Hollywood-barskingen Vin Diesel har gjennom sitt eget produksjonsselskap vært delaktig i utviklingen av denne Grand Theft Auto-kopien selv om det er kriserammede Midway som står for utførelsen.
Diesel og Co. lener seg med full tyngde mot en annen bilactionserie, nemlig «Driver». Legg også til en dose «Burnout Paradise» i det hele og du vet akkurat hvilken cocktail dette er.
Men resultatet er på ingen måte i stand til å tukte de åpenbare inspirasjonskildene.
SEXY START
Denne våren blir sanseinntrykkene våre utsatt for et skikkelig Vin Diesel-bombardement.
Han er høyaktuell på kino i «Fast & Furious» og preger også spillbutikkhyllene gjennom «The Wheelman» og «The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena» som er ute i slutten av april.
Som om ikke det er nok er det planlagt en spillefilm basert på «The Wheelman».
Vin Diesel portretterer Milo Burik, en handlingens mann med stor kompetanse bak bilrattet og som trives best i selskap med énstavelser.
Burik operer i et nettverk av kriminelle utskudd, ranere og gjengmedlemmer i Barcelona som under cover-snut. Hvert oppdrag introduserer nye karakterer, bakgrunnshistorier og låser opp ymse sideoppdrag og en mer omfattende spillopplevelse.
Starten av spillet byr på et enkelt og greit oppdrag der din kvinnelige passasjer Lumi Vega gir deg grunnprinsippene i spillet mens du freser gjennom politisperringer og presser patruljebiler av veien så gnistregnet spruter.
Allerede de første minuttene av spillet skjønner du også hva som er et av spillets irritasjonsmomenter: den buldrende, endimensjonale Vin Diesel er ikke akkurat verdens mest karismatiske skuespiller.
Du vrir deg formelig i smerte mens han lirer av seg noen uinspirerende kjekkaskommentarer, og de er det mange av i løpet av dette spillet.
Dessuten er klippene der karakterene avleverer sine verbale gullkorn og legger premissene for en rotete, uengasjerende historie, spillets svakeste rent grafisk. Grafikken generelt ga meg mange ganger flashbacks tilbake til en del PlayStation 2-spill.
I det minste har Diesel selv sørget for å få utgitt det som helt sikkert er drømmespillet sitt.
Mens den første skurkekarakteren du møter, Lumi Vega, en sexy Flamenco-danser som sper på inntekten ved å gjøre bankran, sitter i baksetet ditt kommer nemlig en hel rekke flaue replikker jeg mistenker muskelbunten å ha skrevet inn i spillet selv.
På gebrokkent engelsk leverer hun nemlig grovkalibrete kommentarer som «I’ll take you places you’ve never been» og «don’t worry, I alway like to say thank you proparly»…
VIN ELLER FORSVINN
Teksturene i spillet ser noen ganger flate og kjedelige ut, og inneholder ikke de skitne, ukorrekte og dermed levende detaljene vi kjenner fra «Grand Theft Auto IV» sin Liberty City – en metropol der du føler puls og et snev av uforutsigbarhet.
Og skal du få grep om historien i dette spillet, for det er tro det eller ei en overhengende rød tråd du skal forsøke å nøste opp i, må du enten hete Vin Diesel eller inneha en doktorgrad i abstrakt psykologi.
Du kan velge å lukke øyne og ører og bare spille dette som pur b-action, noe det nok også kommer til å bli når dette ankommer «rett-på-video»-markedet som spillefilm på et senere tidspunkt.
Så langt virker det som dette er ren og skjær møkk pakket inn med et Vin Diesel-bilde, og det er det også på mange måter. Likevel fant jeg en slags absurd glede – ja, jeg vil nesten gå så langt som å bruke ordet «glede» – etter å ha kommet meg litt inn i «The Wheelman».
Sideoppdrag som å transportere passasjerer fra A til B før tiden løper ut, eller unnslippe iltre banditter åpenbarer seg når du avanserer hoveddelen av spillet. Stort sett alle oppdragene handler om å være en råtass med bil, og presse motstandere av veien til bilene deres eksploderer, og generelt kjøre gris i Barcelonas gater.
Når du tar beina fatt ser du for alvor hvor fattig og trist denne fantastiske byen egentlig er skildret.
Èn ting jeg tok meg i å stusse over er hvor få bilmodeller eller kjøretøy du egentlig kan velge blant i dette spillet. Opel har tydeligvis lisensiert bort en modell, men bortsett fra det er det temmelig stusselig å ha så få muligheter sammenlignet med for eksempel «GTA IV».
Spillet lider av en steril, udetaljert og død grafikk, selv om det er fargesprakende Barcelona som er rammen for dette sandkassespillet. Det hjelper ikke mye at Midway har dæsjet på lyseffekter når landskapet ser så flatt og dødt ut.
Befinner du deg bak rattet i en av de 5-6 ulike bilmodellene de tydeligvis må klare seg med i Barcelona, og svelger det faktum at du kontrollerer en doning som kan gjøre tremetersbyks i begge retninger for å skumpe kjeltringer av veien, finner du imidlertid noe å glede deg over – spillet leverer nemlig en viss underholdning på sine egne premisser.
«The Wheelman» ender opp som en harmløs, klisjéfull spillopplevelse det er lett å glemme.
