(PressFire.no): Så omtrent sånn som dette gikk samtalen: «Hei, redaksjonssjef Jarle her. Har fått inn «Rare Replay», men kanskje ikke helt din greie?». (Red. anm den gikk ikke helt sånn)
Meg: «Joda, moro med litt retro fra oppveksten!».
Og her sitter jeg en drøy uke senere, med en pakke på tretti spill som skal anmeldes. Jøjje meg. Mye å bite over, dette her. Vel, bossmann Jarle hadde et poeng.
Flere Nintendo-titler enn på Nintendos egen
Skal jeg være ærlig er langt fra alt her min greie (helt subjektivt sett), men jeg tør tippe at absolutt alle vil finne noe å sette pris på i «Rare Replay» - enten du vokste opp med VIC-20, Commodore 64, ZX Spectrum eller BBC Micro (jeg vet egentlig ikke om så fryktelig mange vokste opp med de to sistnevnte maskinene her hjemme, men uansett).
Har du et nostalgisk forhold til Nintendo vil du finne flere N64-titler i «Rare Replay» enn det Wii U tilbyr i sin «Virual Console»-sjappe.
Vi får dessuten en håndfull titler som opprinnelig ble sluppet til Xbox 360, samt et oppusset Xbox-spill som er mye bedre enn sitt rykte: «Grabbed by the Ghoulies».
«Rare Replay» følger selskapets historie fra 1983, på den tiden de fortsatt het Ultimate Play the Game, og videre til deres første spill under navnet Rare (middelmådige «Slalom» fra 1986).
En rekke godbiter fra deres tid som utvikler for Nintendo er også med, et samarbeid som varte fra 1988 til 2001.
Dette var utvilsomt Rares storhetstid, da de kom opp med mange av sine mest populære titler («Donkey Kong Country»-serien, «Diddy Kong Racing» og «GoldenEye 007» er dessverre ikke inkludert i samlingen, på grunn av kluss med rettighetene).
I 2002 ble selskapet kjøpt opp av Microsoft for solide 375 millioner dollar, men den helt store suksessen uteble - og mange av de ansatte falt fra.
Denne labre perioden har likevel hittil gitt oss bl.a. «Kameo», «Perfect Dark Zero» og «Viva Pinata» (som alle er inkludert her), samt et par Kinect-spill (som ikke er inkludert, og ikke er særlig savnet).
Laget med kjærlighet
«Rare Replay» er pakket inn i en helt førsteklasses presentasjon; som starter med en vittig «Muppet Show»-aktig sang før vi ledes inn i en teaterlosje med et galleri fullt av godbiter. Og godbitene slutter slett ikke med de tretti spillene som tilbys.
I tillegg får vi et utvalg nyproduserte dokumentarer og «bak kulissene»-videoer, samt en samling «Snapshots» - små minispill og utfordringer basert på de eldste titlene.
Old School-spillene er dessuten utstyrt med «spole tilbake ti sekunder»-funksjon som gjør den tidvis skyhøye vanskelighetsgraden mindre brutal, pluss et filter som gjenskaper følelsen av å sitte foran en gammel rør-TV. Spillene er oppgradert til 1080p, mens enkelte titler dessuten er varsomt pusset opp.
Som en retro-samling er dette et sjenerøst overflødighetshorn, men det kan naturligvis være en melankolsk fare i å vende tilbake til barndommens trakter. Alt har plutselig forandret seg, fordi du har forandret deg – og enkelte ting er alltid best i bakspeilet.
Rare-gjengen har håndplukket et representativt utvalg fra deres sammenlagt 120 spilltitler, og endte opp med tretti stykker fra selskapets rikholdige historie (flere kommer muligens etter hvert som nedlastbare titler).
«Rare Replay» gir oss dessuten et interessant innblikk i hele spillmediets utvikling, og de vanvittige forandringene som har skjedd i løpet av drøyt tretti år.
Nei, jeg kommer ikke til å detaljert anmelde hver bidige tittel, som du finner en oversikt over her. Det ville bare ha vært tøyeste, så istedet nøyer jeg meg med å trekke ut noen godbiter og sporadiske nedturer.
Rundt halvparten av titlene i denne gavepakken kommer fra spillmediets spede barndom, og flere av dem er en god påminnelse om akkurat hvor brutal vanskelighetsgrad spillene ofte hadde på den tiden.
Spill var vanskelige
Undertegnede har vage minner av å ha spilt «Jetpack» (1983) i barndommen på VIC-20, og brukte flere timer bare på denne gamle kjenningen – som fortsatt er veldig elegant i sin enkelhet, og en røff rakker å mestre.
