(PressFire.no): «Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt. Vi har hørt et gammelt rykte om en helt fantastisk skatt.» Osv.
Vi har jo alle drømt om å være en pirat som seilte de sju havm, røvet til seg dubloner og skjøt med muskedunder – og dataspillene har i mange år levert puddingen i så måte.
«Pirates!» står som kronjuvelen for min egen del, og utallige timer har gått med til å seile rundt, slåss på sjøen, ta over byer, grave etter gull, fekte mot kapteiner, skyte kanoner, plyndre og selge sjeldne varer – generell sjørøveri altså.
Derfor var pulsen høy for «Sea of Thieves», et spill som virket å være mye av det vi drømte om fra et piratspill i 2018, med tyngden til selveste Rare bak seg, mikset med onlinekamper mot andre og samarbeid med venner.
Da jeg prøvde spillet på E3 i fjor gikk jeg fra demoen med et smil om kjeften. Dette gleda jeg meg virkelig til! Lite ante jeg at det jeg hadde spilt var store deler av hele spillet.
Kanskje burde Rare, som nå endelig har lagd et «skikkelig» spill igjen, ha spilt litt mer «Pirates!», de også?
Det hele starter bra nok
Den forfjamsende elendige figurvalg-greia, hvor du ikke får velge hvordan du skal se ut, men heller må hamre på «random»-knappen til du er sånn midt på treet fornøyd, kan jeg se mellom fingrene på, for plutselig står du der i knallsolen og ser ut over det vidunderlige havet.
Og der er skipet ditt! Ditt eget piratskip, liksom!
Og det set ser glorious ut. For en jobb Rare har gjort med å få spillet til å se og føles bra ut. Det var liksom ikke måte på hvor gira jeg var for å komme i gang. Alle i vennegjengen var det. Nå skulle vi ut på tokt!
Du kan selv velge hvordan du går fram. Sammen med opp til tre andre kan du styre et storskip, en gallion. En mindre variant, en slupp, kan driftes av én eller to, men har færre kanoner og mindre plass.
Hoveddelen av spillet foregår på skipet ditt, som er akkurat så komplisert å drifte at det blir nok å gjøre til alle mann (du må heve og senke anker manuelt, seilene må stilles etter vinden, og kanonene lades og siktes for hånd), men akkurat så simpelt at alle greier å skjønne tegninga.
Det er bortimot perfekt balansert, og sammen med et hav som ganske enkelt er det nydeligste og best animerte jeg har sett, så blir båtturene med venner en opplevelse i seg selv. Idet én av dere drar fram trekkspillet for å ta en trall (ja, du kan gjøre det!) når skipet ditt er i ferd med å kantre i en storm er det magiske greier.
Grunnkonseptet, at du farter rundt med skipet ditt mellom en haug små sydhavsøyer og gjør småoppdrag, er faktisk helt fantastisk. Det er alt jeg kunne ønske meg for akkurat den delen av spillet.
Så da står vel resten av spillet i stil, hæ? Vent litt…
Bråstopp
Det er synd å si det, men i stor grad stopper det egentlig der. For når auforien av å skvulpe rundt på havet begynner å gi seg etter noen timer, er det ikke så mye mer å hente fra «Sea of Thieves».
For å faktisk ha noe å gjøre i spillet, kan du ta oppdrag fra et knippe NPC-er du finner på startøya. Oppdragene er låst bak en slags progresjon basert på hvilken type oppdrag det er – du må ha gjort et visst antall oppdrag for å låse opp «bedre» varianter av de.
Men variasjonene mellom oppdragene er ustyrtelig små. Du kan få et oppdrag som er å grave opp en skatt. Du kan få et oppdrag som er å hente en høne eller en gris. Du kan få et oppdrag som er å ta livet av skjeletter (de eneste fiendene i spillet, om du ikke regner med haier og andre spillere).
Det er tre varianter av fetch quests, om vi koker det litt ned. Verre: Du får ingenting for å gjøre oppdragene. Ikke sånn egentlig.
Det er nemlig ingen personlig progresjon i spillet, du blir ikke sterkere eller får nytt utstyr. Pengene du tjener på å gjøre oppdragene er kun til bruk på kosmetiske ting. Den spaden du alltid har, kan bli en gullspade, som gjør akkurat det samme som den vanlige spaden.
De nye oppdragene innenfor de tre variantene du låser opp gir deg bare mer av det samme. Nå skal du ikke lenger grave opp én kiste, men to. Ikke lenger ett skjelett å skyte, men to.
Så hva er vitsen?
Egen moro
Et av triksene til spillet er at du alltid er på nett, så du ramler plutselig over andre skuter som også er ute for å sanke skatter.
Det er her spillet blir bedre, når hele gjengen jobber synkront med seil, kanoner og ror for å få overtaket på fire andre ekte mennesker på det andre skipet.
Etter hvert som skipet skades må kanskje et par gubber ned under dekk for å lappe sammen hull med planker og ause vann ut med bøtter. Kanskje får du inn noen treff med muskedunderen idet skipene gnisser mot hverandre.
Eller kanskje du bare skal hoppe inn i en kanon selv, og skyte deg selv over til fiendeskipet for å fekte litt med kapteinen deres?
