(PressFire.no): Når et dødelig virus sprer seg i New York bryter byen sammen i anarki, og myndighetene må etterlate de overlevende til seg selv for å ikke slippe viruset ut i resten av verden.
Men når samfunnet faller, så reiser vi oss. Som agent i den hemmelige organisasjonen The Division er det vår jobb å infiltrere byen, og reise en motstandsbevegelse som kan ta kontroll over gatene igjen.
Og kanskje er vi så heldige at vi finner en kur til viruset underveis?
Betaen viste ikke spillets beste side
Da jeg testet betaversjonen av «The Division» var jeg skeptisk. Jeg så et stort potensial i konseptet, men jeg fryktet at mangelen på engasjerende innhold i New Yorks gater ville gi en blodfattig spillopplevelse, og at Ubisoft ikke helt forsto hva som skaper et godt massivt flerspillerspill.
Men «Tom Clancy’s The Division» er alt annet enn blodfattig. Litt av skylden får Ubisoft derimot ta på sin egen kappe, da det vi fikk tilgang til i beta-testen utvilsomt er noe av det kjedeligste innholdet i hele spillet.
De første sonene vi får besøke er stort sett bare transportetapper, med kjipe sideoppdrag og repeterende kampsituasjoner. Her kjemper vi også bare mot løst organiserte gategjenger, som stort sett bare eksisterer som skyteskiver for å trene oss i kunsten å ta hodeskudd.
Men etter hvert som vi beveger oss ut i Manhattan åpner spillet seg. Gatene fylles med engasjerende skuddvekslinger, og oppdragene blir mer givende. Plutselig blir New York til den postapokalyptiske metropolen jeg ønsket meg, og «The Division» til det spillet jeg håpet det ville bli.
Tom Clancy Online
«The Division» er som en hyllest til alle Ubisofts tidligere spill under Tom Clancy-merkevaren. Her finner vi DNA fra «Rainbow Six»-, «Ghost Recon»- og «Splinter Cell»-seriene, som kombineres i et intensivt tredjepersons skytespill hvor det å ligge i dekning bak murer og biler er eneste måte å overleve kulene som hagler rundt oss.
Dernest er det et klassisk rollespill med stort fokus på å hele tiden lete etter kraftigere våpen og utstyr, i ren «Borderlands» eller «Diablo»-stil.
Alt dette er sauset sammen i et massivt flerspillerspill, en MMO, hvor vi deler den gigantiske New York-spillverdenen med hundrevis av andre spillere. Vi kan da velge å redde New York alene, eller sette sammen et lag på opptil fire spillere.
Med så mange ben å stå på er det lett å trå feil, og det er derfor ingen som hadde blitt forbauset om Ubisoft snublet totalt med «The Division». Fot-metaforer til side, så har faktisk Ubisoft klart å samle alle disse elementene i et spill som har potensiale til å bli en av årets største spillopplevelser.
Intensivt og godt skytespill
«The Division» er altså i bunn og grunn et tredjepersons skytespill, hvor vi ligger i dekning bak murer og biler og venter på riktig øyeblikk for å reise oss og servere død og fordervelse til de stakkarene som våget å skyte mot oss.
Det å overleve handler da i stor grad om posisjonering, og å finne de optimale vinklene for å kunne gi ut mest mulig skade til motstanderne uten å gjøre oss selv for sårbare. Dette brytes gjerne opp av at fiendene hele tiden leter etter måter å komme opp på siden av oss eller bak oss, eller jage oss fra gjemmestedet med granater.
Dette skaper en intensiv spillopplevelse, hvor vi hele tiden må være på vakt. Noen få uoppmerksomme sekunder kan være alt som står mellom oss og den sure veien tilbake etter å ha blitt gjenopplivet i nærmeste base.
I tillegg til rifler, hagler og granater får vi også tilgang på egenskaper som kan helbrede oss og andre, gjøre at laget vårt tåler mer skade eller som gir ut massiv skade på grupper av fiender.
Med dette kan vi innta den klassiske tank/healer/damage-treenigheten som er så sentral i massive flerspillerspill, hvor hver spiller har sin rolle å mestre for at laget sammen skal overvinne kraftige fiender.
