(PressFire.no): Jeg er den første til å hoppe i stolen ved løftet om en «poetic, rougelike space oddysey» i et automatisk generert verdensrom med innskutte rollespillelementer.
«RymdResa» er et eksistensielt tematisert kosespill der man ikke skal krige, men bare flyte rundt og utforske tomheten i universet. Eller å drøfte hvorvidt det finnes mening med tilværelsen, og om denne meningen lar seg uttrykke i språk.
Det svenske kjæresteparet som utgjør spillselskapet Morgondag er helter i mine øyne – ikke bare for intensjonen om å lage et slikt spill, men også i de elementer av spillet som udiskutabelt er så fine som de er ment å være.
Dikt og drift
«RymdResa» formidler sin undring over evigheten gjennom et knippe kanaler. I all hovedsak flyter vi rundt og samler ressurser og teknologi for å overleve, bygger på romskipet og utfører oppdrag.
Vi utforsker planeter, havarerte romskip og satellitter, eller utgåtte gigantrobotvesener som ligger og tørker.
Den slakke, seige rytmen mens vi beveger oss over enorme avstander mellom interessepunkter er kanskje det som best betegner spillet som et treffende bilde på langtekkeligheten i å reise i rommet.
På hver stasjon kan vi møte vi et kort, tekstbasert dilemma eller et lite dikt om hva som finnes på planeten, forfattet i astronautens egen stemme. Samtidig presenteres vi jevnlig med utdrag fra astronautens dagbok – alle i diktform, men av varierende lengde.
Dypt melankolsk over kjæresten som var på jorda da den gikk under, og hatefullt undrende over hvor forbannet kjedelig, stort og meningsløst det nye livet i rommet er.
Mas
Den som kjøper «RymdResa» fordi det ligner på andre automatisk genererte romskipspill, som «FTL», har en grasal skuffelse i vente. Spillet handler først og fremst om å føle, flyte, lese poesi og føle igjen.
Elementer av målrettede oppdrag (finn nøkler til urgamle byggverk, samle materialer til å bygge en koloni, osv) blir noe annet enn enn en påklistra struktur som trekker oppmerksomhet fra spillets flottere aspekter.
Det samme gjelder leting etter nye deler til romskipet, og bygging av skipet: Et nytt skjold er et nytt skjold, og man tåler mer juling fra de enkle fiendene som raver rundt i rommet, men jeg bryr meg lite om det.
Helst skulle jeg sett at spillet, gitt sin fokus på det store, tomme, stille rommet, ikke inneholdt forferdelig masete små romskip som driver og skyter hele tida, men heller befestet sterkere fare-elementer i de grandiose magnetiske solene, meteorer, svarte hull og andre skumle greier, som er penere og langt mer spennende å møte på.
Poetisk appell
«RymdResa» står og faller, med andre ord, på det andre aspektet som gjør det unikt – de poetiske innslagene, og i hvilken grad disse klarer å stimulere melankoli, undring og entusiasme for alt og ingen ting hos meg, brukeren.
Selve prospektet virker pirrende først og fremst fordi man sjeldent ser gode, abstrakte tekster i spill som selges i Steam.
Diktene i «RymdResa» er oftest engasjerende når de er mest abstrakte, som når astronauten og kjæresten en gang du hun levde « ... chopped [the sun], even the beams, and made yellow juice on everything».
Dette er språklige bilder som belyser både situasjonen fra fortiden som de beskriver, og hvordan man den gang, sammenliknet med nå, så universet som prosjekteres i spillmekanikk.
Likevel kommer den poetiske appellen til kort når jeg leser mange av diktene; de er stort sett gode nok til at jeg ikke skipper forbi dem for å spille videre, men lite annet enn pinlig banale når jeg får kartlagt meningen i fraser som «I remember me / looking up on the stars, / having this odd feeling inside. / A feeling I think they call happiness.»
Det er spennende å tenke på at astronauten har vært så lenge i rommet at han har glemt navn på følelsene sine, men jeg kan ikke annet enn ønske at det var framstilt på en mer subtil måte.
Empatiske bossfights
Det absolutte lysglimt i «RymdResa» er sannsynligvis de tre bossene som dukker opp i siste kapittel av spillet. Godt skildret som entiteter, påstår de å ville være astronautens nye bestevenn, men oppfører seg klin kokos
Bossene kan virke tullete og meningsløse ved første øyeblikk, noe som styrker gleden i å endelig forstå hvordan de henger sammen. Likevel er det altfor få av dem, og det tar veldig kort tid å pløye gjennom dem.
«RymdResa» er et spill du bør prøve ut i fra nysgjerrighet for konseptet; kanskje vil det utvikle seg til en sjanger. Jeg har ikke hatt det spesielt gøy med spillet, men heller ikke det stikk motsatte.
Om ikke annet har spillet tent et håp i meg om at Morgondag og andre som dem fortsetter å skape og utvikle spill med intensjon først og fremst om å gripe inn i sjela og ut i alt som finnes.
«Rymdresa» finnes til Windows (testet), Xbox One, Wii U, iPad, OSX.
