Spillets gang er omtrent som forrige versjon: Det er tre supermakter som kjemper om landområder, og er styrt med jernhånd av en kommandant.
Dersom denne kommandanten tar kvelden har du tapt, med mindre du setter spillet til å fortsette til alt er knust. Det er med andre ord et velbrukt formular som utvikleren følger.
I velkjent stil er det ressurser, masseproduksjon og videreutvikling av et godt utvalg enheter også i «Supreme Commander 2».
GRENSELØS BYGGING
Utviklingen på teknologien er derimot forandret fra forgjengeren, og det til det bedre.
Det er nå basert på en trestruktur som lar deg oppgradere, utvikle og låse opp nye enheter.
Du får utviklingspoeng som brukes til å ta stegene gjennom treet og frem til godsakene.
Store oppgraderingssteg krever flere poeng enn de mindre oppgraderingene.
Du må, ut i fra dette, legge din egen strategi for hva som skal oppgraderes og låses opp, og på veien til de store, eksperimentelle enhetene får du små perks og oppgraderinger som er nyttige.
Om det skal være noe å utsette på dette så må det være at veien til de eksperimentelle maskinene er for kort. Det er nemlig disse som virkelig preger krigsbildet, og de er veldig ødeleggende når de angriper. Og ressursmessig er de ganske billige i forhold til hva de presterer på slagmarken.
Det gjenspeiler egentlig hvordan spillet har blitt. Ting skjer litt fortere på generelt basis.
Det som derimot er tatt vekk i «Supreme Commander 2» i forhold til tidligere utgivelser, er dette å kunne bygge for ressurser man faktisk har, i motsetning til det å vente til man har råd til å bygge ferdig enheten.
TAM ENSPILLERDEL
I utgangspunktet viker dette fjernt fra det som i sin tid gjorde «Total Annihilation» til det spillet det ble.
Men etter å ha spilt det en del så merker jeg at flyten av ressurser nå er så lett å få opp - at jeg egentlig ikke la merke til at man bare kunne bygge det man hadde råd til å bli ferdig med.
Det er med andre ord fullt mulig å pøse ut enheter mot motstanderen, og de første enhetene kommer relativt fort - selv om de har forandret forholdet mellom bygging og ressurser.
Singleplayerdelen av «Supreme Commander 2» er ikke mye å skryte av. Historien er ufattelig dårlig og du blir ikke veldig giret på fortsettelsen etter at du er ferdig med en episode.
Multiplayerdelen er derimot hvor dette spillet treffer bedre. Her vil du kunne få bryne deg på forskjellige strategier etter hva slags andre raser du møter.
Det er ikke selvskrevent at den ene strategien du så overlegent vant med i forrige runde dundrer gjennom like godt neste gang. Snarere tvert imot. Det er underholdning i de store forskjellene på de tre rasene.
Alt i alt syns jeg «Supreme Commander 2» bommer litt siden det ikke er så mye nytt å finne. Jeg sitter med en følelse av å ha sett dette før, ja, kanskje et par ganger før.
Til tross for det nye utviklingstreet du benytter, samt en del fiffige nye enheter, så er det ingen åpenbaring å starte dette spillet. Grafikken er helt ok, lyden er også grei, men det er liksom et eller annet som mangler i stemningen.
Spillet vil nok fenge den mest ihuga «Supreme Commander»- og «Total Annihilation»-fanskaren, om disse klarer å venne seg av med ressursbruken, men spillere som ikke tidligere har spilt disse spillene vil nok føle at «Supreme Commander 2» faller mellom to stoler.
NB! Spillet er sluppet til PC, og det er denne versjonen vi har anmeldt. «Supreme Commander 2» lanseres også til Xbox 360 18. mars.
