(PressFire.no): «Persona 5» er mye; Først og fremst ved å i seg selv å kreve lang tid å spille igjennom (126 timer for min del), men det er også mye i en annen forstand: «Persona 5» er, som de tidligere spillene i serien, en utfoldelse av psykoanalytikeren Carl Gustav Jungs teori om alle menneskers kollektive underbevissthmestervet.
Samtidig har spillskaperne i Atlus en tydelig agenda i sin grandiose dannelsesfortelling, spekket med dagsaktuell samfunnskritikk i overtydelig klartekst.
På lik linje er «Persona»-spillene regelrett skolering i livets leven, der vår viktigste oppgave er å finne en sunn balansegang mellom skole og jobb, sosiale liv og kjærlighetsliv, karakterbyggende aktiviteter og hemmelige superhelteskapader i tradisjonelt turbasert japansk rollespillformat.
Jeg har blandede følelser for «Persona 5». På ett eller to overordnede punkter er spillet et mesterverk, men fra tid til annen føles det som en lang, trang tunnel hvor målet er målet, mer enn veien dit.
Sakens kjerne
Det beste først: På den lange listen over hva «Persona 5» er, står førstnevnte punkt som spillets viktigste motiv, hvor Atlus setter sin helt spesielle signatur i inspirasjonen fra Jung. Jung mente, i motsetning til læremesteren Freuds incestuøse beskrivelse av menneskelig natur, at vår måte å oppfatte og forme verden rundt oss grunnes i impulser fra én kollektiv underbevisst forestillingsverden.
Det er denne verdenen som danner halve scenen for «Persona»-serien, befolket av alskens «arketyper», representert av personer fra alle tiders mytologier og religioner, og på den måten, også gudene selv.
Om man skal tolke denne kollektive forestillingsverdenen som en slags felles referansegrunn eller en faktisk mytisk «sfære» som eksisterer helt på ekte er vanskelig å si, men Atlus velger sistnevnte i stor stil.
Jungs teori er imidlertid ikke bare en fargerik scene for et actioneventyr, men framstilles som plausibel forklaringsmodell for den menneskelige sivilisasjonens viktigste problemer – store og små, og på alle samfunnsplan. Mennesker gjør onde handlinger og drives av skakkjørte drifter fordi de underbevisst har latt seg rive vekk fra kollektivet, og dermed fra idealer som er «gode» og «sanne», og dannet et underbevisst «palass» rundt eget ego, der egne regler gjelder.
De slemme i «Persona 5» er ofre for sitt eget forskrudde, korrumperte begjær; ikke begjær i seg selv. Disse menneskene får ofte makt over andre, fordi de er ubundet av normalisert etikk og moral. Samfunnets kjerneproblem ligger i hjertet på den gemene hop og hos enkeltindivider, ikke i politiske systemer.
Japansk rollespill perfeksjonert
Det turbaserte kampsystemet i spillets underbevisste halvdel har sannsynligvis den beste flyten jeg har sett i noen klassiske, strenge JRPG-formen noensinne. «Persona 5» drives av en stil og rytmesans som er nok i seg selv til å holde humøret oppe også i de mer utfordrende partiene.
I fraværet av betydelig nyvinning på området har Atlus lykkes til den store gullmedalje i å porsjonere en stadig økende kompleksitet utover i spillets lineære struktur; både i selve den kjente, kjære stein-saks-papir-strukturen basert i naturelementer, men også lagvis over og under dette, i passive ferdigheter for rollene og i andre, taktiske muligheter på et overordnet nivå, beroende på hvor god venn man er med forskjellige figurene.
Tiden det tar
I kjent stil foregår spillets fortelling vel så mye i den hverdagslige virkeligheten. Brorparten av tiden med «Persona 5» handler om å økonomisere en av de viktigste verdiene vi har; nettopp tid. Tid er gratis, men begrenset, og i «Persona 5» skal hver dags timeplan investeres fornuftig og produktivt.
