(PressFire.no): Zombier har tatt over det tidligere så fredelige stedet Suburbia, og gjort det om til sitt eget Zomburbia-paradis.
Plantene kan ikke lenger bare sitte passivt i forsvar, og må dermed rive seg løs bra bakken og gå på offensiven. I episke slag kjemper de to evige fiendene om kontroll over byen, og for eller mot retten til å spise hjerner.
Deilige saftige hjerner… mmm…
«Plants vs. Zombies: Garden Warfare 2» er ren fjollete galskap, både i form og innhold. Den evige kampen mellom hjernehungrige zombier og sinna planter ble i sin tid en gigasuksess som tårnforsvarsspill, og har siden spredd seg til både oppfølgere og avstikkere. Avstikkere som «Garden Warfare»-serien.
I «Garden Warfare»-spillene styrer vi rundt på enten en zombie- eller plante-kriger i tredjepersonsperspektiv, og bruker forskjellige egenskaper for å gi motstanderlaget pryl.
Alt er gjennomsyret av humoren fra originalspillet, og kledd i en fargerik og barnslig animasjonsfilms-estetikk.
I kjernen er dette derimot et hardbarket lagbasert skytespill, hvor vi bruker styrkene og svakhetene til de forskjellige plante- og zombie-krigerne for å dominere motstanderne i forskjellige arena-baserte minispill.
Det hele er som om «Team Fortress 2», «League of Legends» og «Splatoon» plutselig fikk et sykt ønske om å formere seg.
Større, slemmere og … større?
«Plants vs. Zombies: Garden Warfare 2» er som navnet tilsier oppfølgeren 2012-suksessen «Plants vs. Zombies: Garden Warfare», og utvikler PopCap lover at dette er større, slemmere og større.
Og ikke overraskende er det faktisk større – særlig om vi måler i hvor mye nytt innhold vi får leke oss med.
PopCap har tatt nesten alt fra originalspillet, polert polygoner og pixler så alt fremstår i skinnende 2016-drakt, og puttet inn en hel masse ekstrainnhold. Det betyr flere spillerklasser, flere spillmoduser, flere kart, flere egenskaper og tonnevis med sultne zombier.
Enspiller også
Og størst av alt det nye innholdet er den omfattende enspillerkampanjen vi får bryne oss på – en sår mangel i det første spillet.
Her får vi ta del i en rekke oppdrag både for zombie- og plantesiden, og gjennom det lære oss om de forskjellige spillmodusene og krigerklassene vi senere skal kjempe med og mot i flerspillerdelen.
Kampanjeoppdragene er artige og varierte, og gir omtrent ti timer med plante- og zombie-galskap. Akkurat nok som en fin appetittvekker før vi hiver oss inn i flerspillergalskapen.
I tillegg har menyene blitt erstattet av en liten by som vi kan utforske fritt, hvor vi kan bruke portaler for å hoppe inn i de forskjellige spillmodusene. Denne byen er delt omtrent på midten mellom plantenes nydelige hager på ene siden og zombienes livløse og råtnende paradis på den andre.
I midten kan vi spille et slags kongen-på-haugen-spill om kontroll over parken som skiller de to fiendenes baser.
Denne byen skaper en langt bedre innlevelse i spillverdenen enn menysystemet fra eneren noensinne klarte, og gir et velkomment avbrekk når vi blir lei av heseblesende flerspillerkamper.
Den brukes også aktivt i historiekampanjen, hvor vi ofte må ut på oppdagelsesferd for å finne bortgjemte fiender eller lose allierte gjennom farlige strøk.
Utenom oppdragene i historiekampanjen er det derimot ikke særlig mye å ta seg til i disse gatene utover å lete etter kister eller skyte på generiske datastyrte fiender. Her er det helt klart et potensiale for å lage et mer levende spillrom. Et slags zombieinfisert mini-GTA for eksempel? Jeg kan kjenne jeg blir sulten på saftige hjerner bare av tanken…
Seks nye spillklasser
I det originale spillet hadde hver side fire klasser vi kunne velge mellom, hvor det var en klar fordeling mellom hvem som hadde en tank-rolle, hvem som stod i bakgrunnen og gjorde skade fra avstand og hvem som skulle helbrede medspillerne og holde laget i live – eller levende dødt.
Dette utvides nå med tre nye klasser på hver side, uten at denne formelen brytes nevneverdig.
Plantene har fått Rose, som bruker magi for å skade motspillerne fra avstand eller gjøre dem om til geiter. I tillegg får de den teknologifrelste appelsinen Citron som ruller inn i kampen for å ta en skadeabsorberende rolle, og maisplanten Kernel Korn som bruker sine doble mais-maskingevær til å pepre fienden.
Zombiene får leke seg med piraten Captain Dreadbeard som hinker rundt på trefot og gjør stor skade på kort og lang avstand med pistolen sin, og Super Brainz som serverer heltemodig grisebank i frontlinjen.
Den små og relativt svake Imp løper rundt mellom bena til alle de andre på slagmarken og skyter med laserpistoler, og kan hoppe inn i en gigantisk robotrustning om det virkelig skulle knipe på.
Alle de nye plantene og zombiene har også fem forskjellige former som vi kan låse opp ved å åpne såkalte Sticker Pacs som vi kjøper for mynter vi samler på slagmarken.
Uten at jeg har kommet i nærheten av å låse opp alle i løpet av denne prøveperioden virker det som det vil være stor variasjon mellom de forskjellige formene. Det å samle og prøve ut alle disse vil nok gi mange av oss bøttevis med ekstramotivasjon til å fortsette å spille.
Myntet på små gamere, men også moro for de voksne
«Plants vs. Zombies: Garden Warfare 2» er et sprøtt, morsomt og ganske intensivt skytespill.
Den litt barnslige humoren og animasjonsfilm-estetikken er klart myntet på litt yngre gamere, og dette kan da være et fint alternativ til andre mer bloddryppende og ultrarealistiske kriggspill.
Men det finnes likevel masse moro for oss vokse her også.
E-sport blir dette derimot ikke. Til det er utfallet av de mange små og store kampene vi hopper inn i for tilfeldig og upresise. Det er åpenbart at PopCap sikter på at dette skal være moro for flest mulig – så får hodeskuddjegerne heller finne seg andre arenaer å briljere på.
PopCap gir oss uansett det de lover – dette er større, slemmere, og større. I «Plants vs. Zombies: Garden Warfare 2» tar de alt det som funket godt i eneren, og legger til en hel del ting som hever spillopplevelsen. Akkurat slik en oppfølger bør gjøre.
Nevnte jeg forresten at det er større?