For å få tilgang på disse egenskapene må vi oppgradere hovedbasen vår. Å oppgradere medisin-fløyen vil for eksempel gi oss kraftigere helse-egenskaper, samtidig som sikkerhets-fløyen gir oss tilgang på flyttbare skjold og andre egenskaper som hjelper oss å overleve.
Dette er en finurlig måte å skape innlevelse på. Egenskaper er ikke noe vi låser opp gjennom å flytte på erfaringspoeng, men gjennom å samle ressurser og bruke disse til å oppgradere basen vår. Når hovedbasen og organisasjonen vår i New York blir sterkere, blir også vi sterkere.
Flere om benet
En stor del av «The Division» handler om de forskjellige fraksjonene som prøver å ta kontroll over New Yorks gater. I begynnelsen kjemper vi mot gategjenger og plyndrere, som er løst organiserte og bærer på lettere våpen. De har liten forståelse for taktikk, og ender ofte med å stå midt på gaten og skyte på oss med sine små håndvåpen.
I det hele tatt er skuddvekslingene ganske kjedelig i denne første fjerdedelen av spillet, hvor kampene handler mer om skytetrening enn meningsfylt spillmekanikk.
Men når vi begynner å kjempe mot de langt mer oppegående Cleaners, Rikers og Last Man Batallion åpner «The Division» seg på en helt annen måte. Disse fiendene er på ingen måte tablåer som stille står og venter på blykulene våre, men tenkende individer som bruker taktikk og kløkt mot oss i kampens hete.
Cleaners er tidligere brannmenn og andre offentlige ansatte som bare ser en eneste løsning på krisen – å brenne vekk sykdommen og alle som bærer den. Disse liker å komme tett innpå oss, og spraye oss med flammekasterne sine. Til gjengjeld eksploderer gasstankene deres når vi skyter på de, som ofte kan gi oss et betydelig overtak i kampene mot dem.
Rikers er hardbarkede fanger fra fengselet på Rikers Island. De er løst organiserte og stort sett ute etter å skape kvalme og «stick it to the man!». På slagmarken stiller de med sin brutalitet og en rekke kraftige våpen. Brutaliteten er derimot lett å utnytte, da de ofte kan bli overmodig og løpe rett inn i skuddlinjen vår når de skal ta oss.
Sist har vi Last Man Batallion, som er en fascistisk organisasjon av eks-soldater som ønsker å gjenreise New York gjennom bruk av rå makt. Disse er godt trente i våpenbruk og taktikk, og har tilgang på militært utstyr – en stor trussel selv mot Division-agenter.
Det som virkelig skaper variasjon i kampene er at fiendene også er spesialisert i egne klasser. Noen kaster granater, noen er skarpskyttere, noen kommer tett innpå oss med slagvåpen og noen subber rundt med gigantiske maskingevær i hendene.
I så måte handler ikke kampene bare om å posisjonere seg og ta de ned en etter en, men også om hvem vi skal ta først. Særlig skarpskytterne kan skape hodebry, da de ofte kan tømme nesten alt livet vårt med et enesteskudd. Samtidig kan en granatkaster tvinge oss ut av dekning, hvor vi blir et lett bytte for resten av laget deres.
I tillegg har enkelte fiender trødd på seg ballistiske motstandsvester, og tåler betydelige mer enn sine medsoldater. Disse gir oss ofte betydelig motstand før de faller om, men til gjengjeld gir de fra seg flere erfaringspoeng og bedre utstyr når de faller om.
Det som virkelig skaper liv i de senere byområdene er at disse fraksjonene driver regelrett krig mot hverandre på gatehjørnene. Flere ganger ble jeg fanget i kryssilden mellom dem, og det var ikke alltid jeg overlevde.
Uengasjerende historie og repeterende oppdrag
Historien serveres delvis i små drypp fra dialoger og mellomfilmer, og delvis gjennom egne historieoppdrag. Her har Ubisoft forsynt seg grådig fra de landemerkene som New York har å tilby, og vi ender i alt fra heseblesende jakt gjennom New Yorks undergrunnssystem til episke skuddvelsklinger på Times Square.
Disse historieoppdragene fungerer også som mini-dungeons vi kjemper oss gjennom, og med en skikkelig boss-kamp på slutten. Her kan vi senere øke vanskelighetsgraden, og ta med oss opp til tre venner på loot-jakt.
