Nesten ti år har gått siden jeg spilte «Perfect Dark» sist, og da teller jeg ikke med det triste forsøket på en oppfølger, «Perfect Dark Zero».
Slik som ting er nå virker det som om Rare gjør sitt beste arbeid når de pusser opp gamle klassikere fra Nintendo 64. For etter Microsoft kjøpte opp Rare i 2002 så er det ikke til å stikke under en stol at spillene ikke har innfridd maksimalt.
Forventningspresset har vært høyt ovenfor Rare, og det er ikke så rart når man ser hva de har gjort i tiden før 2002. Rare har også en historie før Nintendo 64, da de gikk under navnet Ultimate: Play the Game og lagde spill til blant annet ZX Spectrum.
Helt fra den tiden har de vært assosiert med sterke kvalitetstitler og skeptikerne stod nærmest i kø for å komme med depressive utsagn da Rare ble en del av Microsofts spillavdeling.
TILBAKE TIL SUKSESSOPPSKRIFTEN
Det triste er at disse skeptikerne på mange måter fikk rett i at Rare ikke ville klare å snekre sammen like bra spill som tidligere.
De fleste spillene de har sluppet etter 2002 har ikke klart å klatre helt til topps på min karakterskala sammenlignet med de gamle spillene.
Derfor er det ekstremt hyggelig å se at de virkelig gode spillene får HD-behandling og slippes på nytt til glede for gamle og nye spillere. Mitt forhold til Rare startet på Nintendo 8-bit med spillet «Battletoads», et av de desidert vanskeligste spillene jeg har spilt noensinne.
Mange uker med frustrerende spilling gikk tapt den sommeren jeg fikk det spillet, og siden den gang har jeg spilt alt de har gitt ut, og også oppdaget noen gamle klassikere.
Mitt kanskje beste minne fra et Rare-spill er nok fra flerspillerdelen i «GoldenEye 007». «GoldenEye» var mitt første møte med førstepersonsskytespill i 3D, og sammen med tre kamerater fikk spillet nærmest ubegrenset potensiale. Jeg trodde ikke det fantes noen kulere hemmelig agent enn 007, det var i alle fall sånn inntil jeg oppdaget en viss Johanna Dark noen år senere.
Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom Rare ikke hadde mistet Bond-lisensen til EA etter det jeg anser som det beste Bond-spillet noensinne. Mest sannsynlig ville Johanna Dark aldri blitt noe av, og Perfect Dark ville blitt et nytt Bond-spill basert på den seneste filmen med samme navn. «Perfect Dark» var alt James Bond ikke var. For det første var hovedpersonen en skikkelig babe, og for det andre hadde hun dingser som ville fått Q til å gå i fistel.
Nå slipper du dessuten å koble opp din gamle Nintendo 64 for å nyte den ultimate «Perfect Dark»-opplevelsen. Alt du trenger er 1200 Microsoft Poeng, noen kompiser, helgefri – og alt er satt for en skikkelig nostalgitripp i 1080p.
JO FLERE VI ER SAMMEN...
Det er virkelig deilig å se et spill som man har så mange gode minner fra virkelig bli tatt vare på og bevart samtidig som det pusses opp.
For selv om grafikken er løftet mange hakk så er det solide gameplayet vel bevart under grafikken. Selv kontrollen er fantastisk, og jeg ble veldig overrasket over hvor god 360-kontrollen føltes i forhold til den geniale N64-kontrollen.
Selve historien i «Perfect Dark» er godis for de som har en forkjærlighet til science-fiction, for her er det både aliens, konspirasjonsteorier og en god dose høyteknologiske våpen og gadgets. Det er kanskje ikke den mest originale historien i spillverden, men det er heller ikke derfor man laster ned «Perfect Dark».
«Perfect Dark» sitt ess i ermet er uten tvil flerspillerdelen. At man nå ikke lenger er avhengig av å samle sammen tre kompiser i sofaen for å spille er ikke akkurat noen uting heller. For mye har skjedd på ti år og Xbox Live er den perfekte arena for noen heftige skuddvekslinger med både kjente og ukjente.
Det er hele seks ulike spillmoduser å velge mellom, alt fra alle mot alle til en modus der man må hacke pc-er. Hvis man skulle befinne seg uten internettdekning så har spillet også muligheter for å tilrettelegge hva slags AI-fiender du vil spille mot. Selvfølgelig er dette ikke noe gøy sammenlignet med å le rått inn i øret til en god kompis idet du introduserer ansiktet hans for en dose varmt bly.
Når man tar i betraktning alt man får for en relativt liten sum penger, så burde det ikke herske noen tvil om at «Perfect Dark» er et soleklart kjøp for enhver som elsker skytespill. Etter at man har pløyd igjennom spillet alene, kan man i tillegg spille på lag med en kompis, velge mellom tre ulike vanskelighetsgrader og slå i hjel mer timer enn man kan telle i flerspillermodus.
En ting som bør nevnes er at det i «Perfect Dark» (og «GoldenEye» for den saks skyld) faktisk er mer belønnende å spille på det vanskeligste nivået. Da er det nemlig mye mer som skal oppnås for å klare oppdraget, i tillegg til å gi en mer krevende spillopplevelse.
Der andre spill bare skrur opp hvor mye skade man tar, har Rare altså gitt spilleren mer å utforske og mer en må finne ut av for å få oppdraget godkjent. Hvorfor ikke andre har tatt etter dette konseptet kan jeg ikke forstå, da det gir en mye bedre spillopplevelse.
Hvis Rare bestemmer seg for å lage et nytt eventyr med Johanna Dark, så håper jeg at de lærer av feilene de gjorde med «Perfect Dark Zero» og heller ser seg tilbake til tiden da «GoldenEye» og «Perfect Dark» var det beste man kunne spille av skytespill.
Så får PC-spillerene sitte og syte over hvor dårlig det er å spille uten mus og keyboard, for jeg kan ikke høre dem da jeg roper ekstatisk til mine lagkamerater mens vi dominerer en runde «Perfect Dark» på Xbox Live Arcade.
PS: «Perfect Dark» kan handles fra XBLA. Prisen er 1200 Microsoft-poeng, som tilsvarer 98 kroner.
