«Puzzle Dimension» er et konvensjonelt puzzlespill, i stil med veldig mye av det som allerede finnes på det digitale markedet. Selv sammenlignet med et enkelt spill som «Cuboid», sliter «Dimension» med å skille seg skikkelig ut.
Som et førsteinntrykk er ikke dette nødvendigvis ment som negativ kritikk, men en indikator på at utviklerne forhåpentligvis har vært mer fokusert på innholdet enn rammeverket.
Et brysomt tidssluk
I «Puzzle Dimension» ruller du en ball langs diverse overflater, mens du plukker med deg et bestemt antall generiske poengenheter (denne gangen blomster) før du omsider ruller over målstreken og fortsetter til neste nivå.
Byggeklossene du beveger deg langs varierer i type og har en rekke forskjellige effekter på ballen din. Flater av is eller sand er for eksempel problematisk for friksjonen, mens steinete varianter brister og smuldrer opp når du kjører over dem. Som med et hvert godt puzzle-spill er du dermed på leting etter den optimale ruten til mål.
Selve brettene du skal gjennom kurver seg i alle mulige retninger og byr på spenstig lek med tyngdekraften og hvordan du må forholde deg til brettet. Her blir du ofte tvunget til å tenke ut av boksen i det du beveger deg langs undersiden av nivået.
Prosedyren blir da å dra kameraet tilbake for å få hele nivået i perspektiv mens du rydde litt i hodet ditt – litt som å sette seg tilbake å analysere en Rubiks kube etter å ha gjennomført noen gode dreininger.
Paradokset er at selv med all den kamerakontrollen du kan tenke deg, så har du aldri nok kontroll over det du ser. I og med at bevegelsene dine er relative til kameravinkelen kan du aldri navigere samtidig som du har full oversikt, noe som er utrolig frustrerende.
Trenger du for eksempel et isometrisk perspektiv over hele nivået, ikke bare et lite område må du gjøre dette frem og tilbake i iterasjoner– først ved å bevege kameraet, så for å bevege ballen din. Er du i tillegg litt rask på labben med å rotere kameraet kan du fort sende ballen din ned i avgrunnen.
Sliter litt med flyt
Det er synd at spillet sliter med flyten sin, av alle ting, særlig når lange lastetider fortsetter å tære på problemet hvis uhellet er ute. Det er i disse stundene jeg skulle ønske flere spill utnyttet spolesystemet fra «Braid» så jeg lettere kan planlegge trekkene mine uten å måtte bøte med omstart.
Skal jeg være ekstra pirkete synes jeg også selve designet sender litt motstridene signaler om hva spillet faktisk handler om. I utgangspunktet snakker vi jo om ren logikk her, men likevel går det fint an å drite seg ut på reaksjonstid eller evnen du har til å memorere. Hvorfor er ikke disse elementene mer framtredende eller rendyrket? Hvorfor føles de kun som en ettertanke?
En annen ting jeg ikke helt skjønner er hvorfor jeg oppfordres til å utforske alle flatene i spillet – noe du må hvis du ønsker en grønn kontra hvit prikk i boka. Hvis «Puzzle Dimension» presenterer oppgavene sine med fokus på optimale fremgangsmetoder, hvorfor skal jeg kaste bort trekkene mine på noe annet?
Det ser kanskje ikke slik ut ved første øyekast, men «Puzzle Dimension» er et ganske så oppslukende spill når du først setter i gang. Det har rundt hundre nivåer å meske seg i, og massevis med geniale oppgaver som virkelig utfordrer hodet ditt.
Spillet sliter litt med tekniske problemer, i alle fall på PlayStation 3-versjonen, men er fortsatt en solid anbefaling hvis du er på jakt etter et rent grublespill uten noe særlig attåt.
NB! Spillet er nylig lansert til PlayStation 3 (testet), og finnes også til PC/Mac. En gratis PC-demo får du kloa i her.
