(PressFire.no): Det er gode tider for den norske spillbransjen, og vi har fått servert flere lokalproduserte godbiter.
«Shadow Puppeteer» kunne blitt en av disse, men i likhet med kunstverkene fra formgivingstimen, skorter det både på design og gjennomføring.
Ingen Oscar
Historien går enkelt og greit ut på at en snedig skurkeskikkelse har rappet skyggene til alle i byen, bortsett fra figuren din.
Dermed må du og skyggen forsere forskjellige brett for å befri disse. Mer komplisert enn det er det ikke, men det er et helt greit bakteppe for det som skal skje.
Det spesielle er at du og skyggen ikke lenger er koblet sammen. Dermed må dere hjelpe hverandre. Dette åpner for interessante spillmekanikker og kul gåteløsning. Og det er helt klart at spillet er skikkelig bra på sitt beste.
To må man være
Spillet er en blanding av platformspill i 3d og 2d. Mens figuren din er i tre dimensjoner, kan skyggen kun bevege seg i to.
Gjennom å manipulere omgivelsene, skal de to kave seg gjennom et eventyr bestående av masse, ikke spesielt vanskelige gåter, noen hinder som tester reaksjonsevnen, samt en ekstrem mengde knoting.
I og med at man styrer to skikkelser på skjermen, er det ganske innlysende at det er samarbeid mellom to spillere som er i fokus her. Det er likevel fullt mulig å spille alene, men du blir faktisk advart dersom du velger sistnevnte.
Som ensom ulv på en mørk høstkveld hadde jeg imidlertid ingen valg, så jeg gjøv løs med iver og lyst.
Tunga i rett munn
Bevæpnet med en Xbox 360-spake registrerer jeg umiddelbart at kontrollsystemet virker solid: Styr figuren med venstre side av spaken og skyggen med høyre.
I og med at du skal styre begge gjennom hindringer, er det ikke til å unngå at de til stadighet må vente på hverandre, og jeg slår meg til ro med at det er derfor det hele føles veldig treigt.
Kommer de for langt fra hverandre, er det game over, så det gjelder å ha orden på sysakene.
Jeg stusser likevel over at knapperesponsen virker ufattelig treg og tung, men i starten koser jeg meg med med å forsere hustak og flytte på kasser i pent utformede omgivelser akkompagnert av tidvis vakker musikk.
Det blir mye fikling og feiltrykking på grunn av at man styrer hele stasen selv, men etter en time kommer en snikende følelse av at jeg dør ufortjent ofte.
Perspektivforvirring
Dagen etter har jeg en rutinert gamer-kompis på besøk, og jeg higer etter å få se spillet blomstre ut skikkelig. Han styrer skyggen, mens jeg nå kun trenger å konsentrere meg på de tredimensjonale plattformelementene. En byrde er fjernet fra skuldrene tenker jeg.
Problemet når to spillere kan konsentrere seg om hver sin del av spillet, er at også feilene blir lett avkledd. 3d-plattforming er ingen enkel greie å løse, og til tider er perspektivet helt idiotisk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dødd, bare fordi spillet serverer illusjonistiske pek.
Heller ikke skyggedelen er feilfri, og kompanjongen min støtte på flere grafiske bugs som endte i døden mot slutten av spillet. Den trege knapperesponsen blir også mer og mer fremtrednede jo lenger du kommer.
Dette fører over til et annet stort irritasjonsmoment, nemlig lagringspunktene. Maken til tilfeldig plassering kan jeg ikke huske å ha sett. Enkelte ganger lagrer spillet to-tre ganger gjennom et lett parti, mens man siden må trykke seg gjennom den samme kjedelige gåten om og om igjen for å komme seg til neste sikkerhetsnett.
Dette tærer voldsomt på tålmodigheten og det kan være fristende å gi opp flere ganger underveis, selv om vi her har med et kort spill å gjøre.
Tarvelige trivialiteter
Det er også alt for lite av det som er skikkelig kult. Jeg tenker her på hvordan man ved hjelp av lyskilder kan manipulere skyggene, og dermed påvirke brettet for skyggefiguren din. Dette er faktisk veldig stilig, men jeg kan telle på en hånd de gangene vi fikk leke med dette.
I stedet har utvikler lagt alt for mye fokus på et verktøy der hovedpersonen kan lage broer ved hjelp av tau mellom skyggene for å hjelpe ditt todimensjonale jeg. Dette gjentas til det kjedsommelige, og det hjelper ikke at måten dette gjøres på føles løst og upresist.
- Hadde det ikke vært for all knotinga med tauene, kunne dette spillet vært over på en time, kommenterte makkeren min mens vi spilte.
Det tror jeg nesten han har rett i.
Det er trist
Grafisk veksler spillet mellom nydelig og budsjett. Omgivelsene på sin side er pent designet, og det føles som en blanding av nordisk eventyr, steam-punk og et hint Tim Burton.
Enkeltsekvenser er veldig gode, og til tider fremstår dette som det innovative plattformspillet det er ment til å være. Desverre overskygges totalopplevelsen av generelt upolert spillmekanikk og dårlige designvalg.
Spillmiljøet i Norge er forbi stadiet der vi kan si at «dette er bra til å være norsk». Det er likevel nok av gode idéer her, og spillet er tidvis underholdende. Det virker som om Sarepta Studios har tatt seg vann over hodet her, og det ender med tre svaksynte øyne på terningen.
«Shadow Puppeteer» er ute for Windows.
