Tobias Staaby er lektor og spillpedagog på Nordahl Greig videregående skole.
KRONIKK (PressFire.no): Den er tvetydig, og forteller ikke noe mer om virkeligheten enn å si at «røde ting er røde».
Dette kan umiddelbart fremstå som noe urimelig. Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at spill er uten verdi; tvert imot.
Jeg mener at spill har like stor mulighet til å formidle verdier, holdninger og normer som andre kulturobjekter. Det jeg ønsker å vekke debatt om, er hvilke implikasjoner påstanden «spill er kultur» egentlig innebærer.
Når debatten rundt spill blir betent, er det ikke uvanlig at enkelte tyr til avvæpningen «det er bare et spill». Et slikt syn på spillmediet avviser at det kan finnes både innhold og lesemåter i spill som handler om mer enn å "bare spille". «Spill er kultur!» lyder mantraet, men hva innebærer egentlig dette?
Spill er ikke spill
Påstanden «spill er kultur» byr på utfordringer allerede på betydningsplanet; det råder ikke nødvendigvis enighet om hva disse begrepene egentlig innebærer.
Ikke engang i det akademiske feltet game studies, som er langt større enn mange kanskje tror, opererer man med en enkelt definisjon av hva spill er. Videre har vi i de siste årene fått titler som «Dear Esther», «Gone Home» og «The Beginner’s Guide», som utfordrer vår forståelse av spillmediet dit hen vi nå har fått den (diskutabelt) nedsettende termen «walking simulator», i en protest mot at disse titlene egentlig ikke har særlig med spill å gjøre.
«Kultur» på sin side kan bety så mangt - snakker vi lavkultur, høykultur, nerdekultur, spillkultur, eller hva?
Ikke-spillere forbinder gjerne spill med lek og rekreasjon, og opererer slik sett med en heller snever begrepsforståelse. De holder også på en slags hierarisk inndeling av de aktivitetene som følger med de ulike mediene: du kan gjerne spille spill, men aller helst bør du lese en bok.
Alle spill, eller bare noen?
Gitt at vi tar påstanden for sann - skal vi så forstå alle spill som kulturuttrykk, eller et dette en status kun forbeholdt noen få?
Om man mener at alle spill kan formidle menneskelige verdier og holdninger, hva har så dette å si for den øvrige debatten?
La oss ta det (relativt) nylig kunngjorte «Battlefield 1». Da spillet ble vist frem på årets E3, kunne jeg ikke la være å forestille meg: hva om vi hadde reist tilbake i tid, og fortalt soldatene, mens de døde i skyttergravene, at «om 100 år vil det finnes interaktive simuleringer av dette, og folk vil synes det er dritfett!».
Å påstå at spillet forherliger eller romantiserer den første verdenskrig, vil ikke være helt upresist. Jeg mener, hvis vi mener at kunst og kultur uttrykker noe om det å være menneske; hvordan vi ser på og betrakter verden, hvilke verdier vi har, og så videre, og vi også mener at spill er kunst og kultur, da må vi være villige til å snakke om dette.
Det samme gjelder problematikken rundt spill og kjønn; en debatt som det er vanskelig å ytre seg nøkternt om uten å bli beskutt fra begge sider av barrikadene. Det er fort gjort å brenne seg på glørne etter det infernoet som var da debatten raste som verst. Slike konflikter vekker sterke følelser hos folk på begge sider, men følelser og fornuft er motstridende verdier. Man kommer lengre, og møter mer forståelse, om man vier mest oppmerksomhet til sistnevnte, både i seg selv og hos andre. Men da er det viktig at man tar motstanderen sin på alvor. Uenighet og respekt er ikke uforenelige.
Likevel mistenker jeg at noen vil avfeie dette med utblåsningen «det er jo bare et spill!», men det er neppe er relevant argument; i beste fall vil det være en utmeldelse fra debatten, i verste fall undergraver vi verdien av mediet.
«Ja, men det finnes jo actionfilmer satt i første og annen verdenskrig og!», tenker du kanskje. Ja, sant nok, men vis meg en actionfilm som på samme utilslørte, uironiske vis legger frem verdensomspennende konflikter som noe fullstendig heftig og fett noe, uten et skjær av samfunnkritikk eller oppfordring til refleksjon, så skal jeg heller gi meg.
Den som mener at spillenes formål kun kan være rekreasjon og underholdning, fraskriver seg retten til å bli indignert og fornærmet om noen kommer med kritikk rettet mot spill som kulturobjekter, for eksempel kvinneundertrykkelse, rasisme eller voldsforherligelse. Samtidig avviser man idéen om at spill kan formidle verdier, holdninger eller synspunkter om verden, negative så vel som positive.
