(PressFire.no): Vel, det var en spennende idé. En ambisiøs blanding av dataspill og TV-serie, som skulle forandre måten vi forholder oss til massemedia.
Da Xbox One-eksklusive «Quantum Break» ble annonsert tilbake i 2013 hevdet den finske utvikleren Remedy at dette skulle bli en interaktivt transmedia-opplevelse der avgjørelsene man tar i løpet av spillets gang påvirker hendelsene i en separat TV-serie – et storslagent sci-fi-drama som fordyper og utvikler historien, og samtidig gir hint til hva man gjør videre i spillet.
Remedy kom imidlertid opp med dette konseptet på den tiden Xbox One skulle være et mediesenter med fokus på TV-underholdning. Lenge før alle de kostbare Xbox Originals-seriene Microsoft skulle produsere til konsollen ble skrinlagt, og et par måneder før underholdningspresidenten Don Mattrick slukøret tuslet ut døren mens folk kastet tomater etter ham.
Mens Xbox One gradvis gikk tilbake til å være en ren spillkonsoll ble «Quantum Break» utsatt et år til 2015, og så endelig til april 2016. Og her er vi altså, med en varslet multimedierevolusjon som ikke ble særlig revolusjonerende i det hele tatt.
Nedjustert på veien
Det er åpenbart at Remedy har vært nødt til å jekke ned ambisjonsnivået i årenes løp, og skalere ned prosjektet i takt med utsettelsene.
Det er ikke til å unngå at «Quantum Break» føles som et kompromiss, men under all hypen skjuler det seg fortsatt et solid actionspill – der all action fra tid til annen bråstopper mens vi får se på TV-serie. Eller mer presist: mellomsekvenser i Hideo Kojima-lengde, som Remedy ikke har tatt seg bryet med å dataanimere.
Kompromissene ser ut til å ha rammet flere aspekter av spillet, men har gått verst ut over TV-serien i «Quantum Break» - som neppe kommer til å gi konsernsjefene i Netflix, HBO eller FX noen søvnløse netter.
Jeg nøler med engang å kalle dette en TV-serie. Det som opprinnelig skulle være en hel sesong med sci-fi-drama er nå redusert til fire sekvenser på rundt tjue minutter hver. Totalt under nitti minutter, noe som knapt kvalifiserer til en lavbudsjettfilm i SyFy-stil.
Men la oss først se nærmere på selve spillet, som tross alt er det vi er mest interessert i her. En naturlig videreføring av elementene Remedy har utviklet i «Max Payne» og «Alan Wake», med sjangertro historiefortelling og oppfinnsom tredjepersonskyting i fin forening.
Fra thriller til hard science fiction
Etter å ha taklet hardkokt noir-krim og Stephen King-inspirerte grøss satser Remedy denne gangen på science fiction med tidsreiser og superkrefter. Det kanskje mest imponerende er at Remedy har lagt så mye flid i å skildre dette med tidsmaskiner på en høvelig plausibel måte.
Manuset ble skrevet i samarbeid med den eksentriske, finske kvantefysikeren Syksy Räsänen, som har jobbet hos CERN. Så det er et solid utgangspunkt her, som benytter seg av Higgs-bosonet, svarte hull, chronon-partikler og en masse greier jeg ikke engang skal late som om jeg begriper bæret av.
Hovedpersonen Jack Joyce (stemmelagt og spilt av Shawn Ashmore, mest kjent som Bobby «Iceman» Drake i «X-Men»-serien) vender tilbake til hjembyen Riverport etter seks år som backpacker.
Han er tilkalt av den velstående barndomskompisen Paul Serene (Aidan Gillen, Lillefinger i «Game of Thrones»), som nå er prosjektdirektør på Riverport-universitetets fysikkavdeling – der han har tilbragt tiden med å bygge en tidsmaskin.
Serene står klar til å dele denne revolusjonerende oppfinnelsen med sin gamle bestevenn da alt som forventet går rett til helvete. Akkurat i det tidsmaskinen skrus på dukker plutselig Jacks storebror William («Lost»-hobbiten Dominic Monaghan) opp; en forrykt kvantefysiker som allerede vet at tidsreiseeksperimentet vil få apokalyptiske konsekvenser.
Super på tid
Den gode nyheten er at både Jack og Paul Serene ender opp med tidsbaserte superkrefter i nedsmeltingen. Den dårlige nyheten er at de forårsaker en rift i tiden som kan fryse alt liv på jorden.