Også inkludert i samlingen er den totalrenoverte remaken «Jetpac Refuled» (2008), som er temmelig artig i seg selv.
Tre av de fire spillene i «Sabreman»-serien er med, deriblant det banebrytende eventyret «Knight Lore». Western-spillet «Gunfright» (1986) er fryktelig forvirrende, temmelig surrealistisk og mest for spesielt interesserte, NES-klassikeren «R.C. Pro Am» (1987) fortsatt en skikkelig utfordring – men ingenting i forhold til hatefullt umulige «Solar Jetman» (1990).
Argh. Definitivt ikke min greie, men muligens din. «Cobra Triangle» (1989) og «Snake Rattle ‘n’ Roll» (1990) er betydelig mer moro, og utover nittitallet blir spillene betydelig mer avanserte. Vi får et artig gjensyn med «TMNT»-varianten «Battletoads» (1991), som undertegnede husker fra de uskyldige Amiga-dagene, men som de fleste nok forbinder med (den mye vanskeligere) NES-utgaven.
Etablerte Rare-stilen?
Et av «Rare Replay»-samlingens største høydepunkter er det artige automatspillet «Battletoads Arcade» (1994), som for aller første gang er tilgjengelig til konsoll. Et fargesprakende, veldesignet og høvelig rølpete dengespill, der Rares karakteristiske sans for snurrig humor får fritt spillerom.
Etter dette ser det ut til at mange av kjennetegnene til Rare ble stadfestet: mye humor, eksentrisk stil og oppfinnsomt design.
Skrullete «Blast Corps» (1997) representerer denne stilen perfekt. Rares andre N64-spill (etter «Killer Instinct») skaper sin egen sjanger; der en truck full av atomvåpen løper løpsk, og man er nødt til å rydde veien for å forhindre at området blir sprengt tilbake til steinalderen. Noe man gjør ved å jevne alle bygninger med jorden i et assortert utvalg av farkoster (inklusive en enarmet kjemperobot).
«Blast Corps» er en oppfinnsom blanding av masseødeleggelser og fiffige puslerier, som er mye moro etter at man lærer å beherske kontrollsystemet. Undertegnede har ikke vært borti «Blast Corps» før, så dette var en kul oppdagelse.
Fikk migrende av Nintendo-klassiker
Noe som bringer oss greit til den delen av anmeldelsen der jeg gjør mange Nintendo-nostalgikere skikkelig iltre, så beklager på forhånd.
Jeg er smertelig klar over at mange elsker «Banjo-Kazooie» (1998) som sin første hundevalp, og har varme minner av å ha spilt dette lystige 3D-plattformspillet i barndommen. Som jeg nå dessverre er nødt til å pisse litt på.
Det tok noen sene, slitsomme kvelder før jeg kunne skimte konturer av sjarmen med «Banjo-Kazooie»-serien, som trolig fungerte best hvis du var et uskyldig barn på slutten av nittitallet.
En veldesignet 3D-plattformer i «Mario 64»-stil, som definitivt har en sterk personlighet. Dessverre en skikkelig plagsom personlighet: preget av uutholdelige tøysestemmer og ulidelig, krampaktig munter musikk.
Den første kvelden med denne hodepinefremkallende hillbilly-plageånden ga meg et heftig migreneanfall, og den eneste sjansen til å fortsette prøvespillingen neste dag var å skru av lyden helt.
All respekt for rosenrøde barndomsminner, men i voksen alder er dette til tider litt av en prøvelse. Men for dem som elsker denne banjospillende bamsen er tre av spillene i serien inkludert i samlingen, inklusive den overlegne oppfølgeren «Banjo-Tooie» og den mindre folkekjære 360-gjenopplivingen «Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts».
Frustrerende nostalgi
Nostalgi er trolig også en nødvendighet for å sette pris på «Jet Force Gemini» (1999), et ambisiøst og vidtspennende N64-actioneventyr som er visuelt imponerende for sin tid og preget av et vondt mareritt av et kontrollsystem (som Rare bør ha fikset innen du leser dette).
Spilt i dag er dette raserifremkallende frustrerende og mest for den hardbarkede fansen. Dermed har jeg sikkert gjort meg grundig uvenner med over halvparten av leserne.
Forfylla kjært ekorn
Til gjengjeld er undertegnede en stor fan av operasyngende bæsj. Så syng med, alle sammen: «I am the great mighty poo, and I'm going to throw my shit at you. A huge supply of tish come from my chocolate starfish. How about some scat you little twat?».
Sånn, nå er vi alle glade igjen!
«Conker’s Bad Fur Day» (2001) er samlingens mest eksentriske kultspill og selve antitesen til «Banjo-Kazooie» - om et forfylla ekorn med munnen full av stygge ord og skolten full av snusk.
