Vel, så har dagen endelig kommet, etter alt for mange utsettelser. Spillet vi har gledet oss til siden den første teaser-traileren dukket opp tilbake i 2005. Chris Redfield i den afrikanske solsteiken, omgitt av iltre, mørkhudede biozombier.
De skyhøye forventningene mange av oss hadde til «Resident Evil 5» ble imidlertid betydelig dempet etter å ha testet ut demoen som kom tidligere i år.
To-tre svakheter slo meg umiddelbart etter å ha fullført denne demoen:
1) å la det meste utspille seg i varmt sollys er ikke akkurat med på å bygge opp en skummel stemning. 2) kontrollsystemet tilhører det forrige millenniet, og 3) Sheva er en irriterende tøyte.
Satt inn i en sammenheng fungerer partiene fra demoen betydelig bedre, men førsteinntrykket er til stor del uforandret.
«Remember: we’re a team, we stick together»
Jo da, dette er den første i serien til å komme i HD-oppløsning, og til Xbox 360. Grafikken imponerer, men kontrollsystemet er akkurat det samme. Dette er old scool i ny innpakning, som ikke akkurat tar serien i noen revolusjonerende, nye vendinger.
Allikevel, «Resident Evil 4» var en så fabelaktiv spillopplevelse at vi gjerne tar til takke med mer av det samme.
Resident Evil-seriens fargerike forhistorie er allerede behørig dekket i PressFires kronologiske gjennomgang, så la oss bare dykke rett inn i femte kapittel.
Fire år har gått siden hendelsene i RE4, og vår gamle venn Chris Redfield er tilbake med enda større muskler. Nå som BSAA-agent på oppdrag i heteste Afrika, for å etterforske et tilfelle av bioterror som har forvandlet lokalbefolkningen til rabiate beist.
De viser seg å være infisert av den nye «Type 2»-versjonen av «Las Plagas»-parasitten, som nå klarer seg brillefint i sollys – og som dessuten har blitt enda raskere og iltrere. Mon tro om ikke Umbrella-konsernet er med i et hjørne?
”Wait, you’re not going alone. I’m coming with you! »
Den gode nyheten er at solsteiken i den tredje verden slett ikke forminsker spenningen, og i løpet av spillets gang vil man tilbinge mye av tiden i ymse labyrintiske landsbyer, mørke gruver og undergrunnsruiner. Om noe er omgivelsene temmelig like de spanske områdene Leon Kennedy utforsket i RE4.
Den dårlige nyheten er at Chris Redfield nå er utstyrt med en kvinnelig partner, Sheva Alomar, som dilter i baken hans gjennom hele spillet.
Hei, vi liker tøffe damer, og er slett ikke prinsipielle motstandere av samarbeidsspill – men Sheva Alomar er mer en belastning enn en resurs. Man kan tenke seg at dette kunne ha vært en glimrende tospilleropsjon, som for eksempel låste seg opp etter at man fullførte spillet (alene) første gangen.
Men å basere hele RE5 på samarbeid er en heller tvilsom idé, uavhengig av om man fullfører løpet sammen med en venn over nettet, eller lar Sheva blir styrt av spillmekanikken (kun sistnevnte var mulig da vi testet spillet).
Til dels fordi spenningen forminskes betraktelig når man har en partner ved siden av seg hele tiden, og til dels fordi Sheva har en lei tendens til å virre i veien. Den kunstige intelligensen funger langt bedre enn man kunne frykte (og langt bedre enn i samspill som «Army of Two»), så man venner seg til nærværet hennes etter noen timer.
Men man sitter fortsatt igjen med følelsen av at RE5 hadde vært en bedre spillopplevelse hvis man kunne bli kvitt henne.
«All outsiders will receive the blade of punishment! »
Man kan mistenke at Shiva til dels er med for å veie opp for beskyldningene om rasisme – og for å unngå at en hvit helt løper rundt på egen hånd i tredje verden og skyter zombienegre i hodet. Nå har han i alle fall hjelp av en nubiansk kvinne med bein i nesa, så å si. Greit nok.
Siden handlingen denne gangen utspiller seg i det fiktive, afrikanske Kijuju-området, er fiendene i hovedsak afrikanske. «Resident Evil 5» er ikke mer rasistisk mot afrikanere enn RE4 var mot spanjoler, så hele argumentet faller på sin egen urimelighet.
Men der har du politisk korrekthet i praksis.
«Resident Evil 5» føles i det store og hele mer som en Hollywood-blockbuster enn japansk horror, der fokuset er mye mer på heftig action enn krypende uhygge. Flere av bosskampene er ekstremt intense, spennende opplevelser som øker pulsen betraktelig. Dialog og stemmelegging (som alltid har vært et svakt punkt i RE-serien) flyter betydelig bedre enn vanlig, og historien er slett ikke så verst.
«Let’s make a stand for our fallen brothers!»
Ellers minner det meste her om «Resident Evil 4». Man plukker opp verdisaker i ymse kister, knuser krukker og kasser for å finne ammo, helende urter og gullmynter (se opp for slangen!) – og må løse ekstremt enkle oppgaver for å komme seg videre.
De med sans for puslerier kan trygt sette hjernen sin i frigir, for absolutt ingenting utfordrer intellektet her. Kontrollsystemet er så godt som uforandret, og man kan fortsatt ikke bevege seg mens man skyter.
En nyvinning denne gangen er at Chris kan knocke ut fiendene med en serie slag og spark utløst av firkantknappen. Noe som kan være ammunisjonsbesparende men ikke har nevneverdig innvirkning på gameplayet.
Fiendene er bare varianter av folk og fe vi har kjempet mot tidligere, men karakteranimasjonen er betydelig oppjustert. Jeg må allikevel innrømme at jeg virkelig savner de lumske selgerne som jevnlig dukket opp med et hjertelig «Welcome, stranger!» i RE4.
Nå er all oppgradering av våpen, salg og kjøp styrt direkte fra menyen, noe som er langt fra like givende.
Med tanke på at Capcom har jobbet med «Resident Evil 5» i fire år kunne man ha trodd at de ville ha kommet opp med flere nyvinninger og detaljer, men de har åpenbart ikke ønsket å tukle noe særlig med formelen. Noe som hadde vært helt ok hvis spillet ble sluppet for tre år siden, og ikke i 2009.
Dette er et skritt frem og to tilbake i forhold til forgjengeren, men fortsatt en overlegen spillopplevelse. Man sitter igjen både litt skuffet og litt lykkelig. Mer av det samme er jo tross alt mye bedre enn mindre av det samme.
