(PresssFire.no): Dette er nostalgimat for en ung voksen, gitt.
Jeg teller på fingrene og oppdager at det er ti av dem – det vil si, jeg må telle samme finger tre ganger til. 13 år har gått siden jeg først stiftet bekjentskap med Bomberman, den lille fyren med bollehender og integrert ansiktshjelm.
Det handlet om å navigere den lille fyren rundt på rutenettet mens man omhyggelig unngikk å sprenge seg selv i luften – samtidig som man unngikk de mange patruljerende beistene. Det var «Pac-Man» med en actionfylt vri, og med et løfte om intens og kalkulert flerspilling på både stor og liten skjerm.
Når jeg nå sitter her med den nyeste generasjonen bombemann og Nintendo-teknologi er det derimot ikke med røde roser i kinnene, for, sorry Konami, dette er halvhjertet.
Mas, mas, mas, over hele rutenettet
Scene: Tre gutter i tjueåra sitter spent foran tv-en og fyrer opp et av de få spillene Nintendo Switch per i dag har å by på. «Super Bomberman R» ligger ute til fullpris i nettbutikken, bemerker han ene, de må jo ha utvidet konseptet her.
Vi to andre sier oss enige, ja her er det nødt til å være frisket opp med noe deilig og nytt, selv om grunnformelen jo er solid nok.
Logoen dundrer inn på skjermen til lyden av smertefull techno. Jeg informerer om at jeg aldri tar høyde for pris i anmeldelsene jeg skriver, en prislapp skal tross alt ikke legge føringer for spillopplevelsen, isolert sett.
Men er ikke spillkritikk forbrukerveiledning, bemerker han ene, før jeg parerer med at man aldri opplyser om billettpris i en film-, teater-, eller musikkanmeldelse. Det er et spørsmål om at kritikk er kritikk på sine egne premisser, fatter du?
Han sier seg enig.
Diskanten på technomusikken i menyskjermen er tilnærmet uutholdelig, utbryter jeg, mens jeg tenker at det ikke er rettferdig å vektlegge tittelmusikken for mye i en anmeldelse.
Det får holde med å nevne den.
Ned i rutenettet
Det er gjort plass til en historiemodus i «Super Bomberman R». Historien er det man har lært å forvente fra Cartoon Network-produksjoner som «Powerpuff-jentene» og «Oggy og Kakerlakkene»: Her er en karikert trussel mot verden, stemmeskuespillere med total mangel på innlevelse og et figurgalleri hvor hver av dem representerer ett enkelt personlighetstrekk.
Den røde bombemannen er hissig, den grønne er snill, den hvite er diplomatisk og de rosa er fnisete og feminine.
Ingenting av dette spiller noen særlig rolle for det du ender opp med å gjøre i rutenettet, som er å navigere seg gjennom kvadratiske labyrinter mens man blåser murblokker og søte dyr til himmels.
Det er «Bomberman» slik jeg husker ham, men med et par hakk bedre grafikk og muligheten til å gå opp et ekstra høydenivå i brettene. Sistnevnte høres kanskje ut som en viktig nyhet, men har i praksis svært lite å si for spillopplevelsen som helhet.
Det betyr at brettene er mer varierte og tilbyr større flater å boltre seg på. Det viser også at kvadratiske spillbrett bygget etter rutenettprinsippet ikke er et spesielt innovativt utgangspunkt.
Du løper rundt i brettet og plasserer bombene dine på de rette stedene. Spiller du i samarbeidsmodus med en kompis, slik som meg, løper du rundt i brettet og unngår å ødelegge for hverandre.
Kanskje roper man noen gloser, kanskje gjør man et forsøk på en koordinert innsats. Kommer du langt nok til at det blir vanskelig, bruker du opp alle livene dine og blir nødt til å starte hele kapittelet på nytt.
Rutenett over nett
Det bærer videre over til lokal flerspilling, selve hovedretten i «Bomberman» slik jeg husker det. Og det funker.
Vi løper rundt og forsøker å sprenge hverandre i luften. Det dukker opp power ups i form av muligheten til å legge flere bomber samtidig, utvide eksplosjonsradiusen, bevege seg raskere.
Ja, også en kjærkommen nyhet i form av at allerede døde spillere kan bevege seg langs rammen på spillebrettet og kyle bomber inn mot de resterende spillerne. Dreper du en av dem, er du tilbake i spillet – det justerer opp intensiteten til et nivå som kler spillet godt.
Likevel er det noe som skurrer, og har skurret siden jeg jobbet meg innover i historiemodusen: Bevegelsene til bombemennene- og kvinnene er rett og slett litt slarkete.
Det merkes bedre i flerspillerdelen, at figuren har en tendens til å skli og skjene litt mens du beveger deg, at figuren ikke har helt bakkekontakt.
Derpå blir problemet desto tydeligere når jeg beveger meg videre inn i den nettbaserte flerspillerdelen. Jeg finner kjapt en spilløkt, har ingen nevneverdige problemer med å koble meg på, men når runden er i gang melder det seg lite annet enn frustrasjon.
For ikke å snakke om at luggingen over nett (lag) gjør hele runden nærmest uspillbar.
Det er spikeren i kista, og et drabelig hjertesukk for den aktuelle Switch-lineupen. «Super Bomberman R» funker ikke engang bra på den lille skjermen, det er uoversiktlig og vondt for øynene.
Jaja. Det er godt vi har Zelda.