Ingen tvil om at den største attraksjonen med dette skranglete plattformeventyret er den politisk ukorrekte humoren, som er desto mer påfallende fordi spillet ble laget for familievennlige Nintendo 64.
Selve spillbarheten er langt fra like smidig som jeg husker den, filmreferansene føles en smule utdaterte og den kroppsvæskebaserte gjøglingen er rimelig infantil, men for min del er samlingen verdt sin vekt i gull ene og alene på grunn av Conker.
Rare har av snodige årsaker valgt kun å inkludere Nintendo-versjonen, fremfor den mer polerte (og sensurerte) Xbox-oppgraderingen «Conker: Live & Reloaded».
Det ideelle hadde vært å få «Conker’s Bad Fur Day» helt usensurert med oppgradert grafikk, fortrinnsvis i en spesialutgave som inkluderte de bitene Nintendo i sin tid forlangte å få fjernet (deriblant morsomheter på bekostning av «Pokémon» og Ku Klux Klan!). Men inntil det skjer er «Rare Replay» så nære vi kommer den drømmen.
Ikke «GoldenEye», men...
Som en kompensasjon for mangelen av «GoldenEye 007» får vi den oppussede utgaven av «Perfect Dark» (2000), opprinnelig sluppet på Xbox Arcade for tre år siden.
En bildehastighet med 60 bilder i sekundet gjør en stor forskjell, selv om det slarkete siktesystemet er en god påminnelse om hvor mye skytespill-sjangeren har utviklet seg på femten år.
Vi får også et gjensyn med Joanna Dark i den middelmådige Xbox 360-oppfølgeren «Perfect Dark Zero» (2005), et lanseringspill som havnet i skyggen av «Kameo: Elements of Power».
Dette er en av samlingens godbiter; et undervurdert, oppfinnsomt actioneventyr som fungerer like bra i dag som for ti år siden. Synd Rare skrinla fortsettelsen «Kameo 2», som vi får vite mer om i avdelingen «Rare Revealed».
På den spillhistoriske skolebenken
I «Rare Revealed» får vi en serie interessante dokumentarer om Rare. Inkludert er «making of»-featurettes om «Banjo-Kazooie», «Battletoads», «Conkers Bad Fur Day», «Killer Instinct», «Viva Pinata», «Blast Corps» og «Jet Force Gemini» - samt fem snutter om spillprosjekter som ikke så dagens lys (deriblant «Kameo 2», horror-spillet «Sundown», og sci-fi-prosjektet «Black Widow»). Man kan dessuten åpne opp fire konseptgallerier og atten spill-låter.
Synd alt sammen er lukket og låst helt til man samler sammen nok «frimerker» til å se sakene - noe som kan ta sin tid, siden det er sammenlagt over 150 «stamps» og totalt 10 000 achievements.
Man blir tildelt disse frimerkene for å teste ut de forskjellige spillene i samlingen, men du er trolig nødt til å vie noen måneder av livet på å runde dem alle for å få de siste merkene – noe jeg mistenker at bare en hardbarket promille vil ha tålmodigheten til.
Konseptet er i tråd med old school-stemningen, men personlig hadde jeg klart foretrukket at dokumentarene var tilgjengelig uten dill - og at man heller gradvis låste opp mer bagatellmessig ekstrastoff som konseptgallerier og sanger.
Mesteparten av dokumentarene er allerede tilgjengelig på YouTube, så hva er egentlig poenget?
Innholdsrikt
For å summere opp hele dette kalaset: «Rare Replay» er trolig den mest innholdsrike gavepakken vi kommer til å få i år.
For min egen del er «Battletoads Arcade», «Blast Corps», «Conker’s Bad Fur Day» og «Kameo» egenhendig mer enn verdt billettprisen, mens bjørnen Banjo er en «niggly tickly shitty little tag nut».
Men smak og behag. Med et så stort spillutvalg bør alle finne noe å sette stor pris på her, selv om fint få vil sette like stor pris på alt.
Nostalgi er utvilsomt en dominerende av dealen her, men flere av titlene holder seg bemerkelsesverdig bra selv om du aldri i ditt liv har prøvd dem tidligere.
Andre har ikke holdt seg særlig bra i det hele tatt. Dette er uansett en usedvanlig gjennomført og omfattende pakke, som effektiv demonstrerer at Rare var på sitt beste i stallen til Nintendo – og dessverre har mistet mesteparten av piffen etter at de ble kjøpt opp av Microsoft.
Tør vi håpe at «Rare Replay» blir begynnelsen på en renessanse for dette eksentriske, britiske spillstudioet?