Heller ingen god nyhet at Pauls Serenes reise i tidsmaskinen forvandler ham til en nådeløs skurk med evnen til å kunne se inn i fremtiden - som drar tilbake til 1999, slår seg sammen med den gåtefulle luringen Martin Hatch (Lance Reddick) og stifter det mektige storkonsernet Monarch Solutions. En blanding av Halliburton og..., vel, Microsoft, som forbereder seg på verdens ende med en stor privat-hær og null hensyn til sivile tap.
«Quantum Break» har noen spennende tanker rundt tidsparadokser; om hvordan man har en lei tendens til å møte seg selv i døren og at forsøkene på å forandre hendelser i fortiden bare resulterer i at man forårsaker dem.
Med tanke på at alt arbeidet som åpenbart er lagt ned i å gjøre historien forholdvis logisk, føles det litt skuffende at alt likevel ender som en fantasiløs (men høvelig kaotisk og vrien) bosskamp-finale. Men bonuspoeng for bruk av Death From Above 1979 under slutteksten, og en fyndig ekstrascene til slutt.
Og selv om Jack er utstyrt med et assortert utvalg av tidsbaserte superkrefter, ender han bare opp med å bruke dem til å skyte ned hundrevis av anonyme Monarch-leiesoldater i avgrensede områder.
Det er lett å se disse tidssuperkreftene som en videreføring av «Max Paynes» innflytelsesrike såkalte «bullet time», mens mest av alt minner de om Biotics-evnene man åpner opp i «Mass Effect».
Jack kan blant annet skape et «tidsskjold» som beskytter mot kuler noen sekunder, og kan fange motstandere i time blast-bobler som fryser dem i korte perioder mens man peprer dem med kuler.
Han kan stoppe tiden med time dodge, mens han stikker av fra forvirrede forvirrete fiender – eller eventuelt kverker dem uten at de får sjansen til å skjønne hva som skjer.
Disse evnene kan oppgraderes, men på en såpass halvhjertet måte at det har marginalt å si for spillets gang. De tidsbaserte evnene er uansett bare et supplement som spriter opp skytingen, noe man gjør med et temmelig tradisjonelt utvalg av håndvåpen, automatrifler og maskingevær.
Jeg vil ikke påstå at våpnene har mye tyngde, men skytemekanikken fungerer helt fint, og dette er tross alt noe Remedy kan. Så selv om kampsystemet ikke er særlig nyskapende, er det fortsatt mye moro.
Skyr ikke å sakke tiden
«Quantum Break» er heller ikke redd for å roe ned tempoet til fordel for utforsking, plattform-partier og tidsbasert oppgaveløsning.
Noen av spillets mest særegne sekvenser utspiller seg i et tidsvakuum der fiender og områder er fryst fast i tiden – mellom enorme kontainere som er i ferd med å rase sammen, og på en hengebro som er i ferd med å bli most av et frakteskip.
Remedy har brukt disse sekvensene for alt de er verdt i markedsføringen, og de er helt klart spillets store høydepunkter, uansett hvor tett regisserte de måte være. Man tilbringer også en del tid (relativ som den måtte være her) med å lese e-postkorrespondanse, høre på radiosendinger og saumfare datamaskiner.
Det er nok tekstfiler her til å fylle en tykk bok, og hvis man ikke tar seg tid til å lese dem vil man gå glipp av betydelige deler av historien. Sammen med en del «Alan Wake»-påskeegg, noen snodige filmklipp og fiktive filmtrailere.
Uforløst potensial
Handlingen er i seg selv spennende nok til å holde på interessen frem til slutten kommer, men det føles litt skuffende at «Quantum Break» introduserer en del fascinerende elementer som deretter forsvinner fra handlingen før de får noen forløsning – noe som enten er et resultat av kompromisser i utviklingen, eller eventuelt hint om en fortsettelse i fremtidige nedlastbare kapitler.
Uansett er det liten tvil om at Remedy har kuttet ut en del elementer for å få spillet ferdig. Tilbake i 2013 uttalte kreativ regissør Sam Lake at man kunne spille både som Jack Joyce og den kvinnelige hovedpersonen Beth Wilder – men et sted på veien ble hun forvandlet til en ikke spillbar bifigur.
Det skaper en del dramaturgiske problemer etter at Jack uten synlig grunn knytter et nært følelsesmessig bånd til henne. Det er dessuten påfallende at mye av det vi har sett i trailerne ikke har noe med det ferdige spillet å gjøre.
