(PressFire.no: «Trials»-serien har for lengst knekt en grunnleggende kode i spilldesign. På crossykler, firehjulinger (og enhjørninger) tar du plass for å balansere seg gjennom en lang rekke stadig mer utfordrende hindringer.
Bærebjelken i spillopplevelsen reduseres til det absolutte minimum – her behøver du verken kaste skilpaddeskjell på motstanderen, eller svinge, for den saks skyld – alt handler om å mestre kroppens tyngde og vektfordeling på crosseren.
Lite er endret i «Trials of the Blood Dragon».
Nachspiel på seminar
«Trials of the Blood Dragon» vil lyde kjent for de som følger med på livet i spilljungelen. «Blood Dragon» er tittelen på en utvidelse til «Far Cry 3» fra 2013, et spinnvilt sideprosjekt hvor «Far Cry»-serien ble kjørt gjennom den pastellfargede og høylytte åttitallskverna.
Resultatet ble et humørfylt, men endog nedstrippa skytespill som krevde en stor nostalgisk innsats fra spilleren. Innpakningen og sleivsparkene sto for den ypperste underholdningen i «Blood Dragon», mens resten havnet i andre rekke.
I «Trials of the Blood Dragon» har gammel-tv-og-neon-estetikken fra «Blood Dragon» blitt overført til Redlynx' tungt etablerte crossykkel-univers, i en idé som mest av alt virker unnfanget over en fuktig seminarhelg med cava i strie strømmer.
Ikke at det er noe galt med cava eller seminarhelger av den grunn, men hele greia føles liksom som et mislykka impronummer – først og fremst morsomt for de som står på scenen, med brodden godt skjult bak deltakernes interne humor.
Hviler på bærebjelken
Premisset er (selvfølgelig) teit, men også overtydelig selvironisk, noe som dessverre resulterer i at humoren virker mer insisterende enn henslengt.
Sønnen og datteren til den avdøde cybersoldaten Rex Colt fra «Blood Dragon» er internert i den samme avdelingen som faren var. Takket være arvematerialet sitt viser de store evner på crossykkel og en naturlig disposisjon for luftige svev gjennom falleferdige omgivelser.
Og nettopp omgivelsene skal utvikleren ha skryt for her, som er proppet med fantasirike pastisjer fra popkultur på åttitallet. Flere av dem byr dessuten på brettdesign som hittil ikke er sett i «Trials»-universet, selv om man ofte knapt rekker å ense dem i forbifarten.
Skryte kommer jeg derimot ikke til å gjøre av de nye plattformskyter-sekvensene hvor man hopper av sykkelen og løper gjennom korridorer mens man skyter på og blir skutt. Det er en fin idé i seg selv, men føyer seg pent inn i impro-analogien: Plattformsekvensene er sannsynligvis mest morsomme for de som kjenner «Trials» ut og inn.
Den slarkete og upresise hoppingen blir dermed et nødvendig onde, og en sterk kontrast til den spillmekanikken som faktisk funker: Balanseringen på sykkel.
Men det må da værra lov å ha det litt gøy, sa folk. Og joda, det er gøy at vi får se ufornuftsekteskap som dette på store konferanser og konsoller, som hinter om kjærlig omgang mellom konkurrerende aktører i spillbransjen.
På samme tid er det ikke sånn at omstendighetene som legger opp til et spill bør ha noen som helst innvirkning på vurderingen av selve spillet, ei heller at en morsom vits fungerer i flere timer etter at den har blitt fortalt.
Derfor er det lett å si at «Trials of the Blood Dragon» er et morsomt påfunn, men ikke like lett å si at det anbefales å bruke mange timer på. Spesielt ikke hvis du har spilt «Trials» eller en av de mange «Trials»-utvidelsene fra før av.
«Trials of the Blood Dragon» er ute til pc, Xbox One og Playstation 4 (testet).
