Det er lenge siden pinnsvinet Sonic har hatt et skikkelig bra og gjennomført spill ute til konsoll. Ikke siden «Sonic Adventure 2» til SEGAs skjebnesvangre Dreamcast, har jeg følt virkelig glede for et Sonic-spill.
Det betyr ikke at jeg har hatt høye forventninger til alle de nye tilskuddene siden den gang, som «Sonic & the Black Knight» eller «Sonic Unleashed».
SEGA er kanskje blant de flinkeste til å love gull og grønne skoger om sine kommende Sonic-spill, og de er like flinke til å skuffe oss som har fulgt det blå lynet lengst. Ved å introdusere stadige nye og merkelige spillmekanikker, og et særere karaktergalleri enn i et Koreansk tv-drama, forventer SEGA at vi igjen skal ta Sonic inn i varmen.
Det er derfor med glede at jeg kan fortelle at «Sonic Colours» verken inneholder elastiske varpinnsvin, klamme kjærlighetshistorier eller en krokodille med gullkjede og hodetelefoner.
For en gangs skyld ser SEGA ut til å holde seg til det de kan best, nemlig å designe baner som er skapt for høy fart og spenstige hopp.
Har Dr. Eggman endelig blitt snill?
Den onde Dr. Eggman har bygd en tilsynelatende vindunderlig, interplanetarisk fornøyelsespark for å bøte på sine tidligere synder. Sonic er derimot ikke helt overbevist om at doktoren bare har gode hensikter, så han og bestisen Tails drar for å undersøke fornøyelsesparken og se om ting er råttent i Danmark eller ikke.
Ved første øyekast ser alt helt «kosher» ut, men når Sonic og Tails oppdager to små robotrakkere jage etter noen forsvarsløse romvesener, aner de ugler i mosen.
De to små robotene er i tillegg til Sonic de største stjernene i «Sonic Colours», og de leverer herlig slapstick-humor i beste «Helan og Halvan»-stil. Selvfølgelig får disse to hardt gjennomgå av Dr. Robotnik da de ikke klarer å stoppe Sonic, man føler litt med de to stakkarene som kanskje innerst inne har en prosessor av gull.
Historien i «Sonic Colours» blir fortalt i filmsekvenser mellom enkelte baner, og det er en temmelig underholdende fortelling. SEGA har tidligere uttalt at de ønsker å treffe et yngre publikum med «Sonic Colours» enn tidligere Sonic-spill som typisk har blitt rettet mot de som allerede er fans av serien.
Dette kommer tydelig frem i måten historien blir fortalt på, for her er det overdreven bruk av mimikk og kroppsspråk for å formidle humoren.
«Sonic Colours» lever virkelig opp til navnet sitt, for sjeldent har jeg sett et mer fargerikt Wii-spill fra en annen utvikler enn Nintendo selv. Landskapene som males opp er eventyrlige og det ene etter det andre er mer fantastisk enn det første. «Sonic Colours» består av en mengde ulike og varierte miljøer, alle med sine egne planeter.
Den største nyheten i «Sonic Colours» er de små, søte romvesnene som kalles «Wisps». Disse gir Sonic en rekke ulike krefter, og selvsagt ønsker Dr. Robotnik å suge denne kraften ut av de stakkars skapningene.
De mystiske «Wispsene» er en vital del av «Sonic Colours», da de gir Sonic et helt arsenal av nye, ulike egenskaper. Det er hele åtte forskjellige typer av «Wisps» - alle med sin egen farge, og fire av disse er eksklusive for Nintendo Wii-utgaven.
For de av dere som husker «Super Mario World» sine ulike, fargede utropstegnblokker, så minner «Wisps» litt om dette. I starten av spillet har du kun tilgang til én «Wisp», den hvite, som gir deg superfart.
Underveis finner du stadig flere, og ved å aktivere nye «Wisps» kan du vende tilbake til tidligere baner og finne helt nye veier du ikke ante eksisterte. Min favoritt-«Wisp» er den gule, som lar Sonic drille seg nedover i jorda og finne uante veier og bonuser.
