(PressFire.no): Det er med både forventning og bitter skepsis at jeg setter meg til med «Pyre», som er Supergiants tredje utgivelse etter pangdebuten med «Bastion» i 2011.
Det er aldri godt å vite nøyaktig hva jeg skal forvente fra det San Fransisco-baserte studioet, annet enn at de tydeligvis vil utgi et spill hvert tredje år, og at spillet vil være stilfullt kledd i freske farger, med renskåret, ukomplisert gameplay og en påklistret dystopisk historie.
«Bastion» var i så måte en liten revolusjon i stil. I de to senere utgivelsene har Supergiant lagt seg i sela for å revolusjonere også på det formmessige planet, ved å eksperimentere i mellomsjiktet mellom turbasert taktikk og action i sanntid; med det påfølgende «Transistor» i 2014 og nå med «Pyre».
Dessverre kan det virke som studioet i nyvinningens navn er i ferd med å miste grepet, både om god spilldesign og om engasjerende fortellerkunst.
Premisset for «Pyre» skaper langt på vei interessante, mangefasetterte dilemma. Vi stilles i rollen som leder for et lag i en purgatorisk basketliga.
Spillerne er straffedømte i eksil i det ugjestmilde «Downside», der de konkurrerer om en billett tilbake til friheten og det siviliserte samfunnet. Kun én utvalgt fra vinnerlaget i hver sesongfinale får sin frelse, og når denne sendes tilbake til samfunnet, er de ute av spillet for alltid.
Stakkato
Spillets spilledel består i tre-mot-tre basketkamper forkledd som mystisistiske ritualer, der ballen er en nedfallen stjernesfære som skal kastes i motstanderens bål for å slokke det.
Forskjellige spillere har forskjellige egenskaper som liksom er «åndelige» attributter satt ut i spillmekanikk: «Presence» gir for eksempel en robust, sterk karakter, mens «Hope» gir medgang i motgang, og «Glory» gir flere poeng når man skårer mål.
Det hele kunne vært morsomt nok, men hindres i Supergiants nevnte trang til å finne nybrotts underholdningsverdi i mellomsjiktet mellom turbasert taktikk og action i sanntid. Ballspillet i «Pyre» kunne likne på et klassebasert «NBA Jam» med laservåpen, bare at kun èn av spillerne på hvert lag kan bevege seg til enhver tid.
Tanken er, kan jeg anta, at roen og stillstanden skal skape rom for kontemplativt, taktisk spill. Effekten er imidlertid en manglende dynamisk flyt og en forenkling som oftest gjør at feige, lettvinte måter lønner seg mer enn taktikker med synergisk dybde.
Lite hjelper det på saken at spillet er pinlig ubalansert; enkelte av spillertypene er rett og slett mye bedre enn andre, og å vinne handler om å skjønne hvilke, mer enn å tenke intuitivt i øyeblikket.
Tung tvil
Valget om hvem som skal gå fri er imidlertid spillets vanskeligte og mest givende oppgave, fordi «Pyre» er et spill der enkelskjebner står i sentrum, presentert i samtaler mellom deg og dem, og dem imellom.
Hvordan man avgjør hvem som skal settes fri er et spørsmål som kan drøftes i lengden om man tar inn vellet av aspekter som melder seg, avhengig av hvor dypt man lever seg inn i spillets historie:
Velger jeg en som fortjener friheten, basert på hva jeg selv føler for dem og holdningene deres, fra dialog og bakgrunnshistorie, eller prioriterer jeg å kvitte meg med en lagspiller som aldri skårer mål?
Klarer jeg å sende av gårde en karakter jeg er glad i, for så å måtte spille resten av spillet uten dem? Er det da jeg som har gjort spillopplevelsen kjedeligere ved å fjerne spillets hyggeligste karakter i første runde?
Ville det motsatte kvalifisere til sosiopatisk oppførsel? Hva om det egentlig er den sympatiske, stakkarslige motstanderen jeg helst skulle sett løpe over engene?
Disse spørsmålene settes i spenn med nettverket av mulige hendelser i spillets plot, basert på hvilke karakterer som elsker og hater hvilke, og hvilke som er frie og hvilke som fortsatt lever i eksil. Noen karakterer har private anliggende både i Downside og på overflaten, mens andre igjen vil rive alle de andre med i revolusjonære komplott à la «Hunger Games».
Likevel, hadde jeg ikke skullet anmelde «Pyre», ville jeg neppe brukt tiden det tar å spille det ferdig.
Kjeder meg mye
Selv om spillets overnevnte premisser skaper dynamisk spenning, er selve «Pyre», i framstillingen av historien, i den følelsesladde dialogen og i selve det basketliknende spillet det kretser rundt, en helt OK, men fullstendig middelmådig opplevelse.
Universet som framstilles i «Pyre» er et spennende et; med tvetydige skildringer og problematisering av historisk arv som med tiden står i fare for å dyrkes som religion, og av samfunnets evige syklus av opprør mot det etablerte.
Likevel kjeder jeg meg mye av tiden, rett og slett fordi det hele framstilles i langdryge dialoger som nok er ment å vekke latter og tårer, eller tørre beskrivelser i en hellig skrift.
Når jeg likevel sjeldent ler og aldri gråter, er det muligens fordi historien rett og slett gir for lite å le eller gråte av. I hovedsak handler det om at en mengde enkeltindivider enten eller ikke skal flyttes fra A til B, uten noen særlig interessante intriger på veien. Heller ikke får vi et dyptgående innblikk i personenes enkelthistorier, men blir så å si fortalt at de har en historie og hva den handler om.
«Pyre» tar 10-15 timer å spille gjennom, avhengig av om man vil lese bakgrunnsstoff og ta del i alle dialoger. Til tider er spillet et både underholdende og sjelelig opprivende verk – men det gjelder kanskje for en tredel av den samlede spilletiden. Anbefales for de med god tid (og kanskje litt fritidsproblemer?).