Det blir et salig liv, og moroa kun overgått av lykkerusen idet masta til motspilleren forsvinner under vannkanten. I hvert fall de første par gangene det skjer, for også skipskamper blir veldig kjedelig – og spiller du alene er du nesten dømt til å senkes på et eller annet tidspunkt i spilløkten din.
Men igjen er det er ingen vits i å skyte andre bortsett fra egen nytelse – du får ingenting for å senke andre skip. Du greier kanskje å plyndre en av kistene de har gravd opp og får penger til å kjøpe mer kosmetisk tøv, men er de andre spillerne som meg, så dumper de lasten idet de ser at de synker.
Disse sjøslagene, eller andre møter med motspillere, tilfører riktignok sårt tiltrengt krydder i spillet, men også dette går tomt for bensin kjapt. De respawner ofte bare noen få hundre meter unna etter noen minutter og kommer tilbake for å ta hevn – men nå med alt av utstyr igjen.
Legg til at selve utforskingen av spillet for det meste er meningsløs (du får kun gull for å gjøre det, og kan kun samle kanonkuler, planker og bananer av bruksgjenstander), så får du et overraskende tomt skall av et spill.
Til syvende og sist er det du selv som må stå for moroa i spillet, for skal du tilbake til selve spillet er det utallige runder med «X marks the spot», hønesamling og skyting av skjeletter som går igjen. Og igjen. Og igjen.
Hvor er resten?
Så jeg sitter her egentlig som et spørsmålstegn, jeg. Er det noe jeg har missa? Er det noe jeg ikke har skjønt? Er jeg så dårlig på å finne egne historier i «åpne» spill som dette?
Jeg tror ikke det. I tillegg til den pure gleden av å dra på tur med kompiser (nesten alt blir bedre i co-op) og å senke andre spillere, så har jeg opplevd små lysglimt i selve spillingen.
Små «hihi»-øyeblikk som gjør at spillet nesten når opp til potensialet sitt, men som er litt for få i antallet til at det redder spillet for min del.
Gleden av å brekksvinge skuta inn til havns med ankeret uten å komme borti kai-kanten er nærmest orgasmisk. Å sitte og kikke på solnedgangen er en vakker opplevelse. Å følge med på det nydelige, nydelige havet er hypnotisk.
Den gangen jeg sneik meg om bord i et skip og stakk av med fire kister fra en illsint finne (han ropte «PERKELE» over mikrofonen etter meg) var så morsomt at jeg måtte ta en liten pause.
Den gangen jeg hjalp en amerikaner i en slupp som ble senket av en gallion med å ta hevn (han fikk sitte på skipet mitt) var nesten magisk.
Å snurre i gang trekkspillet for å feire at en kompis holder på å grave opp en skattkiste får meg til å drømme tilbake til fordums Rareware-storhetstider. Det første sunken ship-området vi fant var kult nok (og ga litt mer gull enn vanlig).
Men alt dette er artig i noen få strakser, og det er umulig å ikke få de samme tankene inn i hodet igjen, idet vi nok en gang legger retningen tilbake til piratøya for å cashe inn nok en kiste, nok en hodeskalle, nok et bur med en kylling, uten å få noe igjen: Hvor i all verden er resten av spillet her?
Jeg kjeder meg.
Grind & Fetch
Rare har lagt opp til at du skal grinde til deg gull, kun gull, uten å gi deg noe som helst tilbake for det annet enn kosmetisk tøys jeg ikke bryr meg om.
Kanskje får vi mer etter hvert, men slik «Sea of Thieves» fremstår i dag er det nærmest som en seilesimulator og et glorifisert chat-rom å regne, med noen småspill du kan leke i sammen med kompiser.
Det er en akutt innholdsmangel jeg ikke fatter og begriper at Rare ikke har innsett etter fire år med utvikling. Spillet ble lansert til full pris, men det er ikke et fullt spill her. De har tatt konseptet «games as a service» til uante dybder, og krysser fingrene for at folk gidder å henge med i flere år basert på lovnaden om at «mer kommer».
Kanskje bør man se mer på spillet som en sosial greie, hvor det ikke nødvendigvis er progresjonen av spillingen din som er målet, men heller reisen med kjente og ukjente?
Det er godt mulig, og jeg kan greit se for meg at mange kommer til å like akkurat det aspektet ved spillet. Liker du å bare flyte rundt uten å skulle egentlig gjøre noe annet enn å være med andre, så kan spillet fylle en del flere timer, tenker jeg.
For meg er det derimot ikke nok. Jeg trenger noe mer enn ingenting når det kommer til mål i spillet. Eller i det minste nye ting å oppdage eller noe å gjøre. Fetch quest etter fetch quest er ikke gøy, og det finnes andre fisk i spillhavet å oppleve istedet.
Det triste er at grunnlaget er knallsterkt. Å dundre av gårde i et skip føles helt fortreffelig. Sjøslagene med fire mann på hver side er til å begynne med kult. Det er så innmari synd at jeg gikk tom for motivasjon til å spille mer etter bare noen få timer.
«Sea of Thieves» er et av de spillene med mest potensial, med likevel tidvis et av de kjedeligste spillene jeg har prøvd på lenge. Treeren er av den svake varianten.