Knirker i Xbox-en
Det har trolig vært en monumental utfordring å få Remedys nye spillmotor Northlight Engine til å putre stabilt på maskinvaren til Xbox One, i det som ser ut til å være rundt 720p og 30 bilder i sekundet. Remedy får til noen imponerende partikkeleffekter og realistisk ansiktsmimikk, men det går til tider på bekostning av bildeskarpheten. Også litt pussig at figurmodellene sliter med å gå ned trapper uten å se ut som spastiske roboter.
Jeg tippet at en del av de visuelle svakhetene her vil bli rettet opp i PC-versjonen, som angivelig vil bli sluppet eksklusivt for Windows 10 i Windows-sjappa.
Kjent mark
Dette med å kombinere TV-serier og dataspill er ikke noe nytt for Remedy, som gjorde mye av det samme med «Alan Wake» for seks år siden. Selve spillet var delt inn i episoder som en TV-serie, og ble markedsført med web-serien «Bright Falls» - som riktig nok var enda kortere.
Ingen tvil om at de største nedskjæringene i «Quantum Break» har rammet den mye omtalte TV-serien – som ikke på noen måte kan kalles en suksess. Det er i seg selv et problem at disse episodene fungerer som en festbrems, og dreper all fremdrift i spillet.
Et enda større problem at alt er laget på et påfallende lavt budsjett, og at spilletiden er så amputert at dette knapt kvalifiserer som en web-serie. Og et enda, enda større problem at den lille spilletiden som gjenstår sløses bort på uvesentligheter som er løsrevet fra resten av historien.
Poenget er at vi får se hendelsene fra synsvinkelen til «the bad guys», men fokuset ligger på bifigurer som spiller en marginal rolle i helheten. Trenger vi egentlig å vite at leiesoldaten Liam Burke (Patrick Heusinger) har en gravid kone hjemme, som er misfornøyd over at han jobber for mye? Er det noen grunn til å engasjere seg i at IT-nerden Charlie (Marshall Allman) er avstandsforelsket i kollegaen Fiona (Mimi Michaels)? Nei, dessverre ikke.
Etter fire stusselige mini-episoder og totalt halvannen time fiser alt sammen ut i et likegyldig antiklimaks, som antyder at budsjettet ble kuttet før opptakene var ferdige.
Vi kan fortsatt se konturene av et banebrytende eksperiment her, ikke minst i måten avgjørelsene man tar i spillet påvirker handlingen i TV-serien.
Før hver episode får man sjansen til å spille som skurken Paul Serene noen minutter, mens han stilles ovenfor et valg med to alternativer. Han kan enten slå nådeløst ned på all motstand, eller ta en mer forsonende tilnærming.
Påvirk serien
Jeg spilte igjennom et par av kapitlene flere ganger for å se om disse valgene hadde noen vesentlig innvirkning, og det er definitivt forskjeller. Enkelte scener i TV-serien forandrer seg i henhold til valgene man tar, men de fleste er uforandret.
Man kan for eksempel velge å henrette en bifigur, som dermed forsvinner ut av spillet (og blir byttet ut med en konspirasjonsteoretisk taxisjåfør). Eller man kan velge å la henne leve, noe som gjør at hun senere i spillet blir en av Jacks trofaste støttespillere.
I løpet av spillets gang kan man dessuten finne elementer som åpner opp noen ekstra scener i TV-serien, men det er mest snakk om noen flyktige sekunder.
TV-episodene strømmes automatisk etter fire av spillets fem kapitler, men kan også lastes ned i en pakke på over 75 gigabytes - noe som understreker at det er en del ekstra scener her. I teorien en spennende idé, som i praksis ikke fungerer særlig bra. Litt synd, for ressursene som ble skuslet bort på TV-prosjektet kunne ha blitt brukt til å mekke et ekstra kapittel til selve spillet - som definitivt ville ha godt av en mer oppfinnsom avslutning.
Noe sier meg at kreativ regissør Sam Lake skulle ønske at han hadde sin egen tidsmaskin, sånn at han kunne reist tilbake til 2013 og tatt tilbake en del av de høytflygende påstandene han kom med under annonseringen av spillet.
Så ja, «Quantum Break» har en eim av uoppfylt potensial og TV-serie-biten er en flopp - men for oss som har en varm plass i hjertet for Remedy er det fortsatt mye å like her. En velskrevet, intelligent historie drevet av interessante figurer, intense action-sekvenser, visuell oppfinnsomhet og en håndfull fiffige ideer.
Det er kanskje ikke nok til å gi «Quantum Break» en uforbeholden anbefaling, men i det minste nok til å kvalifisere som et interessant eksperiment med høy underholdningsverdi. Det gjenstår dessuten en del ubesvarte spørsmål her, som jeg virkelig håper at Remedy utforsker i en fremtidig fortsettelse.
