Dette spillet har vært imøtesett med store forventninger en stund, og er utvilsomt det første virkelig interessante XBLA-spillet i 2010. Spillet handler om en snurrig, glupsk herremann som én vakker dag får snusen på drømmepaien.
Oppaven din blir å la P.B. Winterbottom få gumle i seg flest mulig små paier som du finner spredt utover et relativt tradisjonelt plattformspillandskap, mens du jakter videre på alle bakevarers mor. Men dette spillet innholder flere godsaker:
Gjennom kloning og tidsmanipulasjon oppstår et vidt repertoar av innfallsvinkler for hvordan du velger å løse disse brettene.
Har vi fått 2010s svar på «Braid» og «Portal», eller kommer «The Misadventures of P.B. Winterbottom» ut av ovnen med en vassen bismak og ingredienser utgått på dato?
Kort, men godt
Spillet startet som et prosjekt til en universitetseksamen.
Senere dannet Matt Korba og Paul Bellezza, de to hjernene bak, spillstudioet The Odd Gentlemen i 2008.
Indiealibiet ble en smule forringet ved at 2K Games har tatt på seg utgiverrollen før releasen til Xbox 360.
Det at «The Misadventures of P.B. Winterbottom» først har funnet veien til Xbox LIVE Arcade er ingen tilfeldighet. XBLA har jo tidligere gitt oss knalltitler som «Braid» og «Portal», begge spill som har startet suksessferden på Microsofts plattformer.
Og disse to nevnte spillene er uunngåelig referanser når man skal si noe fornuftig om «Winterbottom». Legg gjerne til tidsreisepusleriet fra det seneste Ratchet & Clank-spillet, «A Crack in Time», så skjønner du cirka hvor landet ligger.
Skraper man bort det grafiske ytre, noe vi kommer nærmere tilbake til, er det spillmekanikk som låner grovt fra disse tre nevnte spillene: I et tilsynelatende tradisjonelt plattformmiljø kan du manipulere omgivelsene og dermed tilføre en form for kreativ oppgaveløsning – noen ganger med høy vanskelighetsgrad.
Dette er med andre ord ikke et spill for deg som sliter med tynnslitt tålmodighet, for «Winterbottom» er til tider frustrerende. Heldigvis fremstår den første delen av spillet som en pen introduksjon av både karakterer og det som finnes av historie. Og får du først smaken på «Winterbottom», så er det i seg selv motiverende nok til å bruke tid på dette i utgangspunktet korte men krevende spillet.
Gjennom noen enkle brett presenteres du innledningsvis for alle triksene som du senere i spillet må benytte deg av.
Det er fem hoveddeler av spillet, i tillegg låser du opp flere bonusspill etter hvert som du gjør progresjon. Sistnevnte del av «Winterbottom» har et hovedfokus på å la deg måle krefter med venner via leaderboards – og der du har store brett med ulike utfordringer som skal løses før du kan påberope deg å være best blant XBLA-vennene.
GAMLE IDÉER, NY INNPAKNING
Denne paideigen består, som du skjønner, av ingredienser vi både har smakt på og nytt i tidligere spill.
Men det som virkelig bringer noe nytt til bordet er innpakningen, den grafiske stilen og musikken i spillet.
«Winterbottom» minner om noe som Tim Burton kunne ha lagd om han skulle kreert et spill med stumfilmdrakt. Og det er tidvis humoristisk når du får presentert bruddstykker av historien mellom brettene - på en britisk, oppstyltet måte.
Du får servert små doser av historien og informasjon gjennom tekstplakater, musikken er også med på å sette stemningen av virkelig gammel svart-hvitt-film.
Utviklerne i The Odd Gentlemen har benyttet seg av en teknikk der man først har skapt nivåene i 3D for så å ha «håndmalt» på toppen av dette for å bringe det hele tilbake til 2D. Helt sikkert både kostbart og tidskrevende, men dette skaper en grafisk stil som fremstår med egenart og dybde. Eller i hvert fall en illusjon om dybde.
