(PressFire.no): Funcoms «The Park» er medlem av en relativt nybåren sjanger, som fortsatt er i radig utvikling.
Spillet har blitt kalt en «walking simulator», en førstepersonsskildring der vi vandrer rundt i et delvis interaktivt landskap, tettpakket med velskapte estetiske detaljer som vi titter på.
Mor søker sønn
Sjangeren er kanskje egnet for motivene som framtegnes: I rollen som kvinnen Lorraine beveger vi oss i en øde og overmåte dyster fornøyelsespark, på leting etter hennes forsvunne sønn Callum.
Eventyrlige begivenheter og spøkelser, samt grufulle spor etter parkens forhistorie blir raskt tydelige som bestanddeler i et febermareritt i Lorraines hode, mer enn en magisk fortelling.
På den måten gir spillet seg selv rom til å være absurd, mørkmorsomt, og samtidig grotesk.
I tillegg gir det meg som spiller insentiv til å gjøre det beste av opplevelsen; fordi jeg (ikke Lorraine) vet at det hele er en drøm, lar jeg den løpske ungen stikke avgårde mens jeg selv tar meg tid til å kjøre karusell, når parken først er fri for kø.
Én av to
Og dét, kan det virke som, er Funcoms første premiss for å ha laget «The Park»: Parken selv. Stedet har en ekkel, men effektiv atmosfære, snedig forsterket av forskjellige dokumenter som ligger strødd omkring, hvor vi kan lese bruddstykker av tragedien som inntraff da den var i drift.
Karusellene er dessuten ofte ganske rå, men sterkest inntrykk gjør likevel pariserhjulet, rett og slett fordi utsikten der oppe fra er pen.
Det er derimot i møte med den fortalte historien, og med spillets hovedmål at jeg faller ut på overflaten og ikke klarer å føle for det jeg opplever.
Tvilsom mor
«The Park» er ikke et spill der man skal skvette ofte, eller kontinuerlig ha frykt for å skulle skvette av hva som enn venter rundt neste hjørne.
I stedet tar det oss med inn i Lorraines hallusinatoriske depresjon og hennes kvaler over sine egne mangler som mor.
Det starter bra, med en versjon av «Hans og Grethe» som er grimmere enn Grimms egen, og er tydelig allegorisk for historien om Lorraine og Callum.
Vi presenteres for muligheten til å rope etter sønnen, en enkel mekanikk med skyhøyt potensial for dramatisk effekt – hadde Lorraine bare på ett eller annet tidspunkt tillatt seg selv å skrike litt skikkelig.
I stedet ender hun i det halvt hysteriske, og avbrytes i tide og utide av sin egen fortellerstemme som forteller henslengt de mer nøkterne kapitlene av sin egen forhistorie, som skal danne følelsesmessig grunnlag for det klimatiske vi skal oppleve nå.
Sliter med å skape relasjoner
Dette er kapitler jeg gjerne skulle blitt vist, eller til og med få ta del i selv, heller enn at de blir meg fortalt.
Det vi derimot etterhvert får se er Lorraines indre blikk for sin egen psykose. Skildringene, om enn fargerike og tidvis psykedeliske, ender med å likne en collage av nesten alle klisjeer jeg vet om fra liknende filmer og andre fortellinger: Barnestemmer som synger ingensteds fra, dører som åpner og lukker seg selv, blod som renner på vegger, dukker med svarte, utbrente øyehuler og til og med en tynn, hengslete «Boogeyman» som er parken og psykosens onde herre.
Dette er motiver som kunne hatt sin plass i en god fortelling, dersom fortellingen selv hadde hatt mer kjøtt på bena.
Jeg bryr meg lite om Callum, fordi jeg nesten aldri møter ham og på ingen måte blir kjent med ham.
Lorraine selv konstitueres først og fremst gjennom prat, ikke handling, og er ikke velskreven nok til å være interessant på den måten alene.
«The Park» har flere gode aspekter å tilby, men det er ikke dem det bruker tid på. Det er kanskje et spill som i sitt korte format på én til to timers vandring gaper over en altfor stor historie.
Muligens ville Funcom vært bedre tjent med å fokusere på parken alene, eller å la gutten delta på karusellturer og kanskje utsettes for fare i virkeligheten i stedet for i fantasien.
