Terminator Salvation

Underholdningsbransjen ønsker naturlig nok å spre sine produkter til alle tilgjengelige og relevante og urelevante markeder. Ut av dette dukker det opp effekter av alle mulige typer.

Mye av dette er originalt og morsomt, men dessverre finnes det et produkt basert på en film eller filmer som sjelden er spesielt morsomt. Jeg tenker da selvfølgelig på spill basert på filmer.

Filmspill har fått et rykte på seg. Spillene lider ofte av å virke uferdige og lite gjennomtenkt. Det finnes noen lyspunkter her og der, men som regel sitter man igjen og tenker at dette er timer jeg aldri får igjen.

De svenske spillutviklerne i GRIN begir seg, historisk sett, med andre ord ut på usikker grunn når de valgte å gi oss «Terminator Salvation».

I spillet har du rollen som John Connor, og vi befinner oss i restene av Los Angeles i 2016 (to år før filmen).

Kampene mellom menneske og maskinene pågår for fullt, og ting ser ikke spesielt lyst ut for menneskeheten.

Når de skal evakueres etter et ferdig oppdrag, får John Connor beskjed om at en tropp er fanget et stykke unna og ber om å bli reddet.

Oppdraget vil tilsynelatende være et selvmordsoppdrag, men John trosser ordre og sammen med sin kvinnelige medsoldat Angie Salter bryter de vekk fra sin tropp for å redde soldater i nød.

Der har du storyen for hele spillet. Høres det kjent ut? Det gror flere b-filmer med et lignende tema enn alger i kloakken.

Istedenfor å knytte spillet opp mot filmen har utviklerne valgt å fortelle en helt annen historie, noe som kunne vært en bra ting. 

Det kunne vært friskt og originalt om det gjøres riktig, men i dette tilfellet fungerer det ikke spesielt bra.

Spill som slavisk følger filmen er sjeldent smart, men i dette tilfellet rekker det ikke engang å bli middelmådig. Man kan lure på om de har snakket med filmselskapet i det hele tatt.

Ikke bare er historien annerledes enn filmen, men den er også pinlig tynn. Stemmen til Christian Bale er også utelatt fra spillet og erstattet med en kjedelig og heller dårlig utført stemme som er med på å gjøre rollefiguren like spennende som Grandiosa, den uten paprika.

Dermed mister spillet en av sine viktigste ressurser - et pluss med filmspill er jo ofte at skuespillerne besitter stemmene til karakterene og at spillet inneholder elementer fra filmen.

Rollefigurene er ikke bare kjedelig og uinteressante, de er også et mareritt å jobbe sammen med.

Og noen ganger føles det som de gjør det de kan for å ikke hjelpe deg.

Det er helt klart lagt opp til at du egentlig skal kunne samarbeide med dem. Mange av fiendene dine i spillet er ganske beskyttet og ikke lette å beseire, og da må du bevege deg taktisk for å få has på dem.

Og her har GRIN gjort jobben sin - du får virkelig følelsen av at du kjemper en nesten umulig kamp mot maskinene. Møter du en T-600 Terminator vet du at du burde komme deg i dekning. Og det er her du tilbringer store deler av spillet. Spillet bruker et dekningssystem som fungerer veldig bra.

Du merker helt klart at de har latt seg inspirerere av spill som «Gears of War», men de har også utvidet konseptet noe. Når du går i dekning kan du, ved å bevege analogspaken, se andre steder man kan bevege seg til, men fortsatt være i dekning.

Systemet er et lysglimt i en ellers kommunegrå opplevelse, og de har tatt ting videre fra andre spill som baserer seg på og konstant å være i dekning.

Som nevnt er Terminatorene absolutt verdige motstandere, og måten du beseirer dem på er å navigere deg fra skjulested til skjulested for å prøve å finne deres svake punkter.

Dermed er det viktig at du har medsoldater som distraherer motstanderen mens du kommer deg i posisjon.

Det kan du bare glemme i dette spillet - den kunstige «intelligensen« på dine medsoldater er blitt igjen på tegnebordet, og du ender som regel opp med å måtte slåss din egen krig.

Noe som selvfølgelig ikke er et problem om det spilles i co-op.

Selv om du klarer å lokke maskinene i perfekt posisjon for et bakholdsangrep av dine medsoldater, vil de som regel ikke gjøre noen ting.

Du må løse saken selv og siden motstanderne dine ofte har fokus på deg hele tiden kan det bli en unødvendig frustrerende oppgave.

Disse situasjonene oppstår som regel i hver eneste lille sekvens som oppstår. Spillet er delt opp i små kamper som gjentar seg selv om og om igjen med litt nye kulisser. Det gjør at spillet ikke har særlig variasjon.

Det er allikevel ikke nok tid å oppleve noe variasjon på heller, for dette er et av de korteste spillene jeg noen gang har spilt. Det tok meg akkurat over fire timer å spille gjennom spillet fra start til slutt første gang.

Dette inkluderer introduksjonen og de små mellomsekvensene i spillet, i tillegg til de relativt lange lastetidene.

Alle spill må ikke inneholde episke handlinger man bruker utallige timer å gjennomføre, men jeg skjønner ikke hvordan man seriøst kan forvente at noen skal betale 500 kroner for fire timer med dette.

Når du er ferdig med spillet er det heller ingenting som appellerer til å spille det igjen. Det er ingenting å samle med seg mens du spiller, og det er heller ikke noe online co-op. Du kan dog spille offline split screen co-op, men med tanke på hvilke spill «Terminator Salvation» konkurrer mot burde det vært en selvfølge at online co-op var inkludert.

Hvis du setter pris på achievements til Xbox 360 eller troféer til PS3, vil du ha samlet så å si alle disse ved første gjennomspilling. De har med andre ord tatt den enkle veien ut her også.

Dette spillet kunne vært så utrolig mye bedre enn det endte opp med å bli. Det finnes mange lignende spill som gir deg mye mer underholdning og spillbarhet for pengene. GRIN har forsøkt å tilføre noen nye elementer, men alt i alt er spillet alt for kort og alt for dårlig til å sammenlignes med andre spill i denne sjangeren.

Filmspill er og blir filmspill. Det vil kanskje ha litt underholdningsverdi for den mest ihuga fansen, men for resten av oss er dette bortkastede penger.

«Terminator Salvation» lar deg kaste bort fire timer og 500 kroner, og da er det fattig trøst at det faktisk finnes enda verre filmspill enn «Terminator Salvation» der ute.