Kanskje er «Battlefield 1» bare lek, på nivå med cowboy og indianer eller G.I Joe, men hvis man fortsatt mener at noen spill representerer verdier verdt vår oppmerksomhet, mens andre er bare lek, hva da? Hvem skal definere det? Går det an å stemple spill som «bare lek» så snart debatten begynner å bli ubehagelig, eller man ikke ønsker å godta konklusjonen?
Noen spill er kanskje ikke bærere av dype verdisyn, og det er helt greit. De må få lov til å være nettopp det – ren underholdning – uten at vi begynner å sønderrive dem for deres moralske og verdimessige implikasjoner. Det betyr ikke at de er uten verdi. Rekreasjon og avkobling er viktig; det trenger ikke nødvendigvis forsvares.
Hvem sin kultur, og hva slags?
Vi har her å gjøre med en konflikt mellom hvordan ting er, og hvordan vi mener ting bør være. Når vi sier «spill er kultur» mener vi ikke da å si at «spill bør være kultur»? Dette avhenger nemlig av en viss enighet blant folk flest.
Skaperen lager verket; publikum gjør kunst av det. Dataspillenes status som kultur er derfor avhengig av spillenes aktelse hos Folket med stor F. Om det er slik at folk flest ikke anser spill får å være kunst (som jo er noe av det kultur formidles igjennom), blir spillkultur redusert til en liten subkultur. Og det er kanskje like greit. Eller?
Jeg mener nei, fordi dette er noe vi har sett igjen og igjen, ved hvert eneste nye medium. Radio, kino, film, rockemusikk og nå dataspill. Til og med romanen, ja, endog det skrevne ord selv (!) ble ansett med forakt blant datidens intellektuelle elite; en debatt som har gått på repeat i århundrer. Det holder nå.
I mitt daglige virke som lektor i videregående skole omgås jeg mange mennesker som er storforbrukere av høykultur. Mange av disse menneskene, sammen med nyhets- og kulturmediene, har stor definisjonsmakt.
Det spørs om ikke dataspill blir sett på som mindreverdig nettopp fordi de som tradisjonelt forbruker høykultur anser dem for å være lavkultur, eller kanskje ikke kultur i det hele tatt, men heller hjernedød underholdning.
Smaken vår preges av smaken til den gruppen vi tilhører eller ønsker å tilhøre. En del av denne identitetsskapende prosessen finnes også i avsmak for kulturen til de gruppene man ikke ønsker å tilhøre. Det er denne mekanismen som ligger bak motivet til en person som irriterer seg over mennsker som ikke leser bøker, men samtidig nærmest med stabeint stolthet utbasunerer at «jeg spiller ikke spill». Det er, etter min mening, en veldig lite gjennomtenkt reaksjon.
Spill er av mange ansett for å være en kulturvane hos stort sett ressurssvake individer; den ensomme tenåringen i kjellerstuen hos foreldrene, den isolerte bebrillede IT-studenten, osv. Denne fordommen har så klart ingenting med virkeligheten å gjøre: «alle» spiller jo spill. Hvis det er slik at stadig flere alders- og samfunnsgrupper spiller spill, hvorfor blir de ikke da omtalt som kultur? Hvorfor legger avisene ned spillsatsningene sine? Hvorfor domineres ordskiftet om spill av innlegg fra dem som står utenfor spillkulturen?
Hvem styrer debatten?
Hvis stafettpinnen bare ligger i hånden på dem som ikke liker spill, hva skjer da? Jo, da får vi en overflod av kronikker og debattinnlegg om hvor teit «Pokémon Go» er, og hvordan de som spiller det er enda teitere. Vi får ureflekterte innlegg om hvordan e-sport er et ufyselig begrep eller hvordan ungdom ikke bør bruke tid og penger på lidenskapen sin. Vi får en unyansert mediedekning som fokuserer på sensasjoner og kontraster, om hvordan spill skaper avhengighet og gjør ungdommer voldelige.
Om vi ønsker at spill skal bli sett på som mer enn bare underholdning og lek, må vi slutte å avfeie dem som bare det når debatten blir vanskelig. Påstanden «spill er kultur» alene er ikke nok. Foruten kirkerom og rettssaler er det få steder hvor ord alene har makt til å endre virkeligheten.
Ord må følges opp med handling. Håpet med denne teksten er at du (ja, du ja) får et ønske om å bidra til debatten. Neste gang du leser noe som strider imot dine meninger, ta kritikken på alvor, og skriv et motsvar tuftet på fornuft, ikke følelser. Sammen kan vi oppfordre til mer nyansert og kritisk debatt om spill.