(PressFire.no): Problemet med hele «Metroidvania»-sjangeren er at de fleste som bruker den som designmal har tradisjonelt sett hatt en veldig mekanisk tilnærming til kildematerialet.
«Super Metroid» var tross alt ikke kun et produkt av alle de intrikate korridorene sine, men også det eventyrlige og bleke bakteppe.
Hvor kult var det ikke å utforske en fremmed planet med et ukjent dyre- og- planteliv, og avdekke stilig teknologi?
Omgivelsene betyr med andre ord mye for meg, og jeg tror det er derfor «Teslagrad» treffer så bra som det gjør.
Det er strippet for kjedelige skytevåpen og konvensjonelle verktøy. I stedet finner du magnetiske hansker, sko og hetter – bekledning som lar deg lade og reversere magnetpoler, både rundt deg selv og objekter i miljøet.
Det er ikke så mye mer enn et nøysomt fysikkspill i bunnen her, men et som hele tiden oppfordrer deg til å eksperimentere med systemer og presisjonskontroll, og hele tiden passer på å belønne deg for det lille ekstra du gir.
Magnetisk
Rent intellektuelt kan det være et vanskelig spill å vri hodet sitt rundt når det først slår på stortromma. Rommene kryr av magnetiske duppedingser du kan påvirke, og polariserte felt som drar deg i alle mulige retninger ettersom hvordan du har påvirket miljøet.
Noen ganger finner du veien ved å manipulere en sekvens med objekter. Som for eksempel ved å lade en kasse med positiv energi og se den støte fra seg et objekt med samme pol – som i tur tvinger opp en dør i horisonten.
Andre ganger handler suksess om ren timing og reflekser, hvor du kjapt må skifte polariteter på deg selv, slik at du enten blir trukket i en eller annen retning over et farlig område, eller frastøtt i full fart på andre siden av nivået.
Det ligger med andre ord i kortene at det er mye prøving og feiling med i bilde her, for den som liker slikt.
Har alt «Shadow Complex» mangler
Sånn sett er den visuelle stilen bak «Teslagrad» like beskrivende av produktet bak, som det de kliniske og sterile omgivelsene til Chair Entertainment fortalte om «Shadow Complex».
«Teslagrad» er alt det «Shadow Complex» ikke er når det kommer til det følelsesmessige – et fargerikt og inspirert spill som avslører en utviklingsprosess som jeg bare kan anta har vært like kreativt utmattende å framstille som den er moro for meg å utforske.
Jegskulle kanskje ønske at utviklerne hadde polstret lydbildet med litt mer dybde. Spillet er på sitt absolutt beste når musikken spiller opp, men likevel føles det ut som et univers som kunne dra nytte av å utvide registeret sitt ørlite grann i tråd med detaljene ellers.
Det jeg også elsker med «Teslagrad» er at det bruker like mye energi på å fragmentere historien sin inn i puslebiter som den gjør med alle de fysiske gåtene og utfordringene sine. Dette er like mye en komplisert labyrint som det du forventer. Forskjellen er at du jakter like mye på kryptiske veggmalerier og røde tråder, som svaret på hvordan du kommer deg fra punkt a til b.
Hele sjangeren er faktisk utrolig godt tilrettelagt for denne formen for tilsløret historiefortelling, noe som er grunnen til at jeg får såpass stor tiltro til Rain, og derfore også klarer å senke skuldrene mine.
Du blir hele tiden tvunget tilbake til trakter du allerede har vært på leting etter nye dører og biter av historien. Og jo mer av fortellingen du tar til deg, jo mer betydningsfulle blir hele miljøet, nettopp fordi du hele tiden avdekker nye detaljer og ser omgivelsene med finjusterte briller.
«Teslagrad» tenner eventyreren i meg, rett og slett; litt som «Limbo» og «Oddworld» gjør, kun på bakgrunn av å være en interessant verden med noe å fortelle mellom linjene. Det hjelper selvsagt at det er et interaktivt kjærlighetsbrev til «Metroid» i tillegg, og klarer å bruke miljøene sine til å utforske like mange spillsystemer som bakgrunnsbilder og fargekombinasjoner.
«Teslagrad» slippes til Windows, Mac og Linux 13. desember. Wii U- og PlayStation 3-versjoner skal slippes i 2014.
