«Tales»-serien har pågått i over ti år, og har med sitt unike kampsystem funnet en egen plass i den uendelig store mengden med japanske rollespill.
Xbox 360-konsollen har således ikke vært sjangerens primære plattform, som til tross for slipp signert selveste Square Enix har gjort det relativt dårlig.
Namco Tales Studio fortsetter i alle fall serien med «Tales of Vesperia», og tviholder på den gode, gamle mekanikken som kjennetegner serien. De prøver samtidig å introdusere noen nyvinninger, i tillegg til å videreføre den samfunnskritiske tematikken.
Terca Lumireis er en verden dominert av Blastia, en eldgammel teknologi fra oldtiden som gjør livet til innbyggerne utrolig mye enklere.
Blastia finnes i alle mulige deler av samfunnet, og gir kraft til essensielle elementer som våpen, barrierer, transportmidler og maskineri.
Spillet plukker opp i det en slik kjerne blir stjålet fra apparatet som supplerer vann til et av strøkene i hovedstaden Zaphias. Yuri Lowell, spillets protagonist, påtar seg ansvaret å jakte ned tyven og returnere kjernen dit den hører hjemme.
Ting eskalerer selvsagt fort, og før han aner har han samlet en gjeng dedikerte etterfølgere, inkludert en boksmart og godtroende prinsesse, som viser seg å være en viktig del av puslespillet som snart skal legges.
Selv om verken historien eller temaene er spesielt nytenkende er fortellingen godt fortalt, og inneholder et spennende manus med mye dialog.
Det hele flyter godt, så selv om du kanskje ikke finner historien interessant i seg selv, så er det i alle fall morsomt å se den utfolde seg.
«Tales of Vesperia» stiller veldig sterkt innenfor den grafiske avdelingen, med utrolig stilig og variert karakterdesign som ikke bare preger hovedrolleinnehaverne, men også de mindre viktige figurene i spillet.
Pene fargesammensetninger, klare kontraster, og rene silhuetter skiller figurene fra hverandre, mens de utpregede sterke linjene får dem til å poppe ut fra bakgrunnen.
Til tross for det pene visuelle ytre, lider presentasjonen av litt inkonsekventhet, spesielt rundt det auditoriske. Mangelfulle lydeffekter viser seg å være spillets største handikap, som får en del av de cinematiske sekvensene til å virke tilbakeholdne til tider.
Ellers er det lite som trekker ned, og både dubbing og musikk gir liv til et univers som best kan beskrives som en fenomenal audiovisuell opplevelse.
Spillet viderefører heldigvis også trenden med synlige fiender kontra de tilfeldige sammenstøtene, og gir deg stor frihet i forhold til å velge når du vil gå til kamp. Angriper du fiender som står nærme hverandre kan du i tillegg ende opp med en mye større kamp enn du først ventet.
Gruppen Yuri knytter seg til må sies å være en av de mest balanserte sammensetningene av figurer på lenge.
Du vil garantert bli overasket over hvor sømløst det er å skifte over til et helt annet sett med roller, for det er sjeldent én overlegen kombinasjon av medlemmer.
Systemet er utrolig fleksibelt, og det at du senere også kan bestemme hvem av figurene du selv vil spille som hjelper utrolig på gjenspillbarheten.
Du kan til og med invitere med deg tre andre i sofaen, og la dem ta kontroll over de resterende medlemmene.
Figurene har ellers sterke personligheter som skiller dem ut fra den vanlige generiske gruppen med stereotyper vi gjerne ser, og du føler aldri at de ikke hører hjemme i historien.
Spillet klarer også å unngå de verste klisjeene takket være god utvikling og progresjon gjennom fortellingen.
Det å finne en god ballanse mellom styringen du har på en enkelt figur og laget som en enhet er ekstremt viktig for hvordan kampene utspiller seg.
Kontrollen du har i «Tales of Vesperia» er heldigvis upåklagelig, og du har allerede fra starten av en stor grad av tilpassningsmuligheter.
Det føles aldri ut som om du ikke er i kontroll over hva som skjer – en felle mange sanntidssystemer ofte faller for.
Kampsystemet i «Tales of Vesperia» baserer seg på et sanntidssystem, hvor de fire aktive medlemmene av gruppen din bruker angrep, egenskaper og magi for å beseire et satt antall fiender.
Systemet er ikke ulikt det sett i «Star Ocean: The Last Hope», men drar kanskje større paralleller til de tidligere «Tales»-spillene.
Kampene flyter utrolig bra, og animasjonene får det hele til å virke mer som en dans enn faktisk kjemping. Det som i starten kan virke som et veldig lineært og simpelt system utvikler utrolig dype mekanikker, og ettersom du lærer deg bedre egenskaper og magi kan du utløse imponerende kombinasjonsangrep selv Dante og Kratos vil misunne deg for.
I utgangspunktet har du tre forskjellige kommandoer du bruker: Blokk, angrep, og arter – alle med hver sin dedikerte knapp på kontrolleren. Hver av disse knappene kan i tillegg kombineres med en av de fire direksjonene på den venstre analoge stikken for å utløse mer avanserte varianter.
I likhet med «Final Fantasy IX», lærer du flere egenskaper og arter via utstyret du utryster figurene med. I praksis betyr dette at våpnene du bruker ikke nødvendigvis dikteres av angrepsstyrken alene, men også hvilke egenskaper den tilbyr figuren.
Et annet system som er viktig å mestre er framstilling og oppgradering av utstyr.
I tillegg til å kunne kjøpe og selge utstyr med spillets valuta, kan du også bruke gjenstander og ingredienser du finner i felten til å modifisere eksisterende våpen.
Heldigvis gjør spillet det enkelt å finne fram til disse ingrediensene, for både monstre, gjenstander og kartplasseringer logges gjennom eventyret.
Dette gjør det enkelt å slå opp en spesifikk ingrediens, følge den til hvilket monster som dropper det, og til slutt lete opp på kartet hvor disse ofte befinner seg.
Du har kort sagt alt du skulle trenge av informasjon lett tilgjengelig, og til og med synopsisen over hva som har skjedd i fortellingen er et par knappetrykk unna skulle du stå fast på et punkt.
Du kan fort ende opp med å bruke 40 timer gjennom spillet, og med så mye ekstra innhold i form av uprøvde figurer, gjemte lokasjoner og spesialmonstre, kan dedikerte garantert doble denne tiden hvis de virkelig ønsker å sette seg inn i det.
«Tales of Versperia» er ikke perfekt, men gjør alt for mye riktig i forhold til alternative spill til at det kan overses. Det er et prakteksempel på hva vi burde forvente oss av sjangeren i dag, med nok oppdateringer til å få både nykommere og veteraner til å føle seg hjemme.
Mange av spillets styrker kommer i de små detaljene som effektiviserer og strømlinjeformer repetitive og kjedelige oppgaver.
Det kan høres ut som småplukk, men det er viktig at spillet flyter bra, spesielt tatt i betraktning av at du må investere over 50 timer av fritiden din for å fullføre det.
«Tales of Vesperia» er et veldig godt japansk rollespill. Nydelig grafikk, spennende tematikk og historie, samt et utrolig vanedannende og morsomt kampsystem garanterer at du vil se spillet gjennom, og det er ellers liten tvil om at dette er et av de bedre rollespillene denne generasjonen.
PS: Spillet bare ute til Xbox 360, selv om en PlayStation 3-utgave er på trappene i Japan senere i år.
