(PressFire.no): Når stjernen Glo faller ned fra himmelen slår hun løs steinen Bulder på veien, og for å komme seg hjem igjen må hun opp og gjennom fjellet hun deiset inn i.
Heldigvis er ikke Bulder er vond å be om hjelp, og dette er starten et bedårende eventyr som både sjarmerte meg i senk og fikk meg til å ville dryle hele konsollen på havet.
«Pode» er et samarbeidsspill av typen «koselig plattformeventyr» for opp til to spillere, hvor dere skal hjelpe hverandre opp fjellet.
Så her har du Glo og Bulder, og de to søtnosene er ulike både i utseende og egenskaper. Glo kan sveve ekstra langt når hun hopper, eller gå på vannet, mens Bulder er tung og sterk, noe som gjør at han kan løfte ting, og vagge rundt på havbunnen.
Glo kan også teleportere seg, Bulder kan putte Glo i munnen og haike med henne når hun gjør det.
Forskjellene fortsetter: Der Glo utstråler en aura som gror frem organiske finurligheter og lyser opp mystiske hulemalerier, kan Bulders aura fremkalle spektakulære bergformasjoner. Samspillet mellom de to føles nytt, og er virkelig gøy å leke seg med.
Fjellet de må navigere seg gjennom er tomt og livløst, så det ligger en merkelig tilfredsstillelse i løpe rundt i alle kriker og kroker for å se det springe frem planter som minner om telemarksroser og krystallignende stalagmitter til de til slutt dekker nesten hele skjermen.
Det er ikke ulikt følelsen av å poppe bobleplast.
Jo mere vi er sammen
Gameplay-messig er det skikkelig gøy når det virker som det skal.
Egenskapene til de to komplementerer hverandre på en morsom måte, og det er lagt opp til samarbeid slik at én spiller aldri på egenhånd kan sørge for at man kommer seg gjennom rommet mens den andre tvinner tomler.
Når det flyter, flyter det godt, og Pode flyter definitivt best når du spiller sammen med en annen.
For når du spiller alene blir styringen klønete, siden du må ha samtidig kontroll på begge figurene. Det er veldig søtt å få Glo og Bulder til å holde hender (da beveger de seg sammen), men det går tregt, og i rom med smale plattformer vil figuren du ikke kontrollerer falle ned flere ganger enn du kan telle.
Man kan løse det ved å få en av dem til å sitte pent oppå den andre, men da kan man ikke hoppe like høyt eller langt. På mørke brett er det kun Glo som kan se noe, og du må halte forsiktig etter med Bulder. Det føles litt klossete, og til tross for at spillet ikke straffer deg nevneverdig når du dummer deg ut, blir det raskt en kilde til frustrasjon.
Spiller man sammen med noen er det en helt annen sak!
Man kan raskt og lett bytte på hvem som styrer Glo og hvem som styrer Bulder, og i tillegg til at gåteløsningen blir morsommere når man har noen å sparre med, føles styringen mer sømløs og leken.
Samsyn og pirk
Jeg sier mer sømløs fordi det er andre småting som ødelegger styringen og flyten i «Pode».
Kameravinkelen er fastlåst, noe som setter krokfot på dybdefølelsen, og gjør det vanskelig å beregne avstander når man hopper eller plasserer ting. I beste fall fører dette til at man må forsøke seg på et hopp et par ganger til, i verste fall kan man misforstå løsningen på en gåte fullstendig.
Det føles ikke særlig tilfredsstillende å løse et vanskelig rom når det viser seg at grunnen til at du har stått fast i en halvtime ganske enkelt er fordi du måtte flytte et vannliljeblad en millimeter lenger inn i skjermen, når det ser ut som det allerede ligger mye lenger opp enn der du vil ha det.
Det er heller ikke gøy når du feilberegner vinkelen til en plattform du skal hoppe til og faller ned, og dermed må gjøre en runde med ørten teleporteringer og hopp tilbake, bare for å feile når du prøver igjen. Og igjen. Og igjen.
Til tider er kameravinkelen så forvirrende at du føler at du bare hadde flaks eller ødela spillets fysikk for å fullføre brettet, og noen ganger har du fremprovosert så mange rare planter og krystaller i omgivelsene du river deg i håret før du forstår at noe som tilsynelatende var pynt og snirkler i bakgrunnen er en plattform du kan hoppe til.
Det som faktisk føles tilfredsstillende er de gangene du endelig forstår at løsningen har stirret deg i fjeset hele tiden, eller når du skjønner hva dere skal gjøre lenge før sidekicket ditt gjør det. Heldigvis er det mer nok av sånne øyeblikk også.
Zen og kunsten å vedlikeholde et vennskap
Pode er på mange måter et minimalistisk prosjekt. Foruten den lille snutten hvor Glo faller fra himmelen får vi ikke noen nevneverdig historie. Det finnes ikke opplæringsnivå eller hjelpetekst, og det lille du får av instruksjoner er gjennom hulemalerier Glo avdekker i omgivelsene. Setter du deg fast i et rom får du aldri noe hint om hvordan du skal komme deg videre.
Det er mer bra enn dårlig: Det er ingen som holder hånden din gjennom «Pode», noe som betyr at du får en mestringsfølelse som gjør det til en riktig zen-induserende fornøyelse når det funker.
Totalen er at «Pode» er sjarmerende, stemningsfullt og pent, men det balanserer hårfint mellom beroligende og irriterende. Å gro ut nydelige og intrikate omgivelser av død stein er tilfredsstillende, men noe kinkig kameraføring, ugrasiøse kontroller og pirk i gåteløsningen ødelegger litt av flyten og det som gjør «Pode» gøy.
Du kan begi deg ut på reisen på egenhånd, men jeg vil anbefale at du røsker kontrollene ut av Switchen og finner en Bulder til din Glo, for «Pode» er best med en sammensvoren.