Man knytter bånd med venner og lagkamerater, romantiserer, gjør lekser og skaffer en deltidsjobb, og i tillegg bør man vanne planter og gå på kino, trene og rydde rommet – alt sammen med henblikk på å bedre sjansene i underverdenen gjennom enkle statistiske mekanikker og de overnevnte ferdigheter.
«Persona 5» er et spill som handler like mye om å forholde seg til forpliktelser og forventninger fra autoriteter, verger og venner, som det handler om opprør.
Hovedrollens opprørske ånd er en konform en, som aldri sprenger grensene for hva vi nok vil kalle sunn fornuft og normal skikk og bruk – kanskje fordi de er i overenstemmelse med den kollektive underbevisstheten. Spillets helter har reservert anseelse for slemme voksne, men til tross for protagonistens «Clockwork Orange»-inspirerte karnevalmaske er de likevel pliktoppfyllende, systemlydige personer.
Og dette daglige livet er stimulerende og tilfredsstillende å holde på med, fordi de fordeler man henter her er i tråd med spillets påstand om det gode, sunne menneskets fortrinn i kampen mot egne og andres underbevisste demoner.
Likevel kan denne mer nøkterne halvdelen av spillet ofte virke dørgende langtekkelig; ikke fordi den har en streng lineær struktur, eller mangler eventyrlig action, men fordi dialogen den er basert på (i alle fall på engelsk) er så til de grader platt, treig og overtydelig skrevet at det er vondt og nesten alltid fristende å spole over.
Bedre blir det ikke når den gjentar seg til det evige, for å være helt sikker på at vi fatter hva som er sagt – de aller fleste utslagsgivende samtaler i «Persona 5» foregår minst tre ganger, uten at nye poenger eller dybde tilføres i innholdet.
Passe pubertalt
På det rene innholdsplan er det, som nevnt, mange tema man kan diskutere i forhold til «Persona 5», så mange at vi her skal runde av med et av de kanskje viktigste.
Når det som skal diskuteres i spillets konflikter er begjær i alle dets former, er det ingen overraskelse at seksualiteten sitter i forsetet. «Persona 5» har en pubertal, ureflektert seksualmoral på sitt verste. På sitt beste er spillet en skildring med innlevelse av ungdommelig seksualitet – både i figurer og seksuell norm som framstilles i selve fortellingen.
Det er, for å nevne det åpenbare, umulig å romantisere en mann i spillet, mens alle kvinnelige kompanjonger – uansett alder – kan erobres som i en enkel datingsimulator. Når homoseksualiteten først dukker opp er det i fjollete, skammelige uttrykk. Selv om spillet hevder sin rettskaffenhet ved at dets første skurk (liten spoiler) er en sadistisk seksualforbryter, framstår dets andre mekanismer og skildringer som homofobiske, sexistiske og på flere andre måter reaksjonære i feministisk forstand.
Til spillets forsvar er det også sånn pubertale tenåringer ofte er. Spillet er et verk for tenåringer, om tenåringer, men av voksne, og om jeg skal tillate meg å synse, blir det for tynt når jeg får beskjed om at homoer er teite, at anorektiske supermodeller med svære fleskepatter er eksempler til etterfølgelse og at ufrivillig sex er det eneste onde man kan gjøre i Eros’ navn.
Selv om det jo skal påregnes en kulturforskjell mellom Atlus’ flinke folk og meg selv, står Atlus ugjenkallelig ansvarlig for hva det er de lærer bort i spillene sine, enten man behandler det som underholdning eller didaktikk.
Når det er sagt, er «Persona 5» fortsatt et spill som kan lære en noe om livet. Ved siden av spillets rent mekaniske måter å forbedre seg selv – hvordan faktisk leve som moderne tenåring – ligger det også en klokkeklar genistrek i å formidle en såpass grundig, tydelig og allmenngyldig tese om hva som gjør at ting skjer som ikke skal skje i det moderne samfunnet.
I tillegg er spillet et førsteklasses japansk rollespill som oser av stil og egenart, for oss som ennå ikke er trøtt på den slags.
«Persona 5» er ute til PlayStation 4 (testet) pg PlayStation 3..
