(PressFire.no): «Through the Woods» presenteres med én konseptuelt drivende ambisjon: Oslobaserte Antagonist har ønsket å gjenskape den undringa og frydefulle skrekken de husker fra barndommens frie vandring i norsk skog.
Dét har det også fått til – så til de grader.
Spillet er en audiovisuell perle; vakrere enn «The Witcher», og med større egenart enn «Skyrim».
Likevel er det tydelig at Antagonist har satset alt på denne ène hesten, og kommer til kort i konkurranse med både med polygonmastodoner, andre vandringspill og historiefortellende småproduksjoner.
Spillets mekanikker og fortalte historie bærer preg av mangel på trente manusforfattere, stemmeskuespillere, kodere og animatører. «Trough the Woods» beveger meg først og fremst fordi også jeg er oppvokst i Norge, og har gått i skogen.
Mose på stein
Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er med gjengivelsen av steiner med mose på, trær som står her og der, myrer med huldrer og hekser – og steiner igjen som ligger i veien rent formelt for å avgrense et bevegelsesområde – som gjør den norske naturen så levende gjenkjennelig i «Through the Woods».
Det må være en blanding av fotografisk og sjelelig gjengivelse av naturen selv, kunstnerisk finesse med lys og skygge, trollvakker musikk og mørk, atmosfærisk og regelrett dritskummel lyddesign, i tillegg til heltinnens snørrete snufs og generasjonsbetinget språkføring, samt hennes sjarmende lille strikkelue med tradisjonell brodering.
Norsk natur er unik. Når jeg som norsk anmelder trekker fram den magisk-realistiske representasjonen av skogen som spillets største gevinst, er det på ingen måte av en nasjonalromantisk hang eller av lojalitet til mine landsmenn eller den norske spillbransjen.
Min begeistring kan sammenliknes med den reserverte respekten for «Assassin's Creed», som har sine vakreste meritter i detaljerte animasjoner, levende byliv og gjengivelsen av stor, kulturhistorisk arkitektur – og ikke i lavmåls konspirasjonsteori og tullete liksom-action.
«Through the Woods» er en vidunderlig estetisering av noe jeg aldri før har sett i et dataspill, men som jeg kjenner og er glad i fra før.
Tynnkokt norrøn suppe
Når Antagonist likevel ikke klarer å holde meg i høygir, er det fordi jeg bremses av de fleste andre aspekter av spillet, som skal drive opplevelsen framover i det vakre landskapet.
Vi settes i rollen som ei fortvilet mor som renner desperat ut i skogen for å redde sin kidnappede sønn, og reiser inn i et stadig mer mytologisk landskap, og møter forskjellige norrøne slemminger på veien. I tillegg får vi et dypdykk i heltinnens egen forhistorie, med familiedramatikk, løgn og ugjenkallelig svik.
Interessante tema til tross blir «Through the Woods» dessverre nokså kjedelig i lengden. I sterk kontrast til de flotte naturskildringene formidles både mytiske og personlige motiver i et manus uten særlig engasjerende verdi, framført tilsynelatende uten innlevelse av stemmeskuespillerne, både på engelsk og norsk.
Også spillets fiender og hindringer er av det platte formatet vi kjenner så altfor godt fra før. Lys på huldra så hun gjemmer seg, løp fra trollet før det tar deg og spiser deg, lys igjen på slemme ulver med fakler og lommelykter. Selv om jeg blir redd er jeg ikke underholdt.
Kanskje kan man anklage Antagonist for å ha gapt for høyt, i ambisjonen om å forfatte et mytisk epos, klistret oppå deres første tanke om en undring over det naturskjønne. Samtidig kan man kanskje ikke, for hva skulle spillet ellers handlet om?
Jeg sitter imidlertid igjen med et ønske om å se mer fra Antagonist – at alt som er godt får leve videre, og at alt som mangler kommer til i organisk vekst, som jeg tror det vil gjøre.
«Through the Woods» er sluppet til pc.
