Rabbids ble først sett i «Rayman Raving Rabbids» fra 2006. Spillet var i utgangspunktet et forsøk på å revitalisere den lemløse helten Rayman, som med årene hadde falmet – på lik linje med plattformsjangeren.
Spillet gjorde ikke veldig mye for Rayman selv, men populariserte i hans plass noen lodne, hvite og gale kaniner som satt et større fotavtrykk enn forventet.
I «Rabbids Go Home» har Ubisoft endret reglene, og dropper både Rayman og småspillformatet til fordel for en historie sentrert rundt kaninenes forsøk på å nå nye høyder.
ALLE SVAR PEKER TIL MÅNEN
Etter flere minutter med planlegging og komplekse illustrasjoner, er den storslåtte planen klar:
Bygge en stor haug som strekker seg helt opp til månen, så de hvite pelsdottene kan klatre opp og få seg en velfortjent hvil.
Problemet er imidlertid mangelen på byggekolosser til dette prosjektet, og etter å ha søkt gjennom den lokale søppeldynga konkluderer de med at lekeplassen må flyttes til den nærliggende småbyen.
Menneskene de har terrorisert og plaget gjennom alle disse årene er jo tross alt de perfekte ofrene for dette siste, store støkket.
Du tar rollen som den ansvarlige samleren for operasjonen, og skal ved hjelp av handlevogn navigere deg gjennom lokaler og miljøer mens du stjeler med deg klær, møbler, kjøretøy, dyr og det meste annet av tenkelig verdi.
Den materialistiske jakten kan gjennomføres med en kompis i handlevognen, selv om spillets enkle konsept lider markant når dette bare innebærer en fordeling av de begrensede mekanikkene du har som én spiller.
Det er ingenting i veien med dette samarbeidskonseptet, men den bidrar ikke akkurat til å gjøre opplevelsen i seg selv noe mer fornøyelig enn den allerede er.
ALLE MONNER DRAR
Borte er uansett minispillene Rabbids-serien er kjent for, og i stedet setter du kurs for verdensrommet gjennom en rekke lineære plattformbrett.
Poenget er å fylle den bunnløse handlevognen din med så mange gjenstander, ting og duppedingser du kan, før du til slutt må tømme alt i dass og transportere kolleksjonen tilbake til den ambisjonsrike haugen.
Ingen sa at det trengte å være komplisert, gjorde de?
Antallet objekter du samler i løpet av hvert nivå legges til en totalsum som forteller hvor nærme månen du er, og dikterer samtidig hvor mange nivåer du til enhver tid vil ha å velge mellom.
Antallet med brett er faktisk et av spillets sterke sider, og er du perfeksjonist med sans for utforskning kan timene fort fly - mye takket være den upåklagelige presentasjonen og kaninenes evne til å framprovosere morsomme og absurde scenarioer.
«Rabbids Go Home» klarer imidlertid aldri helt å løfte seg fra det ellers repeterende formatet, som til tross for en respektabel grad av varierte oppdragsformer koker ned til den samme gamle jakten om og om igjen.
Spillet virker også helt strippet for utfordring. Ser vi bort fra et par knotete hopp og noen uheldige kameravinkler, vil du sannsynligvis trille gjennom de fleste nivåene uten problemer.
GALSKAP FOR ALLE PENGA
Det sorte hullet du triller rundt på rommer mye, noe som gir deg muligheten til å plukke opp det meste du skulle kommer over av vanvidd og sprøstekt idioti.
Selve spillkonseptet virker inspirert av Keita Takahashis «Katamari Damacy», men der en abstrakt og nærmest psykedelisk opplevelse danner basisen for den japanske galskapen, velger Ubisoft å gå løs med slapstick og rølpete oppførsel.
I likhet med de andre spillene i serien er det disse virkemidlene «Rabbids Go Home» får sjarmen sin fra, som sammen med barnslige lydeffekter og et ellers fenomenalt utvalg av lisensierte låter gir opplevelsen et veldig unikt preg.
Spillet klarer alltid å finne noe du kan le av, enten det er skrikingen og skrålingen fra kaninene selv, de tvilsomme komposisjonene til Rabbid-orkesteret, eller de små lydklippene og kommentarene fra populasjonen rundt.
Har du aldri trillet rundt i et sykehus på jakt etter undertøyet til sykesøstre, fløyet gjennom kjøpesenter på jetmotor eller sett en ku forsvinne ned et toalett? Alt dette er mer eller mindre dagligdagse opplevelser her.
Med sjarm og humor klarer «Rabbids Go Home» å skille seg ut fra det meste på markedet, og er et velkomment tillegg i hylla blant alle de grå og kjedelige spillene som egentlig ikke gjør noe for å lyse opp disse triste høstdagene.
Det er moro at Rabbid-konseptet også vokser i forhold til det begrensede formatet som en gang representerte serien. Tittelen har fått en litt bredere kontekst å leke seg i, uten at dette har gått på bekostning av særpreg eller presentasjon.
I tillegg er det oppfriskende å se et spill som faktisk fronter det kreative og lekne aspektet med spill, og som samtidig klarer å produsere fram noen tidløse, lenge etterlengtede maskoter for denne generasjonen.
Det er ingenting her som vil forandre livet ditt, men er du på jakt etter et morsomt og uhøytidelig actionspill som kan nytes av flere, er det bare å slenge «Rabbids Go Home» i handlevognen.
NB! Spillet er ute til Wii. Ubisoft har i tillegg lansert en egen DS-versjon.
