(PressFire.no): Det skjer ofte i disse dager at meldingen kommer om en ny nittitallsklassiker som skal gjenopplives – drevet av den nå voksne spillergenerasjonens lengsel etter barndommens henrykkelse, og av en tidløs oppvurdering av plattformsjangerens gullalder.
Det mottas alltid med en todelt forventning. Vi vil at nyutgivelsene skal være som de gamle klassikerne de er basert på, om ikke for å gjenskape opplevelsen det var å spille dem da de var det ferskeste, nyeste og feteste for å hedre fordums storhet.
Samtidig vil vi at spillene skal ha i seg kvaliteter de ville hatt dersom teknologien var der den er nå den gang de ble laget. Når to begjær som disse står i motsetning til hverandre, er det (nesten) umulig å skåre hundre prosent i begge henseende.
«Sonic Mania» har imidlertid en helt spesiell livsrett, sammenliknet med produksjoner flest: I stedet for å samle sammen halvrustne stjernehjerner som unnfanget pinnsvinet Sonic i sin ungdoms eksplosive kraft for tredve år siden, har Sega invitert creme de la creme av ambisiøse, dedikerte fans til å overta stafettpinnen.
Programmereren Christian Whitehead – allerede kjent for å ha rekonstruert den gamle funksjonaliteten i «Sonic»-spillene til nye plattformer med hjemmelaget motor – har nå ledet utviklingen av «Sonic Mania» sammen med studioene Headcannon og PagodaWest.
Spillet er, med andre ord, laget av mennesker som både vet hva fansen vil ha, fordi de selv er fans, men som også kvier seg for å vike for mye fra arven de har overtatt.
Som tittelen speiler, er «Sonic Mania» formet med tanke for den manisk fetisjiserende fansen, mer enn det er en videreføring av det flere tiår lange, håpløst tragiske forsøkene på å utbedre serien for en bred, nymotens publikumsgruppe.
Mer er mer, men samtidig ikke
Verdien i «Sonic Mania» er påtagelig. Det er det beste «Sonic»-spillet jeg har spilt, med alt som var fett i de tidligste spillene, og nikker tydeligst til «Sonic 3» og den tilhørende, men selvstendige tilleggspakken «& Knuckles».
I tillegg har spillet mye av hva man kan forvente: Finpolert grafikk i samme stil, men desto glattere. Dødsfet musikk, det samme elleville tempoet og – viktigst av alt – mye større, mer varierte og åpne baner med mere av de det allerede hadde i utgangspunktet.
Verd å notere seg er også en ny funksjon der Sonic kan drop-dashe fra lufta og spinne videre som en ball langs bakken; et angrep der Sonics elskverdige moment og flyt får fortsette sømløst.
I tillegg er spillet en absolutt verdig hyllest til estetikken, humoren og den generelt gode atmosfæren som hersket i gamledar, og i den kulturen som med årene har reist seg blant pinnsvinets hardcore fanskare.
For det trente øye er «Sonic Mania» spekket med selvironiske vitser og påskeegg, hemmeligheter og deilige gjensyn med gamle gleder. Enten man elsket «Soni»c den gang eller fortsatt elsker ham, eller om man i det hele tatt bare lurer på hvorfor andre gjør det, kan man hoppe galant over til «Sonic Mania» og glemme det foregående.
Men...
Det spillet likevel unnlater er å adressere originalspillenes virkelig åpenbare mangler. På sett og vis kan man si at spillet er en utvidet og fornyet versjon på innholdsplan, men ikke forbedret i formen.
Fortsatt dukker fiender ut av ingensteds og er umulige å unngå når man kommer løpende i hundreoghelvete, selv om det enkelt kunne løses ved at skjermen zoomer litt ut eller en annen fiffigere løsning.
Fortsatt spilles flerspillerdelen i samarbeidsmodus på én skjerm, der Tails (eller Knuckles, om man får låst opp muligheten) forsvinner ut av skjermen og må spille som en vinglete tilhenger som kun er med i dansen i de stillestående øyeblikkene.
Og fremdeles foregår konkurransemodusen på splittet skjerm, men strukket og klemt på en måte man ikke skulle tro kunne forekomme i 2017. Om jeg uttrykker meg uklart er det så å si ingen vits i å kjøpe «Sonic Mania» om man ønsker å spille sammen med noen, før det eventuelt fikses i en oppdatering.
Spillfigurene er treige å snu og hoppe med, som om spillet i sin helhet var en isbelagt bane i et hvilket som helst annet plattformspill. Fortsatt henger spillet igjen i hvordan det strukturerer utfordring, prøving, utforskning og feiling, der å gå dukken på en boss betyr å spille samme banen om igjen og om igjen før man får prøve bossen på nytt, hvilket fort gjør at jeg legger enkelte baner for uutgrunnelig hat (når det egentlig er bossen som skulle vært hatobjekt), heller enn å øke gjenspillingsverdien.
Dette er ting som i sin teknologiske tidsalder var tilgivelige fordi man ikke kunne bedre, og fordi jeg var ung og ikke visste bedre. I dag er de aspekter jeg har lengtet etter i en nyutgivelse (om enn bare en remastret versjon) for å slippe å oppleve når jeg spiller de gamle spillene.
«Sonic Mania» er og blir et spill for de som dyrker de tre eldste utgivelsene som ufeilbarlige, tidløse mesterstykker, kanskje motivert av det faktum at alt mellom da og nå er blitt mottatt som pinlige spin off-produkter. Kanskje er det hele et overflødig argument for å oppheve klassikeren til udødelighet ved å hevde at alt som var den gang er hellig, og å forandre på det ville være blasfemi.
«Sonic Mania» er ute til PS4 (testet), Nintendo Switch, Xbox One og Windows.
