(PressFire.no): Jeg skal innrømme at da de første bildene fra «Resident Evil 2»-remaken dukket opp var det med et flik av skuffelse.
Jeg hadde egentlig håpet på en oppussing i samme retning som det «Resident Evil» i sin tid fikk på GameCube, med herlig «tanks»-styring og faste kameravinkler. Dette så ut som en action-variant alá «Resident Evil 6», som jeg ikke hadde lyst på.
Men fred og bevares som jeg har spist i meg de tankene etter å ha spilt herligheten den siste uka. Dette er pur «Resident Evil» på sitt beste, og Capcom viser at de har styrt serien inn på riktig spor med de siste spillene.
Klart, det er litt mer fart og spenning enn det tregere tempoet i «Resident Evil 7», men så var jo «Resident Evil 2» allerede hakket mer hektisk enn forgjengeren.
Leeeeoooon
Sånn fra første stund er det åpenbart hva som er endret mest. Her er det ingen låste kameravinkler eller todimensjonale bakgrunner.
Alt er i full 3D, med vanlig tredjepersons synsvinkel og full kamerastyring – og med det en ganske annerledes opplevelse.
Men selve settingen er urørt: Politi-rookie Leon S. Kennedy ankommer Raccoon City for å starte i ny jobb, men finner raskt ut at befolkningen nå har en heller stor appetitt for hjerner. Sammen på veien er også Claire Redfield, som prøver å finne bror Chris.
Du velger selv hvem av disse du styrer, og historiene deres har forholdsvis store forskjeller innholdsmessig, selv om områdene de drar til har en del overlapp.
Felles er at de må komme seg gjennom områder stappfulle av zombier og det som verre er, samtidig som de løser gåter og samler informasjon om hva i all verden som har skjedd.
Spillets tredje hovedperson er den eldgamle politistasjonen (tidligere kunstmuseum), som med sine krinker og kroker, hemmelige veier og generelt creepy stemning lett gikk inn i historiebøkene som en av de beste spillområdene noensinne.
Jevnt over er det grusomme greier her. Spillet drar både grøss og gru opp en god del hakk fra originalen, mye takket være den glimrende grafikken og lydbildet, som gjør at mørke korridorer blir mye skumlere, og vandrende lik langt mer groteske enn før – og du får ofte close ups av den heller ekle varianten.
Det er ikke mange spillserier som får meg til å sitte og humre i forferdelse over det som skjer på skjermen, men «Resident Evil» er blitt en av de. Å blåse en zombie i to med hagle for så å se den ene halvdelen kravle mot deg er morbid digg!
Føles nytt og gammelt, i helt riktig blanding
Jevnt over har Capcom lagt seg hardt i selen og gjort seg skikkelig flid med remaken.
Faktisk, for å være helt ærlig er det litt dårlig gjort å bare kalle det en «remake». Det er egentlig et splitter nytt spill, dette – mer basert på originalen enn en scene-for-scene oppussing.
Alt er endret, og den «nye» måten å styre på passer selvfølgelig mye bedre enn de gamle tanks-kontrollene.
Sånn enkelt forklart tar spillet det beste fra «Resident Evil 4» og «Resident Evil 2» når det kommer til skytingen, der velrettede hodeskudd ikke nødvendigvis er den beste måten å skvære opp med zombiene på.
Jeg skulle riktignok ønske litt bedre informasjon om våpen og hvordan de fungerer, især når de oppgraderes og jeg må velge mellom flere av samme type, og jeg savner fortsatt kofferten fra «4», men ellers har jeg særdeles lite å utsette på noe som helst i spillet.
Vandring og skyting føles bra hele veien gjennom, og det er ofte bedre å prøve å smette rundt fiender enn å ta alle av dage (det har du neppe nok ammunisjon til, i hvert fall til å begynne med) – spesielt om det er noen av spillets vanskeligere varianter.
At Capcom omfavner den ekstremt cheesy måten å kjøre puzzles på i spillet er det bare å gi honnør for også. Her er det kortstokk-nøkler, sjakkbrikke-plugger og emblemer nødvendig for å komme gjennom dører i fleng, og selv om det er teit som bare juling er det sjarmerende teit.
Gjennom spillet samler du så mange forskjellige typer sveiver at du kunne åpnet en egen jernvarehandel. Det er nydelig!
Det er heller ikke gjort enorme forsøk på å gjøre selve historien mer realistisk eller «edgy», noe som bare er en bra ting, og å se Leon tilbake som oneliner-snøftende tomsing er uendelig mye bedre enn emo-utgaven vi fikk i «Resident Evil 6».
Innpåsliten eks
For de av oss som har spilt originalen er det flere fundamentale endringer her som gjør at spillet føles som mer enn bare en oppussing.
På samme måte som «REmake» la til innhold ut over originalen er det også her mer snacks som ikke var med i «Resident Evil 2». De fleste endringene er små (og nødvendige for å modernisere det hele), men noen har direkte følger for hvordan du spiller.
Historiedelen har blitt mer strømlinjeformet og bedre fortalt gjennom cut scenes med langt mer (og bedre) dialog enn før, og enkelte hendelser skrapet eller flyttet på, for eksempel.
Også har vi Mr. X, den enorme skikkelsen som dukker opp innimellom som en bossfight i originalen, men som her er totalt endret. Denne uovervinnelige fienden vil komme dundre etter deg uten stans etter et visst punkt i spillet, noe som betyr at du må planlegge ruter og hvor lenge du kan oppholde deg i rom.
Tar han igjen deg bør du ha en rask exit for hånden. Spillet gikk fra «dette er smått creepy» til «dette er fuckings håpløst skummelt» da de tunge skrittene begynte å høres rundt om i politistasjonen.
En fryd å spille
Dessverre er det litt som de fleste spillene i serien at det ikke holder samme skummel-nivå hele veien gjennom. Etter hvert som arsenalet ditt av våpen og skudd blir større, faller også faren for å stryke med, og dermed blir det liksom ikke så direkte skummelt mer.
Spillets avslutning(er) greier ikke å holde den intense opplevelsen fra starten, og endrer egentlig litt karakter fra survival horror til bare survival.
Men det betyr jo ikke at det er mindre gøy – spillet holder koken helt inn, og inviterer samtidig til flere gjennomspillinger med nye moduser, mer innhold og selv endringer på når spesifikke ting trigges.
Det er også tydelig at spillet er som skapt for speedrunnere som ønsker å barbere av sekunder. På min andre runde var det en fryd å prøve å komme meg rundt så raskt som mulig, denne gangen vel vitende hvor forskjellige ting var å finne – men nå med nye opplåste våpen og drakter.
Og ikke bare ser det fordømt bra ut, men utviklerne skal også ha kyss for å la oss bytte mellom ny og gammel musikk, og samtidig også gi et vell av innstillinger i både pc- og konsoll-menyene.
Til alt overmål loves det også gratis påfyll av mer innhold i fremtiden også. Hælle måne, dette er godt jobba, Capcom!
Jeg tror sannelig standarden for remakes er satt her, og jeg sliter virkelig med å finne noe å sette fingeren på. Det er en supertight pakke dette, som leverer godt gjennom hele spillet – og det er ikke langt unna å være det ultimate «Resident Evil»-spillet. Femmeren på terningen er av den sterke varianten!
Så «skuffelsen» jeg var så dum at jeg hadde over at «Resident Evil 2» ikke fikk et nytt lag maling på samme måten som forgjengeren fikk på GameCube? Den er byttet ut med en blanding vill begeistring og håp om tilsvarende godt arbeid med «Resident Evil 3».
Og en smule frykt over hvordan Nemesis vil bli der.
