(PressFire.no): Alle grener av kulturhistorien har sine klassikere. «Hamlet», «Psycho», «Sgt. Peppers», operahuset i Sydney, de har det til felles at alle er enige om at de fortjener en sentral plass i historien. Slik er det med spill også. «Shadow of the Beast» er et av dem.
Da det opprinnelige «Shadow of the Beast» kom i 1989 ble det av mange ansett som noe av det beste som noensinne hadde blitt laget til Commodore Amiga.
Bare de tekniske nyvinningene var nok til å ta pusten fra en, flere farger, penere bevegelser og flere fiender på en gang enn man hittil hadde sett. Men det som virkelig gjorde «Shadow of the Beast» til en fullendt opplevelse, både for denne spilleren og svært mange andre, var det fantastiske lydarbeidet, signert en gammel C64-kjenning, David Whittaker.
Uten det ville spillet vært en teknisk triumf av et slåssespill, men med det rett ut perfekte akkompagnementet blir 2+2 mer enn 4.
Jubileumet med Aarbron
Det er denne totalopplevelsen Sony vil gjenskape i årets nyutgave for PS4. Siden det nå er nær 25 år siden jeg sist spilte «Shadow of the Beast», og Amiga-en min står lagret i svigermors kjeller, måtte jeg ty til YouTube for å friske opp hukommelsen. Ker-pang! Der var jeg tilbake. Så får vi se om 2016-utgaven klarer det samme.
For de litt yngre der ute er det på sin plass med en liten oversiktsrunde. «Shadow of the Beast» er i bunn og grunn et typisk sidescrollende plattformspill. Du styrer Aarbron, som barn kidnappet av den onde Maletoth, nå fullstendig transformert til en monsterlignende slåsskjempe og Maletoths slave.
Men denne slaven gjør opprør, og det er der historien begynner. I nyutgaven er dette fortalt gjennom en lekker, halvt spillbar introsekvens, med den slemme svevende som en blanding av et ringskrømt og en Pottersk dødseter. Her heier vi definitivt på Aarbron.
Din jobb er å styre den nå omvendte drapsmaskinen gjennom en serie tablåer bestående av plattformer, vegger, flammer, pigger--og fiender. En mengde fiender. Her skal det denges og spiddes, og det på mest mulig brutalt vis. Blodet spruter bokstavelig talt, til og med på skjermen. Men det skal vi være glad for, for jo mere blod, jo barskere blir Aarbron.
Med fullt blodmeter er det klart for å sette i gang blodtåka, en mulighet til å kvitte seg med en skokk med fiender på en gang så lenge du klarer å time tastekombinasjonene dine helt perfekt. Bommer du er det tilbake til vanlige moves og slemminger både fra høyre og venstre.
«Super-God of Metroid-vania».
Du får svært fort følelsen av å ha spilt dette før. Ikke bare i 1989, men mange ganger senere også. Hvis du skulle oppsummert «Shadow of the Beast» i én setning ville det blitt noe ala «Super-God of Metroid-vania».
Her er det nemlig kraftige anstrøk av både Samus, Kratos, Belmont, og, ja, Mario. Vanligvis vil dette være et kritikkverdig punkt, men her er det i stedet en peker til allerede etablerte spillelementer vi vet fungerer. At de også dukker opp i andre spill er ikke nok til å kaste dem over bord. Og Aarbron er ikke Samus, det er i hvert fall sikkert.
Undertegnede har vært heldig nok til å kunne spille «Shadow of the Beast» før slippet. Det betyr at adskillige timer er klokket inn. En vanlig spiller vil bruke mellom fire og åtte timer på å komme seg igjennom hele historien.
Noen av bossfightene er vrange, og det er en del av masseslagsmålene også. Men med i praksis ubegrensede oppstandelser er det ikke å bare komme seg igjennom som er det egentlige målet. Det er nemlig mengder med ekstrating å oppdage, å hente 100 prosent av dette vil ta adskillig lenger tid.
Og så var det de der poenglistene da. For de av oss med ranking-instinkt er de live-oppdaterte listene som en rød klut. Speedrun? Score attack? Trykk i vei, kanskje du slår hun der gærningen fra Korea. Eller naboen.
Men er det verdt det? Jeg har vondt for å tro at «Shadow of the Beast» kommer til å bli et scorefenomen som «Slither», så det vil nok heller—akkurat slik vi husker det fra 80-tallet—handle om å slå seg selv og tilfredsstillelsen av å gjøre det litt bedre.
Spill av den gamle skolen
Dette passer som hånd i hanske med det som står igjennom som rammen av opplevelsen: at ’16-utgaven av «Shadow of the Beast» er et gammeldags spill.
Mekanikken er nok oppusset, men likefullt 30 år gammel. Det er også brettkonstruksjonen, og den innebyggede mengden frustrasjon over å miste liv etter liv.
Og det er her det skurrer. Det føles som om man ikke helt har våget å lage det spillet man egentlig hadde villet. Det man fortest legger merke til når man spiller gamle spill, er nemlig hvor nådeløse de er.
Tre liv og vekk me’n. Her feiger «Shadow of the Beast» ut. Ikke bare kan man i det uendelige vekke seg selv til live, man får også hint om hvordan de forskjellige fiendene skal tas knekken på.
Tastekombinasjonene blir lagt ut som rulletekst i et monn så stort at en middels «Street Fighter»-spiller ville fnyst bare ved tanken. Noe av årsaken er selvsagt at de ikke egentlig er tastekombinasjoner slik vi kjenner dem fra slåssespill, men heller en liten håndfull angrep og blokkeringer man må huske for å komme seg videre.
Avstanden til såkalte quick time event-spill er i så måte ikke stor, og gjør dette til noe det ikke burde vært. Jeg grep meg flere ganger i å lure på om det ikke ville passet bedre på en litt mindre skjerm, i håndholdt format i stedet for på 50-tommeren, eller om dette ikke egentlig er et indie-spill som gjennom Sony har fått litt feil ballast.
Men er det gøy?
Men når det er sagt er det på sin plass å holde frem det aller viktigste: det er gøy å spille «Shadow of the Beast ‘16»?
Det ovenstående pirket og den ganske klamme og brutale stemningen til tross - dette er bunnsolid underholdning. Det ser i tillegg ut til å koste adskillig mindre enn et standardspill til PS4, noe som bare gjør dropset ekstra søtt.
Den gamle mannen som har sneket seg inn i kroppen min kunne ønsket seg at dagens ungdom skulle få oppleve ekte 80-tallsfrustrasjon, men han vet samtidig at bare er tullete nostalgi. Det har han nemlig sett når husets yngre garde har blitt konfrontert med 30 år gamle «Mame»-drevne vrangpeiser: interessen forsvinner rimelig kjapt.
Dette har Heavy Spectrum/Sony skjønt, og de har laget en nytgave for dagens publikum. Det må vi gubbene bare ta inn over oss. Hvis det gjør for vondt kan vi enten blåse støvet av den gulnede Amiga-en, eller teste den emulerte 1989-utgaven av «Shadow of the Beast» som faktisk følger med. Da kan vi se hvor lenge vi holder ut.