Frem til vi får tilgang på raid neste måned vil dette i tillegg til Dark Zone fungere som sluttspillet som vil holde oss hektet på «The Division» i ukene og månedene som kommer.
I tillegg får vi en rekke sideoppdrag i hver sone, som ikke bidrar til historien på noen nevneverdig måte. Her får vi derimot tatt i bruk byen på nye måter, hvor vi gjerne må opp på hustak for å fikse antenner, samle ressurser i en park eller gå til frontalangrep på kriminelle som har forskanset seg i en av New Yorks hundrevis av butikker.
I tillegg har vi korte sideoppdrag hvor vi får ressurser til å bygge basen vår, men disse er derimot stort sett repeterende og kjedelige affærer. De er heldigvis korte nok til at de ikke legger særlig stor demper for moroen – som lim og fyllstoff innimellom det mer meningsfylte innholdet.
Historien i seg selv når aldri høyere enn midt på treet. Men det gjør ikke så mye, da underbygger følelsen av det postapokalyptiske New York på en god måte, og gjennom det skaper den en levende og engasjerende spillverden.
Join the Dark Zone. We have coockies and loot!
Dark Sone er kjernen av New York, og det området hvor viruset herjet som verst. Militæret ble fort overmannet, og måtte flykte fra verdifulle våpen og utstyr. Det går fint an å pløye gjennom hele «The Division» uten å sette en tå innenfor murene her, men da går vi også glipp av noe av det beste utstyret spillet har å by på.
Her kan vi også fritt angripe andre agenter, og stjele alt de har samlet. Dette kommer derimot med en pris, hvor vi blir merket som en «rogue» agent, og alle andre agenter i området kan fritt skyte på oss om de vil.
Dette skaper en intens stemning, hvor vi aldri vet hvem som er venn eller fiende – en legendarisk rifle kan sette selv de sterkeste allianser på prøve. Når vi skal ha utstyret ut av Dark Sone må vi også vente på et helikopter som kan transportere det ut, og alle agenter i området blir tipset om at her er det utstyr å stjele.
Dette tar 90 grusomme sekunder, hvor datastyre fiender og utro agenter forsøker å overmanne oss før vi får avlevert fangsten.
Ikke helt rosenrødt
Alt er ikke helt rosenrødt dog. Som nevnt tidligere er de første områdene i spillet stort sett kjedelige, med repeterende oppdrag og kjedelige fiender. Det er i det hele tatt litt pussig at Ubisoft ikke har satt mer inn i å gi meningsfylt innhold inn i disse områdene, da førsteinntrykket ofte kan skape eller ødelegge en ny spillserie som dette.
De er også en del gjenbruk av lyd her, hvor enkelte dialoger gjentas i det kjedsommelige. Dette er lydsnutter som skaper liv i begynnelsen av spillet, men femtende gangen noen roper «Taking small arms fire. Repeat, small arms fire!» på radioen har jeg lyst å rive av meg mine egne ører i fortvilelse.
I tillegg har vi bugs. Mange bugs. Hovedsakelig opplevde jeg grafiske problemer, som at enkelte områder begynte å blinke intenst. Jeg støtte derimot ikke på noe som var veldig ødeleggende for spillopplevelsen, og det meste her kan nok fikses enkel med en patch eller to.
Vanskelighetskurven er også en smule slapp for de som velger å gjøre alle oppdrag. Jeg befant meg nesten konstant to til tre nivåer over det jeg trengte å være i hvert område. Dette løses dog lett ved at de som vil ha en real utfordring rett og slett ikke gjør alt i alle områder.
Det er altså mange små ting vi kan ta «The Division» på, men det hjelper lite når spillopplevelsen er så god som den er. Med unntak av en litt treg begynnelse storkoste jeg meg fra nivå 0 til nivå 30, og nøt hver krik og krok av det massive post-apokalyptiske New York.
Ubisoft har skapt en egen greie i spennet mellom taktiske førstepersons skytere, massive flerspillerspill og «Diablo»-type hack-and-loot-spill – og det fungerer faktisk.
Så ikke hør på han tullingen som ikke hadde troen på dette spillet etter beta-testen. Hør heller på han tullingen som nå har testet hele spillet, og har blitt grundig imponert. Klarer du å overleve kjedsomheten i New Yorks første spillområder så venter her en stor og artig by på deg, fylt med action og moro.
