playstations nettbutikk i Norden virker det å kjøre smertefritt på alle maskiner – som er godt gjort for en liten utvikler som Cloudwood Interactive.
Men Nintendos Switch glimrer med sitt fravær. Dette er pussig, da spillet er som skapt for konsollen. Ikke bare vil den barnslige stilen treffe Switch-eierne rett i hjerteroten, men spillet hadde vært ypperlig å ta med seg ut i verden. I tillegg er lokale samarbeidsspill som dette skapt for Joy Cons. Og da særlig de røde og blå variantene – så klart.
Jeg forstår at et lite studio som dette må prioritere konsoller etter hvor de treffer de flest mulig spillere, men med mektige Electronic Arts i ryggen burde det la seg gjøre.
«Unravel Two» var på ingen måte det største som ble avduket på E3, men likevel har det satt et dominerende preg på konferansen for min del. Det er en vakker og hyggelig overraskelse, og innfrir godt som finurlig og følelsesmessig plattformspill.
Kontrollerne sitter som støpt, nivåene er godt designet, og musikken er fantastisk. For to skarve hundrelapper et dette en herlig liten munnfull foran en høst som vil være fylt med rekke tunge storspill.
Men før den tid må jeg ha både en og to ekstra gjennomspillinger, for å samle alle samleobjektene og gjøre alle ekstrautfordringene spillet byr på. Og ikke minst for å bade i lydsporet igjen og igjen.
«Unravel Two» er ute til PS4, Xbox One og pc (testet).
