(PressFire.no): Ah, da er vi endelig der igjen. Nye deilige fotballspill rulles ut. Først ut er «Pro Evolution 2017».
Stjerner i øynene, Lionel Messi på banen og en iskald øl i hånda. Blir ikke bedre.
«Pro Evolution» har sine elskere. «Pro Evolution» har sine hatere. Sånn er det med alt som betyr noe for folk. Konkurransen med «FIFA»-serien er enorm. Det er bra. Det blir et bedre produkt av sånt. Og her er det spissere enn mange andre steder – folk velger bare ett av spillene. Det andre puttes ikke engang i skuffen, det kjøpes ikke. Bort med det.
Zombie-tryner
Rett på vennskapskamp. Må kjenne gresset under skoene først. Menyen er oversiktlig, intuitiv og grei. Spillet har fortsatt ikke fått lisens til alle lag-navn, men hei: skiløpere i Norge bruker altfor mye astmamedisiner, «Pro Evolution» har ikke lisens. Man venner seg til det meste, og dette blir ikke vektlagt i stor grad her.
Første runde: Manchester City mot Manchester United. Zlatan vs. Agüero. Kjører noen kamper. Få ballfølelsen. Det første du legger merke til når gutta kommer ut på banen, er publikum. Ingen sitter stille, og det klappes taktfast og maskinelt som på et ledermøte i Nord-Korea. Typisk «PES», egentlig.
I det kamera konsentreres inn mot spillerne, blir jeg både opprømt etterfulgt av skuffelse. Opprømt fordi spillergrafikken er aldeles nydelig. Små detaljer er hentet inn, og gir et pent helhetlig bilde.
Men, de har ikke klart å fjerne det dumme zombie-trynet som oppstår når kameraet nærmer seg. Som i fjor. Det er unødvendig at Agüero ser ut som han skal på drapsrekke i «The Walking Dead».
Pogba-effekten
Dommeren blåser i gang matchen, og du merker fort hvorfor du er så glad i «Pro Evolution». Det er så jækla avhengighetsskapende. Det er forfriskende. Etter noen kamper merkes det at utviklerne har jobbet med selve spillfølelsen.
Bevegelsene føles friere, uten at det er totalt kaos. Det merker jeg spesielt da jeg håndterte for eksempel Manchester United-spiller, Paul Pogba. Som spiller har han bra driv med ballen, men er best på små flater når du slipper opp løpeknappen, og forsøker finte å deg forbi. Disse spesialiseringene utpå banen gjør at du virkelig må fokusere.
Det er en fin balanse, som sørger for langt mindre forutsigbarhet i spillet. Det kreves mer for å hevde seg.
Spesielt fordi timingen er viktigere. Sprint, ballslipp og selve trykket på pasningene. Det er slipt og finpusset enda et hakk. Dette er noe jeg virkelig ønsket. Nå må du «opp i ringa» for å henge med.
Fysikkmotoren mer naturlig og reell. Når Gabriel Agbonlahor går i duell med Theo Walcott, vinner Villa-spilleren, men når det sprintes tar Walcott det lengste strået. Personifiserende endringer er det som merkes spesielt godt i år.
Krever mer av deg
Det kreves også mer av deg når du skal forsvare deg mot innlegg. Du må bytte spiller tidlig når innlegget blir slått for å ikke havne på etterskudd. Det er ikke like maskinelt som før. Så hopper du ikke i rette sekund, eller står korrekt, leverer Zlatan en uvelkommen overraskelse.
Dødballer krever litt tilvenning. Siktepilen beveger seg nesten litt for raskt, og det skal i tillegg veldig lite til for å skyte for hardt. Spesielt ut i kampene, eller når du spiller med et litt svakere lag.
Men når det begynner å sitte, så svinger det som bare pokker og jeg har sett mang en Kevin de Bruyne-skudd gå opp i vinkelen.
Finter er også et område det tar litt tid før du danser som Messi, men med mestring blir det som et fint krydder i spillestilen.
Angsten for gult
Taklinger er imidlertid et område som er problematisk å venne seg til. Den blir for aggressiv, og enkelte ganger ganske unaturlig. I det du blir møtt av en spiller holder du gjerne igjen på taklingen, fordi du vet at en liten justering feil så er det gult kort. Det er jo en mestringssak, men her virker det som alle har tatt noen skjeer for meget med tran.
Reprisene leveres i utallige deilig vinkler, oppleves bedre fordi grafikken er så god og det tilbys ekstremt mange kameravinkler. Og når jeg har dunket inn 3-0 for Aston Villa mot Manchester United, så tar jeg jo gjerne åtte repriser. Det må være innafor.
Keeperne har også fått gjenomgå i årets variant, hvor spesielt redningene ser litt annerledes ut hver gang. Selv etter flere titalls kamper ser jeg fremdeles små differanser i keeperreaksjonene. Igjen har de blitt flinke til å plukke opp særegne egenskaper. Tom Heaton i Burnley er for eksempel ekstremt god på streken, og fungerer ypperlig mot for eksempel Raheem Sterling som har dårlig sluttprodukt.
I sum skaper det et jækla deilig produkt med alle disse mindre endringene, som gjør at du er på tå hev.
Bare-en-kamp-til-før-jeg-legger-meg-syndromet kommer raskt!
Enklere, bedre, best
Spillet er jo mer enn nitti minutter på banen, og det virker det som Konami har innsett også.
Startmenyen er pusset ytterligere, og oppleves som mer oversiktlig. Det er enklere å komme seg fra A til B, og små bilder av spillerne når du skal bytte, er et pluss. Det er også lagt til enklere generelle taktikkgrep, som gjør at du raskt kan gå for en bestemt filosofi. Vi deler også ut plusspoeng for at tallet over bildet endres når du bytter plassen til en. En indikasjon at posisjonen ikke er optimal for posisjonen.
Det er også jobba ytterligere med modusene og spesielt Master League har fått pusset opp fasaden, med pent håndverk som gjør det enklere å beherske.
Vi liker også at modusen har tatt litt «Football Manager»-dreining, noe som gjør at du kan bli bedre kjent med profilene utenom selve gressmatta.
Bunnsolid er det beste ordet for å beskrive årets utgave. Det deiligste er at hver kamp lever sitt eget liv i større grad enn tidligere utgaver. I så måte har de funnet litt tilbake til det de en gang var best på: særegenhet og evnen til å føles nytt hver gang du starter en kamp.
Spillet er skrudd til i nesten alle retninger.
Det er deilig og man vil ha mer.