(PressFire.no): Det var for seks-syv år siden at advokat Nick Pearse ga ut sin «Skyrim»-modifikasjon «The Forgotten City».
Modden ble så godt mottatt at den vant prisen for beste manus innen TV-, film- og interaktive produksjoner i Australia. Den ble også lastet ned millioner av ganger.
Suksessen gjorde at Pearse bestemte seg for å tjukke ut konseptet i et helt eget spill, og sammen med to andre har han greid å lansere det hele.
Resultatet er et narrativt drevet spill som dypper tærne inn i kompleks tematikk rundt religion og gudfryktighet, bakt inn i en spillbarhet som omhandler både dialogvalg og en snedig tidsreise-twist.
Tilbake til romertiden
Spillet starter i det du snubler over noen romerske ruiner i en diger hule under bakken. Ruinene inneholder et merkverdig antall gullstatuer av mennesker – og en portal som tar deg 2000 år tilbake i tid til da byen var hel og befolket.
Det viser seg at du er blitt dratt inn gjennom portalen av Sextus Sentius Imperiosus, en tidligere kavalerioffiser i den romerske hæren og den nåværende lederen av de 22 innbyggerne som også har endt opp i byen på mystisk vis.
Den lille byen er en glemt sivilisasjon, bygd mange hundre år i forveien av de som er der nå, og avskjermet fra resten av verden på en måte som virker gjort med vilje – ingen av de som kommer inn, kommer seg ut, og byen har i tillegg en forbannelse over seg:
Om én eneste av de som bor der synder, vil alle sammen bli drept og gjort om til gullstatuer. «Den Gyldne Regel», som de kaller den,
Det lille samfunnet på 22 personer har gjort det de kan i situasjonen, og knallharde regler satt av Sentius har gjort at de har greid å leve sammen de siste syv månedene. Gullstatuer av tidligere beboere rundt om i byen vitner om at andre ikke greide seg, så kniven er på strupen, og stemningen er betent.
Det blir for mye spoiling å skulle fortelle hva som skjer, men ganske snart blir det klart at et valg skal stå mellom Sentius og en utfordrer som mener hele regelen bare er bløff.
Hvem er synderen?
Bare din tilstedeværelse betyr at du spiller mot klokka: At Sentius i det hele tatt fikk hentet deg inn vitner om at noen kommer til å bryte den gyldne regelen innen det neste døgnet.
Jobben din blir å snakke med alle, observere hva de gjør, og stanse den som er i ferd med å begå udåden. Skulle det derimot gå skeis vil Sentius atter en gang mane fram en tidsportal og la deg starte dagen på nytt.
Har du spilt «Majora’s Mask» er det mye av det samme som gjelder her – hver person har sine gjøremål som blir gjentatt til samme tid, og du lærer deg rutiner og hva de forskjellige personene trenger etter hvert som spillet trår frem.
Valgene du tar kan ha katastrofale følger, men samtidig være vel verd det. Du beholder nemlig alle gjenstander du finner, og dialogvalg vil låses opp også i kommende «looper».
Trenger du penger til noe kan for eksempel du stjele de – noe som er en synd og betyr dødsdom for alle, men greier du å komme deg tilbake til portalen uten å dø er pengene dine.
Etter hvert begynner du også å skjønne problemene med det du skal gjøre:
Hvordan stanser du en kommende synder uten å selv bli den som gjør det? Og hva er en synd her? Hvem er det egentlig som står bak alt dette?
God dialog og historie
På sitt beste lar spillet deg nærmest drukne i dialogene med de 22 andre stakkarene, og det er veldig fint å finne ut hva som plager de, for så å gjøre det du kan for å hjelpe til.
Og enda gøyere er det når du kan bruke tids-tøyseri for å «lure» til deg noe du trenger, eller bruke informasjon om kommende hendelser til å skremme eller overbevise noen.
Dialogen er nesten alltid velskrevet, ofte med litt humor (på et tidspunkt kan du forsøke å forklare hva memes er til en forfjamset romer), og stemmeskuespillet holder bra nivå. Det er jo greit i et spill som handler så mye om snakking.
Samtidig er det sannelig litt å lære her også, med historiske kuriosaer strødd rundt omkring. Mange av de du møter har en forkjærlighet for poeter og tenkere, og vil mer enn gjerne overrøse deg med sitater fra kjente og ukjente forfattere fra oldtiden.
For historiebuffer er det litt å sette fingrene i vil jeg tro, selv om jeg ikke personlig kan gå god for at alt her stemmer.
Kjedelig slåssing
Og så er det jo generelt litt deilig å spille et spill som går i en litt annen retning, en slags ren historieversjon av «Skyrim», noe som jo gir mening med tanke på historikken til spillet.
Men samtidig faller det litt på fjeset i det man skal begynne å slåss mot diverse skapninger ut over i spillet.
«Skyrim»-kopieringen slår dessverre inn her også, hvilket betyr halvkjedelig bueskyting og monotone fiender som løper rett mot deg. Spillet hiver et par slike seanser på deg, og begge går tom for futt etter omtrent tjue sekunder hver.
Likevel dras de ut for lenge, og former dermed spillets desiderte bunnivå.
Heldigvis tar det ikke lang tid før jeg er tilbake til å bare vandre rundt og snakke med andre igjen.
Samtidig er spillet ganske røft i kantene, noe som nok er et resultat av et ganske ambisiøst audiovisuelt nivå de tre utviklerne har lagt seg på. Det betyr at spillet ser ganske bra ut, men jeg møtte på litt for mange bugs her.
Enkelte av disse er av «start spillet på nytt»-varianten, hvilket er utrolig kjedelig. På et tidspunkt var jeg i ferd med å påvirke valget som skulle avholdes, men halvveis ut i en prat med en innbyggerne fikk jeg plutselig beskjed om at valget var avholdt – uten at noe skjedde.
Andre ganger forsvant viktige personer uten spor, dører ville ikke åpne seg og jeg ble hengende fast i en stein.
Det skjer heldigvis ikke ofte, men det er like fullt irriterende.
Småpirk til side synes jeg likevel utviklerne treffer godt på samspillet med og mellom figurene du møter, hvor strømlinjeformet de får opplevelsen til å være – og fiffige grep i gåtene gir de små grå litt å jobbe med.
Gjennom hele spillet runger spørsmål som «hva er godhet?» og «hva er synd?», og mange filosofiske debatter kan has med innbyggerne.
Spillet ser seg derimot fornøyd med å la spørsmålene henge enn å forsøke å sette fingeren på et slags svar, noe som kanskje er like greit – men som likevel sammen med slutten på spillet kanskje føles litt tannløst.
Du må kanskje være litt over gjennomsnittet glad i å høre folk prate om smått og stort for å få fullt utbytte, men «The Forgotten City» leverer en unik og minneverdig opplevelse, en solid liten historie og en setting man bare kan applaudere.
