Denne gangen kan det være en god idé å lese anmeldelsen før du baserer et eventuelt kjøp på karakteren alene.
For om kriteriene dine til et godt spill er sammensatt på en særegen måte, kan det hende du tilgir dette spillets mange åpenbare feil og mangler.
Jeg ser noen av mine kollegaer har sammenlignet «Sacred 2: Fallen Angel» med spill som «The Elder Scrolls IV: Oblivion», noe jeg mener blir villedende.
Det slekter nemlig langt mer på «Diablo», «Champions of Norrath», «Neverwinter Nights» og Baldur’s Gate-serien, både de første og de siste hack n’slash-variantene.
Det er også mulig å spore inspirasjon fra «World of Warcraft».
Jeg kan se at størrelsen og den relativt åpne verdenen i spillet kan sende tankene mot spill som Oblivion, men lærekurven og selve spillmekanikken har langt mer til felles med mer actionorienterte rollespill.
«Sacred 2: Fallen Angel» stjeler elementer fra de fleste spill i sjangeren, og du kan til og med kjenne igjen oppdrag som er svært like noen av dem du finner i «World of Warcraft». Selve oppdragsstrukturen er heller ikke så ulik den vi kjenner fra «World of Warcraft».
Der utforskning av miljøet er stor del av selve spillmekanikken i Oblivion er det mye kortere mellom oppdragene her.
Oppdragene er ofte konsentrert innenfor visse områder, dessuten er også oppdragene mye lettere og krever langt mindre investering av tid per oppdrag enn i Oblivion.
Selve kampsystemet på PC-versjonen minner nok kanskje mest om det vi ser i «Neverwinter Nights», men på grunn av overgangen til konsoll har det blitt tilpasset, og selv om mekanikken er lik, kan det nok føles mer som hack-n-slash enn PC-versjonen.
Du kan tillegge våpen til valgfrie knapper på håndkontrollen, og når du holder inne knappen du har tillagt våpen angriper den automatisk fiendene med valgt våpenet.
Således kan du designe ditt eget kontrollsystem, noe som definitivt er et av de få høydepunktene i brukergrensesnittet.
ENHÅNDSSPILLING, MEN IKKE SOM DU TROR
Dessverre er det vanskelig å spore noen ordentlig utfordring.
Etter rundt sju timer hadde jeg fremdeles ikke vært i nærheten av å få så mye som en allergisk reaksjon en gang, og hadde i tillegg 98 healing potions tilgjengelig.
Samtidig befant jeg meg i en posisjon hvor jeg spilte spillet med den ene tommelen på knappen, mens jeg spiste popkorn og drakk smoothie med den andre hånden.
(Jarles healingsmoothie-oppskrift: 8 frosne jordbær, en dæsj ananasjuice, en dæsj melk og en dæsj strawberry daiquiri drink-mix, et par minutter i blenderen, voila.)
Det er kanskje ikke nødvendig å si at det ikke er noe poeng i å spille på den første av de tre vanskelighetsgradene, selv om det er førstevalget som spillet foreslår.
I tillegg er den kunstige intelligensen til tider latterlig, og da mener jeg direkte latterlig – i oppdragene hvor du skal eskortere rollefigurer, kan det være festlig å bivåne dem løpe inn i skauen med 20 fiender i hælene.
Det har faktisk hendt at jeg bare står og ser på i lengre perioder, uten at figuren dør eller at jeg bli straffet på noen som helst måte.
Han holder seg selv i live, mens halen med fiender følger han/hun som en bisverm på jakt etter honningtyven.
ROT I SYSTEMET ELLER SYSTEM I ROTET?
Selve utfordringen er nok tiltenkt å ligge i spillets enorme muligheter til å tilpasse utstyr og utvikling av rollefigur.
Derfor er det synd at det er ganske vanskelig å orientere seg i spillets svært omfattende ferdighetssystem.
Til og med evnene til utstyr og våpen kan til tider være ganske vanskelig å forstå effekten av i praksis.
Du kan også få smidd og videreutviklet noe utstyr, men da er det viktig at du ikke har den på deg når du vil bygge den ut, for det går ikke!
En latterlig detalj, som bare tar opp tid, fordi du må inn i en meny å ta den av, for så å gå tilbake til smeden som skal utføre oppgaven.
Hele spillet er i grunn gjennomsyret med manglende testing og kvalitetssikring. Det dukker stadig opp bugs i både grafikken og det spillmekaniske. Jeg har flere ganger ikke vært i stand til å gjennomføre et oppdrag fordi spillet ikke har klart å registrere det jeg har gjennomført.
I så måte sitter jeg igjen med inntrykket av at utvikleren burde ha konsentrert seg om et mindre spill - for et kortere, men mer velpolert spill i alle ledd, hadde uten tvil gagnet spillet.
Den glorete og harry fantasy-stilen er heller ikke noe som nødvendigvis er spesielt tiltalende. Det grenser til det parodiske. Noen ganger er det faktisk så ille at du kan lure på om det er gjort med et lurt smil. Men det er ikke tydelig nok til at det faller på rett side av ironigjerdet.
Den lettkledde Seraphim-dama traver inn i kamper med det som ser ut som miniskjørt og høye hæler. Alt presentert med det som må være blant de stiveste, og minst tiltalende animasjonene jeg har sett de siste årene. Det er ingen tvil om at det visuelle er i den middelmådige klassen.
Nye actionrollespill med mulighet for å spille sammen med en kompis, eller tre andre venner (via online), gror ikke på trær. Er du ute etter et spill av typen du kan fordype deg i, kan det hende du klarer å tilgi spillets manglende sjarm og se bort fra svakhetene.
Samarbeidsmuligheten er også det eneste som redder en treer.
Du må vurdere viktigheten av de negative faktorene før du avskriver spillet, for bak den flassende malingen kan det hende du finner spillet du leter etter å spille sammen med kompisen din.
Det er mye som skal til for at et spill ikke er underholdene i co-op, men «Sacred 2: Fallen Angel» balanserer helt på kanten.
Personlig ville jeg nok heller hentet frem PS2-klassikerne «Champions of Norrath» og «Champions of Norrath: Return to Arms», som begge har mulighet for fire spillere i co-op.