Du starter hvert brett med å orientere deg og helst sikkert klø deg på haka. Din viktigste oppgave blir å se hvor de små paiene er plassert, observere antallet kloner du kan lage (hvert brett har nemlig en grense for dette), og så sette i gang med forsøket ditt.
Det å finne riktig taktikk er den viktigste jobben. Som oftest kan du løse de ulike brettene på flere måter, og du må som regel bruke både kloner, ta opp bevegelser der klonene utfører mer enn bare de helt enkle bevegelser – og så beregne alt dette til du skal gjøre et tappert forsøk på å plukke paier før tidsfristen er nådd.
Senere ut i spillet møter du nye ufordringer, må ta noen nye begrensninger med i regnestykket - og får nye nøtter som må knekkes før denne himmelske paien kan fortæres.
KLØKTIGE KLONER
Det kan være på sin plass med ett eksempel på hvordan dette kan fortone seg i praksis:
Venstre skulderknapp starter opptaket av en klone – og med denne lager du en kopi av deg selv som foretar et byks, sanker pai nummer 2 etter at han har trigget «startknappen» som samtidig starter klokka.
Feiler du i forsøket på å lage en klone som gjør nøyaktig det du ønsker, trykker du bare Y-knappen og begynner opptaket på nytt.
Etter å ha fått til et vellykket opptak, der alle disse elementene sitter, lager du en ny klone som eksempelvis står og sveiper paraplyen gjentatte ganger - i loop.
Henger du fortsatt med i svingene?
Ok, nå er det klart å gjøre et forsøk: Du venter til startknappen er utløst (av klone nr. 1), står ved den første paien (mens klone 1 henter pai 2), beveger deg raskt opp til klone 2 som gir deg et katapulthopp opp til den siste paien med paraplyen. Oppdrag utført!
Senere i spillet blir utfordringene langt vanskeligere enn dette, og du får stadig flere elementer som må bakes inn i strategien du legger. For eksempel ved introduksjonen av paier som bare kan plukkes opp av kloner, kloner som du ikke kan komme i nærkontakt med, lemmer og springhopp som må trigges og mer omfattende plattformmiljø som krever mer av deg på alle måter.
Som regel vil du bruke mer tid på selve planleggingsdelen enn utførelsen, og vanskelighetsgraden er til tider ekstremt hårete. Mestringsfølelsen blir imidlertid desto større når du lykkes. Dette er utvilsomt et spill som passer aller best for de som elsker å bli pint og utfordret til beinharde hjernetrimsgåter.
Skreller man bort et lag av spillet, i all hovedsak den grafiske stilen og musikken, fremstår kanskje ikke «Winterbottom» som veldig originalt. Til det har det kommet spill fra før som leker med mekanismene som replay og kloning. Men dette er det spillet som samler flere av teknikkene i én og samme pakke.
Stumfilm-stilen gir utvilsomt spillet en følelse av egenart, men denne blir langt mindre imponerende etter noen timer i selskap med «The Misadventures of PB Winterbottom». Men man skal være ekstremt surmaget og bitter for å rope høyt om tyveri, og peke på de åpenbare likhetene til spill som «Braid» eller «Ratchet & Clank: A Crack In Time».
At spillet ikke er enormt stort, vil du neppe bli gjort klar over med det første. De fem hovednivåene, som hver inneholder ti brett, blir nemlig såpass krevende at du kommer til å bli sysselsatt med dette spillet en god stund.
«The Misadventures of P.B. Winterbottom» er årets sterkeste XBLA-tittel så langt, og samtidig en utfordrer til denne utmerkelsen når status skal gjøres opp på slutten av 2010. Men dette er ikke et spill som vil sette spor etter seg på samme måte som da «Braid» ble lansert.
PS: Spillet er tilgjengelig på Xbox 360, og kan handles for 800 Microsoft-poeng (som tilsvarer omtrent 66 kroner).