Når denne evnen aktiveres, pumpes den hissigste house-musikken jeg har hørt i et Sonic-spill ut av høyttalerne. Veldig annerledes enn den typiske japanske power-metal-stilen.
Et slitesterkt Sonic
Dette er med på å gjøre «Sonic Colours» til et spill det er morsomt å spille gjennom flere ganger, da hvert brett har utrolig mye å utforske. Mesteparten er heller ikke tilgjengelig første gangen, og er designet for gjentatte gjennomspillinger.
Det er selvsagt også mulig å spille igjen for å slå sine gamle rekorder, eller knuse venners rekorder. Etter hver bane blir du vurdert etter hvor raskt du fullførte, hvor mange fiender du stoppet og hvor mange ringer du samlet sammen.
Ettersom hvor bra du klarer dette, vil du få belønninger som for eksempel ekstraliv.
Selve «gameplayet» er en herlig blanding av 2D og 3D, og vekslingen mellom disse to er sømløs og føles helt perfekt. Det er som om de beste elementene fra «Sonic Unleashed» sine plattformbaner har blitt videreført og polert til perfeksjon.
Borte er det uregjerlige kameraet og den kjedelige dødtida mellom banene som først ble introdusert til Sonic-serien i «Sonic Adventure».
Vi følger enten Sonic i tredjepersonsperspektiv eller fra siden som i «New Super Mario Bros.». Ingen av disse perspektivene krever håndtering av kamera, dette sørger spillet for selv, og det blir gjort meget bra. Aldri mer «death by camera», noe som er virkelig befriende da dette har vært et av de største problemene i samtlige tredimensjonale-Sonic-spill.
«Sonic Colours» gjør som «Crash Bandicoot» gjorde mange år i forveien, nemlig å benytte seg av såkalt psuedo-3D, og hvorfor ikke? For det fungerer rett og slett ypperlig, både i «Crash Bandicoot»-serien, og i «Sonic Colours».
En av de største fordelene til «Sonic Colours» er at det støtter alle mulige kontrollertyper, også med den overlegne Gamecube-kontrollen for dem som ønsker det. Når vi først er inne på det med kontroll, så passer det godt og belyse «Sonic Colours» sin største svakhet; nemlig kontrollen. Det hjelper ikke så mye at Gamecube-kontrollen er ypperlig designet og utviklet, for til tider er Sonic ganske ukontrollerbar.
Særlig når man skal hoppe fra vegg til vegg eller presisjonshoppe, er dette et problem.
Heldigvis er «Sonic Colours» såpass gøy å spille at kontrollproblemene lett kan aksepteres, selv om de brakte frem en del frustrasjoner hos undertegnede. Vanskelighetsgraden er litt ujevn, spesielt med tanke på at «Sonic Colours» skal henvende seg mot den yngre garde.
Hvis du nå som livslang Sonic-patriot tror at SEGA har glemt deg, kan du puste lettet ut. En av de absolutt artigste funksjonene i spillet er nemlig trolig rettet mot deg: «Eggman’s Sonic Simulator» er navnet på en herlig, retroinspirert samling av plattformbrett. Her tar man kontrollen over «Sonic-bots» - enten alene eller sammen med venner i flerspillermodus.
Musikken er herlig 8-bits og banene er utfordrende og oser av nostalgisk plattformkjærlighet.
«Sonic Colours» er nok et tegn på at SEGA endelig har sett verdien i å øke Sonic sin standing hos en ny generasjon spillere.
Sammen med det fortreffelige, men lite nyskapende «Sonic 4: Episode 1», er «Sonic Colours» et bevis på at vår blå venn fremdeles har det som trengs for å konkurrere i et stadig tøffere spillklima.
Mario er fortsatt Kongen av Wii, men Sonic befester med dette sin posisjon som Kronprinsen av Nintendos lille spillmaskin.
NB! «Sonic Colours» er lansert til Nintendo DS og Wii. Vi har anmeldt Wii-versjonen.
