Hvis «Final Fantasy XIII» var et frieri til casualpublikummet, så er «Resonance of Fate» en gavepakke til alle som ønsker en god, gammeldags rollespillopplevelse.
Syntes du «Final Fantasy XIII» var litt vrient? Da er «Resonance of Fate» ikke et spill for deg, dessverre, da det er både straffende og belønnende samtidig.
Det blir litt som å strekke seg etter et kakestykke som smaker fortreffelig, for så og få fingrene slått av en musefelle.
Hvem skulle trodd at et slikt konsept kunne fungere så fortreffelig?
DRAMATISK START
Det hele begynner på klassisk RPG-fortellervis. På toppen av en bru ragende over byen står en ung, fortvilet jente og ser på lommeuret sitt.
Klokken er snart tolv. Hun kaster uret over kanten og kameraet følger det på den lange veien ned. Inn i bildet kommer en ung og blåøyd gutt som ser den unge jenta kaste seg over kanten av brua.
Med et byks tar han tak i et beleilig tau i nærheten og kaster seg ut for å ta i mot den ukjente jenta som raser mot bakken.
Sammen suser de nedover mens vidunderlige toner kommer ut av hjemmekinoanlegget. Jeg ser de begge rase mot en sikker død på bakken under, da skjermen blir sort og teksten «ett år senere» kommer over skjermen.
«Resonance of Fate» er i gang.
HISTORIEN DU GLEMMER I DEN INTENSTE KAMPEN
Dette er første gang SEGA samarbeider med rollespillutvikleren tri-Ace, som er mest kjent for sine Star Ocean- og Valkyrie Profile-serier.
tri-Ace har et godt rykte på seg når det kommer til kampsystemer, men ikke et like bra rykte når det kommer til gode fortelleregenskaper.
«Resonance of Fate» er ett av de spillene som har fantastisk kampsystem, men en historie som er tynn og ikke blant de mest minneverdige eller engasjerende.
Tilhengere av dype historier vil bli skuffet, men på mange måter er det like greit at tri-Ace har valgt å fokusere på det de er aller best på; nemlig kampsystemet. Misforstå meg rett, historien håndteres helt greit, hvor spillet er delt opp i flere kapitler som alle har en egen hovedhistorie.
Et populært element i japanske rollespill er å gå til et form for laug for å finne jobber/oppdrag.
Her brukes også dette konseptet, og i byens laug finner man jobber eller oppdrag som man må gjøre for å få sårt trengte midler til å kjøpe seg nødvendig utstyr og ikke minst til å betale for å få muligheten til å forsøke igjen hvis man skulle dø.
Nei, du leste ikke feil, her må du være forberedt på å betale for å få et nytt forsøk hvis du ikke vil begynne fra siste lagringspunkt. Sa jeg ikke at dette var et ubarmhjertelig spill litt lenger opp i denne teksten?
Å ta betalt for det som i de fleste spill anses som en ren selvfølge er ekstremt slemt. Det får deg også til å tenke deg om et par ganger før du kaster deg ut i en kamp.
Hver gang du dør er det også helt og holdent din egen feil, valg av feil taktikk er hovedgrunnen til et møte med Game Over-skjermen. Kampsystemet er nemlig svært gjennomført og legger alt til rette for at du skal kunne dominere slagmarkene.
NÅDELØST KAMPSYSTEM
Der «Final Fantasy XIII» brukte 20-30 timer på å forklare hvordan spillet fungerer, blir man her kastet rett ut i det.
Her er det bare å følge med og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg anbefaler å ta turen innom arenaen og kjøre gjennom alle opplæringskampene som finnes der, og ikke minst trene, trene, trene og atter trene til det blir like naturlig som å vaske seg på hendene etter at du har vært hos porselensguden.
«Resonance of Fate» er et taktisk-rollespill i forkledning, det prøver å late som om det er et helt vanlig turbasert rollespill, men det lyver. Her må du bruke omgivelsene til din fordel - gjemme deg bak vegger, angripe fra høyden hvis mulig og aldri miste fokus. Mister du fokus er du død, så enkelt er det.
Du har et begrenset antall såkalte Hero Points som gir karakterene dine fokus og styrke. Disse kan du bruke for å aktivere Hero Attack - et ustoppelig angrep som dessuten ser fantastisk ut. Hero Points blir også tatt bort hvis du blir skadet for mye, og lagt til hvis du tar fiende av dage.
Mister du alle Hero Points er det bare å forberede deg på den uunngåelige Game Over-skjermen, da blir nemlig heltene nervøse, bommer på skuddene sine og løper rundt som en gjeng med pyser.
Alt koker derfor ned til å finne balansegangen mellom Hero Attacks og vanlige angrep. Selv om det kan friste å bruke Hero Attack hele tiden, vil det i det lange løp ikke lønne seg hvis man vil komme langt i spillet.
Det taktiske elementet er kanskje ikke så uventet da Takayuki Suguro har hatt regien. Suguro har tidligere jobbet på tunge taktiske-rollespill som «Final Fantasy Tactics» og «Vagrant Story» (begge fra Square).
Estetisk sett føles «Resonance of Fate» litt som en spillbar versjon av filmen «Equlibrium». Her forherliges våpenkulturen på en måte som ville fått det til å krible i Charles Bronsons juveler.
Det er også fantastisk deilig å kunne velge japansk originaltale hvis man ønsker det. Dog er det verdt å notere seg at den engelske dubben har selveste Nolan North i en av hovedrollene, mannen som har stemmen til Nathan Drake fra Uncharted-serien til Naughty Dog.
Når alt er sagt og gjort er «Resonance of Fate» et spill som krever sin mann - det kan gi deg herlige belønninger, men er samtidig ikke redd for å gi deg en midt på trynet.
Hvis du har tid til å hengi deg totalt til spillet, og samtidig ikke er redd for et dypt og taktisk kampsystem så bør du definitivt la deg forføre.
Er du derimot at typen som synes «Final Fantasy XIII» var litt vrient bør du rett og slett holde deg langt unna.
Men for oss med godt over gjennomsnittet interesse for rollespill, er «Resonance of Fate» et fantastisk spill med mer dybde enn det som har vært trenden den senere tida.
PS: «Resonance of Fate» er sluppet både til PlayStation 3 og Xbox 360.
